[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Pio, her.

Jeg tenker at jeg er helt enig i det du sier, og at å ha så dårlig råd at man ikke kan "unne" ungene en 100-lapp oppleves som et nederlag.
Vi har hatt dårlig råd tidligere og jeg opplevde at inntil en viss grense så var det greit å prate med folk om det, og vi spøkte ofte med det selv- såkalt galgenhumor.
Under den grensen var det bare pinlig og vondt og man ville helst bare glemme det, og langt mindre prate med andre om det.

Enig. Man føler seg nedverdiget og skitnet til. Utad vil vi jo alle være såkalt "vellykket".

En annen ting som provoserer meg er at enkelte lever i den tro at de som sliter økonomisk har kun seg selv å skylde. Det vet jeg så altfor godt ikke er sant. Enhver kan havne der. Ingen av oss kan si med 100 % sikkerhet at vi ALDRI blir fattige. Den veien kan være ganske så kort...