Det finnes ikke lenger noe «glasstak» som holder kvinner tilbake fra lederstillinger

mkj skrev:

Vi har jenteforum på jobben. Jentekvelder med seminar gjerne da med en eller annen kvinnelig leder som skal inspirere medsøstre til ta lederveien. Gjerne ispedd en type "home party" - rabatt på Ilse Jacobsen eller noe sånt.

Jeg synes det er noe stort tøv. Selv om meningen sikkert er god. Jeg går på jobb som et menneske og ikke som kvinne. Og forventer å bli behandlet deretter. Nå er det jo jentene på jobben som selv står for dette, men jeg føler ingen grunn til å menge meg. Burde jeg? Er det jeg eller de som stopper likestillingen?

Takk!! Føler det likedann. Har alltid takket nei til "jente-seminarer" og slikt. Jeg jobber også som menneske. I en av avisene her jeg bor er det en fin føljetong hver uke. "Jenter som kan". Intervju med duglige damer. Fantastisk.

Jeg tenker at det kan være lurt med jentenettverk. Særlig i forhold til at jenter ofte er veldig flinke men mangler selvtillit. Og det er faktisk en god del nettverk, både formelle og uformelle blant menn også. Mannen min jobber i en typisk mannsdominert privat bransje, og han er med i flere mer eller mindre formelle nettverk - og der er de menn, alle sammen. Når jeg spør så sier han at det ikke er bevisst at det ikke er noen damer med, men at det har dannet seg nettverk av folk(menn!) som har jobbet sammen med ulike prosjekter i årevis. De har mye makt og er bevisst på at de har mye matk, og hele poenget med nettverket er at de hjelper hverandre. Slike nettverk tror jeg mange flere jenter også hadde hatt godt å å være en del av - og da kan det være en fin ting å prøve å danne dem helt bevisst istedet for å vente på at de skal oppstå eller at man blir inkludert i dem.

Mandarin skrev:

Takk!! Føler det likedann. Har alltid takket nei til "jente-seminarer" og slikt. Jeg jobber også som menneske. I en av avisene her jeg bor er det en fin føljetong hver uke. "Jenter som kan". Intervju med duglige damer. Fantastisk.

pøbelsara skrev:

Jeg tenker at det kan være lurt med jentenettverk. Særlig i forhold til at jenter ofte er veldig flinke men mangler selvtillit.

Jenter? Kvinner eller damer, men ikke jenter! Jeg er så lei av å se jenter brukt når man mener voksne kvinner. Det får oss til å virke "mindre" enn vi er.

apan skrev:

Enig, og jeg oppfatter at ikke alle vet hvor mange timer det faktisk er snakk om med mindre man selv har vært innom en sånn bransje. Jeg synes debatten rundt valget å bli toppleder sånn sett blir litt "platt" fordi det snakkes så mye om hindringer fra "andre", men for meg er den mest opplagte grunnen til at man velger noe sånt bort at man ikke ønsker å jobbe så mye.

Enig med deg apan.
Velger man bort er det fordi dette krever jobb langt utover de 40 timene og ikke minst et generelt dårlig skille på jobb /fritid. Liker man dette, eller rettere sagt finner man en rytme der dette fungerer mht familien ellers, er dette noe som noen kan leve bra med.
Jeg vet ikke om jeg ser så mange av de hindringene som det snakkes om. Nå har jeg vært i en mannsdominert bransje i det private næringsliv hele mitt arbeidsliv og jeg må innrømme at jeg opplever å bli sett på som et menneske, for mine ferdigheter, og ikke som kvinne. Men, kvinne er det jo flott at jeg er, all den tid jeg er i denne mannsdominerte bransjen.

noen skrev:

Jenter? Kvinner eller damer, men ikke jenter! Jeg er så lei av å se jenter brukt når man mener voksne kvinner. Det får oss til å virke "mindre" enn vi er.

Det er egentlig ikke noen bevisst tanke bak for meg å bruke de ordene. Ordet som er brukt i invitasjonen er Woman. Jeg tenker fortsatt på meg selv som en jente, framfor dame eller kvinne. Det er ikke helt meg. Da må man jo være voksen. På samme måte som mannen reiser på guttetur.

Min søster har privat lederjobb. Men det er vel forskjell på store og små bedrifter også sånn sett, hennes er ikke så stor. Det innebærer likevel at hun er veldig mye mer på jobb enn hjemme, hun jobber sikkert aldri mindre enn 60 timer i uka og har alltid kontoret med i lomma. Hun opplever ikke noe glasstak, men stanger i forventninger til hva hun burde ville og hvordan hun burde innrette seg fra familie og venner.

Jeg tror nok også at hovedgrunnen til at kvinner ikke satser på dette er at de ikke vil. Litt at de tror de ikke kan, men mest at de ikke vil. Det er jo enormt mye jobb, og det er vanskelig å kombinere med vanlig familieliv. Jeg er usikker på om jeg synes det er et samfunnsproblem at flere menn enn kvinner vil akkurat det.

Dette er interessant: http://www.dn.no/talent/article2742520.ece

Det handler om prioritering, og her har Vibeke Hammer Madsen ett poeng. Ikke vær verdensmester på alt.

Harriet Vane skrev:

Dette er interessant: http://www.dn.no/talent/article2742520.ece

Det handler om prioritering, og her har Vibeke Hammer Madsen ett poeng. Ikke vær verdensmester på alt.

Harriet Vane skrev:

Det handler om prioritering, og her har Vibeke Hammer Madsen ett poeng. Ikke vær verdensmester på alt.

Det er vel akkurat det mange kvinner gjør. De velger å ikke være verdensmestre som toppledere, fordi det er så mye annet de må ofre for å få til det.

Harriet Vane skrev:

Dette er interessant: http://www.dn.no/talent/article2742520.ece

Det handler om prioritering, og her har Vibeke Hammer Madsen ett poeng. Ikke vær verdensmester på alt.

Men for den type yrker som Polyanna refererer til så handler det om mye mer enn å prioritere bort hjemmebakte boller på skoleforestillinger altså. Veldig, veldig mye mer. Og selv om det handler om prioriteringer så er det et tankekors av flere kvinner enn menn prioriterer bort en karriere av det slaget som Skogen Lund refererer til.

Jeg kunne aldri ha vært med på et partnerløp i et av de store konsulenthusene eller å bli CxO i de større selskapene i Norge, det koster mye mer enn det jeg er villig til å gi. Det er et valg jeg har tatt helt bevisst og etter en god del runder med meg selv, for jeg har førstehåndskjennskap til hvor knallhardt det er og hvor mye det koster av en selv og av familien, spesielt om en ønsker å være en deltakende forelder og partner. For det er nå en gang sånn at døgnet har ikke mer enn 24 timer og når jobben krever at man legger ned 12 timer i snitt om dagen over lengre perioder, man har reisevei til og fra jobb og helst skal sove litt så er det ikke mye igjen til familie, venner og hobbyer. I vårt tilfelle har mannen min valgt bort en del søvn, han står gjerne opp halv fem på morgenen for å komme seg tidlig på jobb for å kunne hente unger på ettermiddagen, han har valgt bort faste fritidsinteresser men prøver å skvise inn noen treninger i uken, han ser omtrent ikke på TV, men jobber på kveldene i stedet for. Vi har i fellesskap valgt bort felles familietid i ukedagene og har det som damen i artikkelen til Toffskij refererer til som soneforsvar. Vi har en hage som steller seg selv i stor grad, vi har vaskehjelp og vi har en svigerfar som trår til og tar våronna og høststellet på hus og hage. Og det er klart at når jobben krever at man prioriterer så hardt så skal man ha en enorm indre driv til å ville gjøre det og virkelig elske jobben sin og elske å prestere i en sånn voldsom prestasjonskultur og det er det ikke mange som gjør. Men fortsatt flere menn enn kvinner.

Så om glasstaket kanskje er på god vei bort så er det fortsatt glasstak inni hodene til mange kvinner, og jeg mener at dette glasstaket er vel så kritisk som det "reelle" glasstaket.

Men jeg håper Polyanna har rett at det er en trend om at yngre menn og kvinner ikke vil være med på det kjøret som det krever, sånn at man kanskje får en viss endring i hvor mye man må jobbe for å være med på det kjøret der. For jeg tror det er det som skal til og som bør til. For det er mange gode lederkandidater der ute som velger det bort fordi de ikke vil ofre det det koster.

Det står vel, i allefall i dagens Aftenposten, at dette ikke bare er en kvinne greie men at også yngre menn velger bort lederstillinger fordi de ønsker å ta mer del i familien A/S.

Adrienne skrev:

Men jeg håper Polyanna har rett at det er en trend om at yngre menn og kvinner ikke vil være med på det kjøret som det krever, sånn at man kanskje får en viss endring i hvor mye man må jobbe for å være med på det kjøret der. For jeg tror det er det som skal til og som bør til. For det er mange gode lederkandidater der ute som velger det bort fordi de ikke vil ofre det det koster.

Det håper jeg også. Virkelig. Og uansett – det jeg likte i bloggposten jeg lenket til, er at om man ønsker å leve i de arbeidsnarkomanes land, tror jeg det er helt essensielt å gjøre en sånn vurdering som hun gjorde. Hva er realistisk? Hva er det tvingende nødvendig å ha tid til? Hva gjør meg glad? Hvordan kan jeg være «the best whole person I can be»? Det er ingen grenser for hvor mye både du selv og omgivelsene kan kreve av deg. Men det er bare du selv som kan vite hva som går og hva du trenger å ha plass til. Hvis du ikke stopper opp og gjør opp regskap, blir du helt gal (og kan miste mangt og mye du ikke har det minste lyst til å miste). Og samtidig tror jeg man kan komme utrolig langt med effektivitet, planlegging og smart tidsbruk.

Jeg likte den bloggposten veldig godt og en del av de tankene hun hadde gjort seg og virkemidlene hun hadde valgt kunne jeg kjenne meg godt igjen i. Jeg var ikke gamle damen i arbeidslivet før jeg bestemte meg for at helger var hellige, et prinsipp jeg har vært tro mot siden da, det samme med min arbeidsnarkomane mann.

Men man skal være ganske bevisst på seg selv, sin rolle og hva man vil og kan for at det skal fungere. Og selv da, men knallhard prioritering, så krever det mye å skulle bli en leder av det kaliberet som HI refererer til.

En annen ting som jeg synes er viktig er at det går an å ha en god karriere og en givende jobb uten at man nødvendigvis skal få den mest fancy tittelen eller den høyeste lønna. Jeg har hele tiden gått for de arbeidsgiverne og de prosjektene som var gøy og morsomt og som har gitt meg noe personlig. Tilfeldigvis har dette også nå gitt meg en relativt fancy tittel og en mer enn ok lønn, men det er mer en bieffekt enn bevisst satsning.

Ja, JEG har bare gått for status og penger, altså! Ikke noe gøy her, nei!

Toffskij skrev:

Ja, JEG har bare gått for status og penger, altså! Ikke noe gøy her, nei!

Det var det jeg visste.

Adrienne skrev:

Men for den type yrker som Polyanna refererer til så handler det om mye mer enn å prioritere bort hjemmebakte boller på skoleforestillinger altså. Veldig, veldig mye mer.

Hjemmebakte boller og et strøkent hus tenker jeg at de fleste med to fulltidsjobber ++ prioriterer bort jevnlig. Det er snakk om et helt annet omfang for en virkelig topplederjobb.

Jeg har en mellomlederstilling i skolen nå, og jobber mellom 40 og 50 timer i uka. Med 7,5 timer hver dag på jobb betyr det jobb rundt 3 kvelder i uka, og vi legger oss sjelden før midnatt. Jeg har jobbet mer i andre jobber tidligere, men da med helt annen familiesituasjon. Antall timer for meg nå er jo virkelig ikke mye i det hele tatt, men mer enn nok for meg slik livet mitt er nå, og gjør at både ryddig og rent hus og mye hjemmebakst til enhver tid utgår; vi har vaskehjelp og vi har Godt levert. Dette har vi fordi vi da får mye familietid igjen tross alt. Det blir dermed ganske tydelig at om man skal opp i 60-80 timers arbeidsuker er det snakk om beinharde prioriteringer - Adrienne er inne på eksempler på noen slike, og det finnes selvsagt også ganske mange enda mer "solide".

Men dette med ledelse og toppledelse er jo to forskjellige ting. 🙂 Det er masse mellomlederstillinger som ikke er så krevende som dere beskriver her - også i det private. Jeg skjønner at hun som ble intervjuet har en topplederstilling, og det er kanskje derfor diskusjonen dreier den veien? Jeg tenkte opprinnelig mer generelt. Det å være toppleder tenker jeg kan sammenlignes med å vinne NM eller VM i ski - da skal du være god, da! Men det er mange flere som sykler Birken, og det er da tøfft det også! Vi kan ikke alle være verdens beste, det er det bare en eller to som kan, men vi kan alle være gode i noe.

him skrev:

Men dette med ledelse og toppledelse er jo to forskjellige ting. 🙂 Det er masse mellomlederstillinger som ikke er så krevende som dere beskriver her - også i det private.

Jeg tenker i utgangspunkt toppleder når jeg diskuterer i denne tråden, men jeg mener også at veldig mange mellomlederstillinger vil kreve mer enn mange er villig til å ofre i kombinasjon med familieliv - det gjelder både menn og kvinner.

Det går jo forøvrig ikke bare på antall arbeidstimer. Det går også på krav om å hoppe hver gang noen sier hopp selv om det betyr avlyste planer for hele familien. Det går på reisemengder, på lange opphold hjemmefra, på lange reiser på kort varsel og på at det forventes at jobben går foran alt hele tiden. Og slik er det jo i flere bransjer uten at man er en leder også.

Linker til Coice lab på NHH. Her er en artikkel som omhandler forskning som kobler familiebakgrunn til konkurranse-/risikovilje.

Konklusjon; i lavstatusfamilier er det ingen forskjell på risikoviljen til 15 årige jenter og gutter. I høystatusfamilier er det stor forskjell på risikoviljen. Så jo flere studiepoeng foreldrene har, jo mer oppdrar de jentene sine bort fra konkurranse og inn på en "tryggere" karrierevei.

http://paraplyen.nhh.no/paraplyen/arkiv/2013/september/klassedelt/