[Mei]

Opprinnelig lagt inn av Observatøren, her.

Ammepress har etter min mening to definisjoner. Den ene er den positive, den hjelpen, støtten og informasjonen man trenger for å faktisk få det til. Det er det positive, støttende presset, og omsorgen man trenger for å mestre en ny oppgave - å amme et barn. Det krever mye mer enn det man kanskje kan få inntrykk av gjennom å se Bryst er best-videoen som vises på helsestasjoner før fødsel.

Det negative ammepresset er det som ikke ivaretar mor eller barn. Det er den manglende informasjonen og kunnskapen, det er det manglende engasjementet helsestasjoner og helsepersonell uten kunnskaper og positive erfaringer klarer å lire av seg. Det er mindreverdighetsfølelsen og usikkerheten man sitter igjen med dersom man ikke blir lyttet til, det er å oppleve at man ikke er verdig en dialog med helsesøster - man trenger formaninger fordi man ikke får det til.

Dette synes jeg er to viktige definisjoner og viktige forskjeller. Forøvrig har jeg tidligere skrevet noe om hvorfor foreldre opplever nederlag ved å gi flaske, og om dette ammepresset som i følge noen sitter i kvinnens eget hode. Jeg siterer;

Sitat:

Å føle nederlag ved å gi flaske
Jeg ønsker å si noe om hvilke faktorer som at kan gjøre foreldre - og da særlig mødre - flaue over å gi flaske til sine barn.

Egne og andres forventninger
Før man får barn, og underveis i graviditeten, har de fleste norske kvinner en forventning til seg selv om at barnet de får, skal ammes. Den samme forventningen har også familien og samfunnet rundt den vordende mor. Amming er naturlig. Så naturlig at det er unaturlig å la være. Med mindre man har gitt beskjed om noe annet, legges barnet til brystet omtrent før navlestrengen er kuttet. De første dagene på barsel er det fokus på amming, sugeteknikk, stillinger og melkemengde. Videoen "Bryst er best" vises til mange nybakte mødre. Svært mange møter spørsmål som "går ammingen bra?" og "har du melk til barnet selv?" flere ganger daglig.

Dersom man strever med ammingen vil disse forventningene og spørsmålene merkes ekstra godt. Det føles ikke bra å ikke innfri forventninger. Selv om en vet med seg selv at en har gjort det en kunne, vil det likevel føles som et nederlag. Dersom det er forhold ved mammaens egen kropp som gjorde at hun ikke fikk til ammingen, blir nederlaget potensielt ekstra nært og personlig. Å gi barnet sitt mat er mammaens mest opplagte oppgave fra naturens side.

Å føle at man ikke oppfyller forventninger, er ille nok i seg selv. Verre blir det når man vet alle fordelene morsmelk gir den lille nye. Bryst er best. Alle vil gi barnet sitt det beste. Flaskemødre må nøye seg med å gi barna sine det nest beste. Og selv om det nest beste er aldri så godt, er det likevel nummer to. Samfunnet forteller en at diende barn både er friskere, tynnere og mer intelligent enn de som får pulvermelk fra flaske.

Holdninger og informasjon
Norge er på verdenstoppen i amming. Mødre i Norge og Norden ammer lenger og mer enn mødre i resten av verden. Å amme er normalt og naturlig. Holdningskampanjer og informasjon har gitt oss kunnskap om hvor viktig morsmelken er. I Norge har vi ammehjelp og ammefri. Norske mødre vil amme. Helsepersonell er skolert i å hjelpe oss å få til å amme. Kan de gi like god hjelp til dem som ikke får til å amme?

WHO-koden gjør at den offentlige informasjonen foreldre selv kan hente inn om flaske og morsmelkerstatning, begrenser seg til det som står på pulverpakken. Produsentene av morsmelkerstatning har ikke lov til å svare på spørsmål fra småbarnsforeldre. De må henvise til helsestasjonen. Når helsestasjonen ikke kan svare, har flaskeforeldre ingen andre å spørre. Det kan lett virke som man gjør noe ulovlig når man gir flaske i stedet for pupp. Det står røde advarsler på pulvermelkpakkene om at morsmelk er det beste for våre barn. Bare tobakk og alkohol advares mot på samme måte i Norge.

I mindretall
Dersom man gir flaske til et spedbarn, er man i mindretall i Norge. Flaskeforeldre forteller ofte at de må forklare hvorfor de gir flaske. Mødre som har sykdommer de ikke ønsker å fortelle andre om - og som gjør at de ikke kan amme - lager seg en historie for å ha i beredskap til disse spørsmålene garantert kommer. Å måtte forklare og forsvare sitt valg blir en tilleggsbelastning etter en graviditet, en fødsel og ammeproblemer. Dersom en så får høre om andre som "også slet i begynnelsen, men så fikk det til" kan en lett tro at andre mener man ikke prøvde lenge og hardt nok. I ettertid er det selv også lett å tenke tilbake og lure på om man kanskje ville fått det til, dersom man bare hadde gjort sånn og slik.

Det er ingen som spør hvorfor en norsk mamma ammer. Mødre som ammer såkalt store barn (fra halvannet år og oppover) opplever til en viss grad noe av det samme som flaskeforeldre når det gjelder å være i mindretall. Disse mødrene har imidlertid et sterkt kort på hånden: De kan støtte seg til forskning som viser at amming er bra også for større barn. De har i tillegg valgt langtidsamming selv. Å stå for en situasjon man har valgt selv, vil for de fleste oppleves lettere enn å forsvare et valg man tok med tungt hjerte og senket hode.

Jeg ble en gang møtt med påstanden om at det å gi flaske, er så enkelt. At mødre nok valgte flasken fremfor puppen for å slippe brystbetennelser og offentlig amming. At det å kunne ta seg et glass vin og ha barnevakt når man hadde lyst skulle være et argument for å velge å gi flaske.

Jeg opplevde disse fordommene som svært provoserende. At jeg frivillig skulle velge vekk å amme mitt barn for å selv ha det mer behagelig, virker absurd. At undersøkelser viser at ammefrekvensen øker i takt med utdannelse og sosial status kan også være med på å skape fordommer rundt hvem som gir flaske.

Etterpå
De positive effektene av amming skal følge barnet resten av livet. Det vil være lett for en flaskemamma å dra det argumentet i motsatt retning. De negative effektene av ikke å ha ammet - hvor lenge vil de følge henne og hennes barn? Dersom barnet er mye sykt, får allergi, blir overvektig eller får lærevansker - kan det da sees i sammenheng med at hun ikke ammet?

Det er mange momenter som må med når en skal forstå hvorfor det å gi flaske oppleves som svært vanskelig for mange norske mødre. Det er særlig viktig at helsepersonell og andre i helsevesenet som er i kontakt med flaskende foreldre, er klar over utfordringene som kan følge med det å gi flaske.

Det er en forskjell mellom å kalle folk ammepoliti og å etterlyse mer informasjon om flaskemating. Dersom jeg hadde funnet den informasjonen jeg etterlyste og trengte da jeg begynte å flaskemate ville jeg kanskje ikke husket nederlagsfølelsen og ammepresset så godt som jeg gjør i dag. På grunn av at informasjonen ikke fantes, eller ikke var tilgjengelig for meg som mamma, føltes det som om jeg gjorde noe ulovlig da jeg sluttet å amme. Slik skal det ikke være!