Her sitter jeg og lufter tærne.

Det var foreldremøte i kveld. Foresatte og Håpefulle ved fjerde trinn skulle treffes. Elevene skulle fortelle om sin skolehverdag, det skulle underholdes, og så skulle vi ha med mat og drikke og spise sammen til slutt.

Mat og drikke ble fikset, og siden jeg nå engang er ei kaffekjærring, og Ernie er litt i overkant avhengig av den brunsorte drikken han med, så brygget vi oss en god termos. Dette skulle bli så bra.

Det er vinter. Jepp. Det er vinter, og da er det fordundre meg snø også. Masse snø.

Vel inne i garderoben henger vi av oss yttertøy, og jeg parkerer støvlene mine pent ved siden av støvlene til Guttungen. Jeg vil da vel ikke dra inn snø og søle på gulvet i klasserommet, vil jeg vel ikke.

Guttungen leder oss bestemt til han sin pult - "her skal dere sitte!" Jeg setter meg ned og plasserer posen med matboks, Farris og kaffetermos pent på gulvet under bordet.

Selv tar Guttungen plass med kompisene oppe ved smartboardet. Akk ja, jeg, mitt fossil, gikk på skole da det ennå var tavle og kritt. Dagens barn har diger, smart dataskjerm, de - den kan de skrive på, tegne på, gjøre oppgaver, og enda til se film. Tenk det du, Hedda!

Sånn sitter jeg og filososferer, fossilet, mens elevene i tur og orden presenterer hva de arbeider med og hvordan. Lyset slukkes - det er på tide med Powerpointpresentasjoner de har jobbet med, to og to, om de ulike planetene.

Jeg lener meg framover for å få bedre sikt, der i halvmørket. Planter beina solid på gulvet, setter meg godt til rette.

Ettersom presentasjonene glir fram over tavla... eh, smartboardet, kjenner jeg at jeg blir våt på sokkene, klissvåt, faktisk.

Jeg kikker framfor meg. Joda, der sitter det en pappa, med vinterstøvlene på. Jeg Tenker Mitt. Ja, man gjør jo det, han har ikke tatt av seg vinterstøvlene! Tenk all den snøen han har dratt inn - snø som nå smelter, og seiler nedover klasseromsgulvet, så jeg blir søkkvåt på sokkene.

Jeg gir meg selv en mental klapp på skulderen. Flinke meg - jeg har tatt av meg støvlene mine.

Powerpointer og planeter presenteres med mer eller mindre iver og flyt, og til slutt er de ferdige, alle mann, og lyset kommer på.

Blikket mitt faller på gulvet, ned på mine to klissvåte føtter... Og en diger, brun dam, som ligger som en liten innsjø rundt stolen min, pent dandert rundt en termos som ligger der langflat med korken litt på skrå.

Auda... Kaffen!

Og så er det bare å litt sånn diskret, i en pause, finne papir, som viser seg ikke være nok, så en litt mindre diskret må få tak i lærerern, som til slutt, veldig lite diskret kommer med en stor - en kjempestor mopp.

På nabopulten sitter en av våre nærmeste naboer. Hun storkoser seg. Hun kjenner nemlig meg.Og hun kjenner mannen min, og hun vet at i nabolaget er det nettopp oss to som ikke er akkurat A4 i rekkehusstrøket.

Jeg kan bare se på hele nabodama, der hun sitter, og nesten litt diskret, men bare nesten, forsøker skjule at hun ler godt og grundig av meg.

Og hun Tenker nok Sitt.