[Pappalille]

Jeg har lest hele tråden og har litt vanskelig for å komme med noe mer uten å gjenta det som alt er sagt, jeg vil alikevel få åpne brødsaksa litt.

Ja, det er helt klart mange som gifter seg fordi de vil ha bryllup med fin schole, kult hår, sjampis mot tørsten og bilder å vise frem.

Jeg har mange tidligere venninner som fikk barn litt i hytt og vær uten å tenke noe særlig over hva det faktisk innebærer å få barn. De stilte meg spørsmål gang på gang om når jeg hadde tenkt å bli mamma, og mitt svar på det var og har alltid vært at kan jeg ikke finne en mann jeg ser for meg å leve resten av livet mitt med skal jeg i alle fall ikke ha barn. Jeg var 31 før mitt første barn kom til verden, og jeg er helt usigelig sjeleglad for at jeg har ventet. Jeg ville helt klart vært en uhorvelig dårlig alenemor, men som en del av en tosomhet der vi oppdrar barn sammen er jeg (if I may be so bold) en god mamma.

Jeg har en venninne som var en helt ok mor så lenge hun var del av en tosomhet, men som alenemor er hun en komplett katastrofe. Jeg har også venner som er aldeles fantastiske aleneforeldre. Vi kommer i alle former og farger, og det å diskutere på generellt grunnlag hvem eller hvilke konstellasjoner som utgjør det beste miljøet for barn å vokse opp i, det er litt fruktesløst i mine øyne. På det rent prinsippielle plan derimot er jeg veldig enig med Mim.