Gitt at man ønsker barn og familie?

Jeg tenker verken på de som bevisst velger å ikke få barn eller de som ikke kan få barn, men på de som ikke har funnet den rette å få barn med.

Jeg hadde en reperatør her i 2-3 timer i dag. En hyggelig og pratsom mann. Vi kom inn på temaet "barn" i forbindelse med at han skulle passe onkelbarna sine i helgen. Han var i 40-åra, og sa at han ikke regnet med å få barn selv. Han sa han begynte å bli for gammel, og ikke hadde han noen å få barn med.

Nå sitter jeg her og synes synd på mannen. Litt som i "Han føler at det toget har gått. Det må være vondt." 😮 Han framsto ikke som trist, det var bare noe han konstaterte. Samtidig vitnet utsagnet kanskje om at han ville ha ønsket barn dersom han hadde hatt noen å få barn med.
Etter at jeg sjøl fikk barn virker tanken på et liv uten barn så lite tilfredsstillende. At noe vesentlig ville ha manglet, om dere forstår hva jeg mener. Men sånn er det vel ikke for alle?
Jeg er kanskje preget av at jeg har et nyfødt barn sjøl, for fornuften sier meg at dette er tøvete av meg.

Jeg tenker som deg. Alle jeg kjenner som er enslige og barnløse og over en viss alder, uttrykker savn etter familie. At det er en viktig brikke som mangler, og at de føler at de er i utakt med (altfor) mange på sin egen alder, som er i en helt annen livssituasjon.

Jeg synes ikke det er tøvete å tenke sånn. De fleste ønsker seg barn og familie.

Fadese skrev:

Etter at jeg sjøl fikk barn virker tanken på et liv uten barn så lite tilfredsstillende. At noe vesentlig ville ha manglet, om dere forstår hva jeg mener. Men sånn er det vel ikke for alle?

Jeg tenker også disse tankene "automatisk" etter at jeg fikk barn. Og prøver å legge dem fra meg. Det må da være de som velger annerledes og er fornøyd med det? Jeg har bare så utrolig vanskelig for å se for meg et slikt liv, og tanken bak.

*håper denne tråden kan være til hjelp*

Jeg skjønner at det er en hel del som ikke ønsker seg barn (og familie), og det respekterer jeg, men andelen som faktisk ønsker seg det er definitivt mye større, og sannsynligheten for at de som ikke har funnet den rette enda egentlig hadde ønsket seg barn er vel derfor ganske stor.

Det å ikke få barn tror jeg er litt sånn "det du ikke vet, har du ikke vondt av" - Før jeg fikk barn betød det ikke liv og død for meg å få barn. Nå når jeg har fått prinsen betyr han jo så mye for livet mitt at det gjør vondt.

Om jeg hadde vært barnløs nå og ikke i et stabilt forhold, da vet jeg at jeg ville vært litt desperat. Desperat etter å finne en mann som ville ha barn med meg... Jeg har hele livet tror jeg følt at jeg ville skape en familie. Tilfeldigvis ble det en veldig A4 familie.

Jeg har en venninne som lenge var uten partner, på samme tid fikk de fleste av hennes nærmeste venninner sine første barn, inklusiv meg. Alle giftet seg og det spratt ut barn i øst og vest, mens hun lette etter en mann. Hun var merkbart irritabel og følte seg ikke veltilpass sammen med oss andre når vi hadde fester og dro på turer sammen og alle hadde med partnere. Selv om hun ikke sa noe direkte om dette, så forsto vi at det var fryktelig sårt, alle visste at hun ønsket seg barn helt fra ungdommen. Nå har hun etablert seg med en heldig mann, og det er spennende å se om de får barn. Jeg håper de kan velge, årene går jo...

Mine svigerforeldre har et vennepar som er barnløse. De har kjent hverandre siden lærerskolen, men de vet faktisk ikke hvorfor de er barnløse. De har ikke snakket sammen om akkurat årsaken til barnløsheten. Dette paret har virkelig gjort masse flott sammen for å hjelpe og støtte andre mennesker, jeg synes det er tydelig at de har et behov for å yte omsorg som de oppfyller ved å være til stede for venner og familie. De har et flott liv uten barn, men jeg tror det må være et stort arbeid å få det slik hvis man virkelig ønsker seg barn i familien.

En som står meg veldig nær er singel og barnløs. Hun er 32 år og alt hun ønsker seg er sin egen familie. Mine to små betyr så veldig mye for henne og det skjærer meg i hjertet å se hvordan hun koser og steller med dem, lengselen og savnet hennes vises veldig godt da. Hun møter alltid feil type menn og alt blir bare tulleball. Jeg synes det er *nitrist*.

Kaprifol skrev:

... har et behov for å yte omsorg ...

For å ta dette ut av en (interessant) sammenheng: Jeg har inntrykk av at mange barnløse skaffer seg kjæledyr, spesielt når de (antagelig) har innsett at toget nok er gått for å få egne barn. Omsorgsbehovet er nok iboende i oss alle, til en viss grad. For mange blir hunden, for eksempel, det barnet de aldri fikk. En tidligere kollega som var singel og godt oppi 40-årene, snakket om hunden sin på en sånn måte at dersom man ikke hadde visst at det var en hund, ville man trodd at det var barnet hennes hun snakket om.

Bauche skrev:

Det å ikke få barn tror jeg er litt sånn "det du ikke vet, har du ikke vondt av"

Akkurat det tenkte jeg også på.

Bauche skrev:

Det å ikke få barn tror jeg er litt sånn "det du ikke vet, har du ikke vondt av" - Før jeg fikk barn betød det ikke liv og død for meg å få barn. Nå når jeg har fått prinsen betyr han jo så mye for livet mitt at det gjør vondt.

Jeg innbiller meg da at du ikke er helt representativ... at flertallet av befolkningen (kanskje spesielt kvinner) har et tydelig og erkjent ønske om å få barn.

Selv visste jeg at jeg "en gang vil ha barn", selv om jeg var ganske voksen før jeg tenkte at "nå vil jeg ha barn".