Kan man forvente at man kan ha med hunden sin bort til alle?

Dragen skrev:

Det er vel Knerten som har sagt ja? Jeg har hørt at hun er veldig gjestfri.

gnuri skrev:

Nina- min hadde også trengt oppdragelse fra en striks dame

FPs egen avdeling for hundeoppdragelse, jeg stiller med gammel, striks dame, dere tar med de oppløpne tenåringene deres.

Gleder oss

Nina skrev:

FPs egen avdeling for hundeoppdragelse, jeg stiller med gammel, striks dame, dere tar med de oppløpne tenåringene deres.

Har en striks frøken her også, som gjerne oppdrar oppløpne tenåringer, uten problem.

Tilde skrev:

Stusser du over det?
Jeg personlig liker ikke hunder, og tror ikke jeg er alene om det.
Ofte lukter hundene, de etterlater hår og det hender de lager merker i parkett m.m.
Hvem ønsker det da?

Dette kan gjelde enkelte voksne og barn også... 😛

Jeg kan også stille min hund til disposisjon hvis noen trenger oppdragelse... hun vet godt hvordan man setter andre på plass. 😮

Opprinnelig lagt inn av Tilde, her.
Stusser du over det?
Jeg personlig liker ikke hunder, og tror ikke jeg er alene om det.
Ofte lukter hundene, de etterlater hår og det hender de lager merker i parkett m.m.
Hvem ønsker det da?

Magica skrev:

Dette kan gjelde enkelte voksne og barn også... 😛

Jeg kan også stille min hund til disposisjon hvis noen trenger oppdragelse... hun vet godt hvordan man setter andre på plass. 😮

Hehe, ja det kan det nok, men det er vel relativt sjeldent at barn/voksne på besøk etterlater vond lukt, masse hår og merker i parketten.....vil jeg tro?:D

Heddamor skrev:

Nei, det kan man selvfølgelig ikke forvente. Men jeg må si jeg stusser over at det virker som ingen vil ha hunder hjem til seg på besøk.

Hunder er illeluktende siklotroner og jeg synes ikke de har noe innendørs å gjøre. Utendørs er det helt fint.

Avsporing: Det rareste er at jeg som ikke er noe spesielt glad i hunder, jeg hadde kun anskaffet meg en hund om jeg var bonde og var ute hele dagene til selskap, har veldig godt hundetekke.

Det er jo gjerne sånn at hunder søker til de som ikke maser så mye med dem. For de som ser på "Hundehviskeren" så er det også ganske typisk at han tilsynelatende ignorerer hunden i starten når han kommer hjem til folk. Ikke klapping, ikke prating med hunden, ikke blikkontakt. Ingenting.

When meeting dogs, Cesar Millan always institutes the no talk, no touch, no eye contact rule. You give the dog no attention until he is in a calm, submissive state, then you can praise him and pet him as a reward for being in that state.
This technique works very well but can be difficult to follow. Most people have a hard time not giving a dog eye contact, especially when the dog is so happy and excited to see them.

http://hubpages.com/hub/Cesar-Milan-Dog-Training-the-Dog-Whisperer

Tilbakeholding av oppmerksomhet kan være en ganske kraftig påvirker.

Yikes, det er DERFOR jeg ikke liker hunder.

Jeg liker ikke å forholde meg til levende vesener som liker å være i "a submissive state".

Polyanna skrev:

Yikes, det er DERFOR jeg ikke liker hunder.

Jeg liker ikke å forholde meg til levende vesener som liker å være i "a submissive state".

Å, bikkjer er da langt kjipere å være sammen med når de ikke er i "a submissive state".

Sant, sant. Uten at jeg blir MER begeistret for tanken av DEN grunn!

Det er altfor mange løse dyr som eies av skjødesløse folk. Dessverre for dyra og for omgivelsene.

Matilda skrev:

Å, bikkjer er da langt kjipere å være sammen med når de ikke er i "a submissive state".

Jepp. Det er greit at de vet hvem "flokklederen" er, liksom.

Jeg siler nøye ut hvilke hunder som slipper inn i mitt hjem. Det samme gjør jeg med mennesker.

Esme skrev:

Avsporing: Det rareste er at jeg som ikke er noe spesielt glad i hunder, jeg hadde kun anskaffet meg en hund om jeg var bonde og var ute hele dagene til selskap, har veldig godt hundetekke.

Jeg er IKKE glad i katter og er dessuten veldig allergisk, men jeg virker som en magnet på dem.

Mistral skrev:

Jeg er IKKE glad i katter og er dessuten veldig allergisk, men jeg virker som en magnet på dem.

Ah - det leste jeg en gang. Det er en mismatch i kroppsspråk. Når mennesker ser noe de liker vides pupillene ut og noe andre greier - for katter er akkurat de signalene truende. Når katter har det godt så smalner de øynene til en tynn strek og snurper sammen munnen. Akkurat som en allergiker på vei inn i pustestans. Katten ser allergikeren og tenker: Dette kan jeg - dette er sjærlighet. Så heldig jeg var som fant en katteelsker - jeg vil mingle.

Jupp, katter og folk snakker motsatt kroppsspårk, så vi som ikke liker katter elskes ofte av dem...

(Jeg liker forøvrig hverken katter eller hunder nevneverdig godt... men det forteller jeg ikke den hunden som sover på gulvet ved siden av meg her da....)

Malama skrev:

(Jeg liker forøvrig hverken katter eller hunder nevneverdig godt... men det forteller jeg ikke den hunden som sover på gulvet ved siden av meg her da....)

Jeg liker i grunnen ikke hunder noe særlig jeg heller. Bare egne. Og ikke når de er valper - maken til pes. Men dette er den siste jeg har.

Jeg liker, helt ærlig, ikke nevneverdig den vi har heller jeg da.

Jeg tror vi kan si vi har en form for "gjensidig aksept", hvor det for en noe gjerrig sunnmøring med en drøm om å flytte (=trenger egenkapital) er litt tungt å svelge at vi har fått en hund som kommer til å koste oss 100.000 som jeg ikke engang er nevneverdig glad i... Men jeg er innmari glad i min mann og min sønn, så jeg aksepterer. Og forventer å få ta henne med på besøk til slekta på begge sider.
(Og lar kollegaene mine spøke med at det ikke hadde vært så dumt om guttungens forestående allergitest viste hundeallergi. Men, siden det antakelig ville være en dødsdom for hunden, så håper jeg jo ærlig talt at den ikke viser det da!)

Men sånn på tema, jeg synes ikke man kan forvente at andre folk vi ha besøk av hunden på generell basis, men da må "folk" heller ikke bli fornærmet om man ikke kan/vil komme noen ganger. "Gjensidig aksept" burde finnes her også 😉

Edit to add: Om det virker provoserende på de som er glad i hundene sine at jeg føler litt sånn for hunden vår, så la meg si at jeg nok er preget av litt hormonelle følelser, en hund som ikke var planlagt kom inn i vårt hus samtidig som jeg ble gravid (positiv test og "kan dere overta hunden?" samme dag) vi har egentlig ikke fornuftig plass eller tid til henne, så jeg føler litt på samvittigheta der, samtidig som jeg er redd for at guttungen dessverre faktisk meget godt kan være allergisk, og redeslen for hva som da skjer med hunden gjør at det låser seg litt for meg... Hun er en veldig fin og grei hund som fortjener å få leve sine forventede 5-7 år til, selv om hun altså har en diagnose som gjør henne veldig dyr i drift. Men når det egentlig ikke fantes noen andre som kunne/ville overta henne når vi fikk henne, diagnoseløs og antatt frisk, så er det vel absolutt ingen som vil ha henne nå... Den tanken orker jeg ikke tenke helt ut, egentlig.

Jeg skjønner deg veldig godt Malama. Jeg føler ofte at det hadde vært bedre om vi ikke hadde vår, jeg klarer ikke ansvaret for ham aleine med liten baby i hus. Vi har fått masse hjelp med ham, hvilket jeg er takknemlig for, men han er blitt fryktelig uoppdragen og pusher grenser hele tida, fordi de andre som lufter ham lar ham gjøre akkurat som han vil. Jeg har ikke overskudd til hundeoppdragelse om dagen og er drittlei hele bikkja, og jeg har valgt ham selv. Det gidder jeg ikke ha svart samvittighet for, han får godt stell uansett og skal bo her til han dør.