[annemede]

Opprinnelig lagt inn av Pastill, her.

De fleste vet hva som er rett og galt når det kommer til kosthold. Men når følelser avgjør hvordan man spiser, altså man "medisinerer" seg med mat. Da er det ikke snakk om å "bare ta seg sammen litt".

Klarer du ikke se at det er et skille mellom å vite hva som er rett og gjøre det for sitt barn og det å ikke klare gjennomføre det samme selv fordi man er litt screwd up? (Sorry for de som føler seg støtt, men det er sånn jeg ser det).

Jeg har ikke dette problemet selv, men har ingen problemer med å se at det er stor forskjell på å skulle ta vare på seg selv og bryte gamle vaner og tankemønstre, og det å oppdra et barn.

Når man oppdrar et barn har man jo med seg gamle vaner og tankemønstre, og jeg klarer ikke å forstå at det er mulig å oppdra et barn i "nye" vaner om man ikke klarer å bryte med sine "gamle" vaner selv. Men det er kanskje bare meg som ikke klarer det. Jeg har stor respekt for de som sliter med usunne vaner og samtidig klarer å lære barna sine sunne vaner.

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

,




Jeg synes det er litt drøyt å på denne måten sette spørsmålstegn med omsorgsevnen til foreldre som sliter med psyken rundt det med mat og overvekt (eller andre ”lettere psykiske plager”). Selvsagt vil barnet få med seg noe av problematikken, men helt uten videre å dra det så langt som å betvile omsorgsevnen er langt forbi det jeg ser som problematisk omsorgssituasjon.

OK, den var kanskje litt drøy, men jeg klarer ikke ut i fra mine erfaringer å forstå hvordan man kan klare å lære barnet å la være å leve slik man selv gjør. Av typen, gjør som jeg sier, ikke gjør som jeg gjør.