Jeg la ned bloggen min, for jeg brukte den ikke. Jeg har i etterkant grublet litt over hva jeg evt ønsker blogge om, dersom jeg skulle ta den opp igjen. Februarbilde-utfordringen ble et fint initiativ, på et vis.

Jeg begynner en dag for seint, men vil likevel fortelle om første februar her.

Første februar markerte ikke bare en ny måned, men var også en dag hvor jeg gjorde nye ting i livet mitt.



Jeg har lenge strevd med nakke- og skulderplager. Muskler og nerver er blitt for korte, noe som fører til smerter, hodepine, kvalme - og jeg eier ikke balanse.

Jeg har nå vært så heldig å bli med på et rehabiliteringsopplegg i regi av Friskvernklinikken i Asker. Under kyndig veiledning, av fantastisk motiverende fysioterapauter, skal jeg de neste 11 ukene få trent meg, og kjørt meg, både fysisk og psykisk. Det går på hele kroppen - ikke bare det fysiske, med vekt på å styrke kjernemusklatur og kondisjon, men også på psyken, med å lære stressmestring og avspenningsteknikker.

Fredager er jeg satt opp på Mensendiek-fysio. Jeg hadde ingen ide om hva dette var, hey, jeg må ennå google for å finne skrivemåten. Men fysioterapauten som har ansvaret for meg fortalte at dette var både Lurt og Smart for min del.

Kort fortalt... Å trene balanse og styrke på en stor ball, når jeg knapt klarer stå oppreist på to bein... Takk himmelen for at jeg har evnen til å le av meg sjøl. Jeg gikk på snørra da jeg rulla forover, jeg gikk på baken da jeg rulla bakover - jeg rulla til alle kanter. De mest avanserte i gruppa satt oppreist på knærne, på toppen av ballen, som en annen Buddah i zen. Jeg klarte knapt løfte en fot opp av gulvet, før jeg deisa i bakken så det sang.

Ja ja. Jeg ler av meg sjøl, gir ikke opp - men skal tilstå jeg ikke er bedre enn at jeg temmelig umiddelstraks etter timen gikk hen og kjøpte en diger ball jeg kan øve på hjemme.

Kan hende klarer jeg løfte en fot opp av gulvet neste fredag?