Uvisst av hvilken årsak greide jeg å unnasluntre noen mnd uten å betale fagforeningskontingenten min, hvilket jeg nu, som det skikkelige mennesket jeg er, da har gjort. 1500 kroner jeg har stor tiltro til at blir brukt i det godes tjeneste og med håp om at framtiden min i arbeidslivet skal bli så mye bedre. (Selvsagt også mine kolleger, men man står jo som kjent seg selv nærmest...)
Vel, punkt én i tankerekken denne unnasluntringen satte i gang er som følger: Jeg skal bli en bitch. I den forstand at jeg skal være en kjip drittsekk som går fra jobb på sekundet når jobben er gjort og klokken er slagen langt på dagen. Og jeg skal i-k-k-e ha dårlig samvittighet for det heller. (Det siste er kanskje litt vanskeligere å følge opp, men det er noe man kan jobbe med, tror jag tror jag.) Jeg springer ræva av meg fra jeg kommer innenfor dørene, rekker knapt å drikke et glass vann i løpet av de timene jeg er der, rekker aldri å gjøre alt jeg burde og går derifra med en lei følelse av verken å strekke til overfor kolleger eller ellers. Å få sin lønn i himmelen er en mager trøst for en etterhvert gammel hedning.
Punkt to er at jeg skal ha pause i løpet av dagen no matter what.
Punkt tre er - dokumenter alle løfter til meg selv, hvilket gjør det lettere å følge opp den dagen jeg pisser i motvind. (Det er da årsaken til at jeg blamerer meg selv for det store mediet...)
Punkt fire: Jeg skal a-l-d-r-i jobbe 1. mai, da skal man ut og marsjere må vite.

Og forøvrig var det lønningsdag i dag!