[Odelia]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Det er noen på min venneliste som er fæle til å klage og syte fælt - det irriterer meg mye mer enn noen fine bilder av lykke. Det blir jeg bare glad av.

Helt enig! Slik negativ energi har jo potensiell samme smitteeffekt som det positive vi leser om, og jeg har egentlig nok med min egen klaging (Når det gjelder alvorlige ting er dette selvagt noe helt annet, og noe jeg aldri vil irritere meg over selv om jeg ikke alltid orker å ta det inn over meg.)

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg kikket også på den artikkelen, og den handler jo om tenåringer. Jeg er ganske sikker på at tenåringer bruker Facebook på en annen måte enn oss i foreldregenerasjonen - jeg har lest og hørt en del om hvordan ungdom bruker FB (og andre sosiale medier), og det ligner ikke helt på det jeg og min omgangskrets gjør.

"Hva folk poster på FB" er jo helt umulig å si noe generelt om, ettersom det avhenger av hvilke FB-venner man har! Jeg er ikke på et sted i livet eller psyken min der det plager meg særlig hva andre poster, eller hvor mange likes jeg får på det jeg poster selv, men det betyr jo ikke at presset eller problemet ikke kan være helt reelt for mange andre.

Jeg har egentlig tenkt mange ganger at det er overdrevet, det problemet med at folk er så innmari perfekte på Facebook. (Eller i alle fall at i den grad det er et problem, så er det leseren og ikke posteren som har et problem.) Men slik "kampanjen" i artikkelen var lagt frem, virker det som et veldig sunt forsøk fra tenåringer på å snu måten de selv bruker mediet på, og på å gi seg selv større spillerom. Det synes jeg er fint.

My thoughts exactly

Jeg tenker at de aller fleste klarer å forestille seg at ingen nødvendigvis har et perfekt liv i ordets rette betydning selv om de deler mer eller mindre kun lykkelige dråper med omverdenen. For min egen del gir det meg mye mer å dele de gode stundene (bare det at de er gode kan gjøre at jeg får en trang til å dele det for å dele gleden med andre), og bildene jeg tar som er fine. Det hender også at jeg poster noe om jeg har gjort noe jeg gjerne vil ha skryt for, men også dette er vel en ærlig sak, er det ikke det da? (Men man bør gjerne ikke legge for mye i denne type bekreftelse på seg selv om man er usikker i tilfelle det slår feil ut.) Jeg tar titt og ofte bilder som ikke er estetisk fine hvor ungene lager grimaser, det flyter av rot/aske eller ting absolutt ikke er på stell, men disse deler jeg kun dersom jeg finner en humor i det. rett og slett fordi jeg ikke har noen glede (eller utbytte) av å dele dem med andre om det ikke er noe morsomt ved dem (eller at jeg er litt oppgitt over alt rampet ungene finner på, men også dette er jo litt morsomt uten at ungene nødvendigvis trenger å vite det). Jeg regner med at alle klarer å tenke at det finner både rot, sykdom, frustrasjon og hvahardu hos oss eller hvem det måtte være selv om man ikke dokumenterer dette i form av bilder/tekst.

Når det gjelder ungdommen tror jeg nok de bruker de sosiale mediene på en annen måte, ja. Rosabloggere og fremhevelse av det som kan oppleves som urealistiske krav blir gjerne oppfattet på en uheldig måte om man ikke har utviklet filter til å tenke hva som ligger bak alt dette (at man gjerne ikke driver 100% på alle arenaer dersom man gjør det veldig godt på ett område, for eksempel, og bare det at en del bloggere blir sponset med vareprøver eller at Emma Nilsen på fjesboka har det siste innen småelekronikk fordi moren jobber i bransjen og får gode rabatter, osv).

Jeg er absolutt for at det skal settes litt fokus på mindre perfekte ting, men for min egen del gir det meg mer å kikke på estetisk fine bilder av en ryddig og pen stuekrok enn en sofa dekket av klesvask som skal brettes (med mindre det ligger noe morsomt bak, of course). Som tidligere skrevet har jeg nok med mitt eget rot, og da er det deilig å rømme litt inn i fine interiørblogger (eller profiler på Instagram) og titte litt, og så får man gjerne den ekstra motivasjonen til å ta et tak her hjemme.