Lesesirkeldiskusjon: "Stoner" (John Williams)

På ein måte synest eg det er eit kvalitetsteikn at eg ikkje nødvendigvis føler udelt sympati med ein litterær hovudperson. Men i denne boka er det noko eg ikkje heilt klarer å sette fingeren på som mangler. Eg lurer på om det kan vere at det ikkje er nokon avstand mellom forteljar og hovudperson, som gjer at eg blir usikker på om karakteren Stoner skal vere helt eller antihelt. Men på ein måte gjer akkurat dette boka til ein spennande tekst i seg sjølv.

Jeg syns også det er en god bok, men jeg likte den ikke. Det er ikke fordi jeg ikke likte Stoner, jeg liker mange bøker med ufyselig hovedperson, men jeg likte ikke skrivestilen heller.

Tallulah skrev:

Jeg syns også det er en god bok, men jeg likte den ikke. Det er ikke fordi jeg ikke likte Stoner, jeg liker mange bøker med ufyselig hovedperson, men jeg likte ikke skrivestilen heller.

Nei, eg er og der. Eg trur ikkje forteljarstemma treff meg heilt. Samtidig ser eg at det objektivt sett er ei bok med mange kvalitetar.

Candy Darling skrev:

Jeg kjenner at det er veldig vanskelig å kommunisere klart på hvilken Stoner jeg liker. Altså: bok: god. Hovedperson: dott.

Nå er jeg ferdig. Likte boken, men er enig med nokon i at det var for mange løse tråder. Jeg tenker også at den handler om et "lite" liv, og at mye oppsummeres i første avsnitt. Og så klarer jeg ikke å bestemme meg for om jeg likte Stoner eller ikke, og synes egentlig det, at hovedpersonen er litt utydelig, er en styrke ved romanen.

Ååå! Denne kan jeg snart være med på!! (Jeg sier snart. Det jeg mener er at jeg har lest 100s).

Jeg var ikke sist!

Morsomt nok kjøpte jeg den for å lese den etter å ha lest diskusjonen her inne,
Men det endte opp med at faren min leste den høyt for oss alle på stranda.

Her er jo det meste sagt ja ...

Boken er jo genialt. En kjedelig bok om ingenting. Og som ikke går noe sted. Ingen mord eller klimaks. Bare imperfekte mennesker som surrer rundt. Og så har jeg slukt den! Sånt lukter det Nobelspris av.

Jeg leste boken i sommer og ble litt skuffet. Hadde hørt den bli skrytt opp i skyene litt for mange ganger til at den fylte forventningene.

Jeg synes boken var grei, verken mer eller mindre. Jeg likte den, men jeg var forberedt på at det var en spesielt bra bok, og det synes jeg ikke den var.

Agent Scully skrev:

Her er jo det meste sagt ja ...

Boken er jo genialt. En kjedelig bok om ingenting. Og som ikke går noe sted. Ingen mord eller klimaks. Bare imperfekte mennesker som surrer rundt. Og så har jeg slukt den! Sånt lukter det Nobelspris av.

Det høres litt Ulysses ut ... Usikker på om jeg er fristet til å lese den eller ikke, etter denne tråden.

Den er veldig forskjellig fra Ulysses.

Toffskij skrev:

Den er veldig forskjellig fra Ulysses.

(tenkte ikke på innholdet altså, tenkte mer på beskrivelsen av den som en kjedelig bok om ingenting som ikke går noe sted)

Det skjer jo ganske drastiske ting. Det «kjedelige» ligger kanskje mer i hvordan hovedpersonen reagerer på dem. Den er virkelig veldig bra, altså, jeg glefset den i meg (mens jeg kokte av sinne og irritasjon).

For meg var dette en av sommerens (kanskje årets) beste leseropplevelser. For en bok! Utrolig vakkert skrevet (leste den i norsk oversettelse). Varm og fin og poetisk bok om virkelig ingenting.

Jeg greier ikke for mitt bare liv å se boka som varm. Ikke vakkert skrevet heller. Godt skrevet ja, men ikke vakkert.

Jeg synes boka både er varm og vakker.

Interessant diskusjon. Jeg er med Divine. Jeg likte boka, jeg likte til og med Stoner, og jeg synes det var veldig interessant (om enn frustrerende mange ganger) å lese om hvordan han møtte det meste av det som livet tilbyr han med aksept.

Den ligger på bordet her, uåpnet. Nå er jeg akkurat ferdig med forrige bok, så nå står denne for tur. Nesten så jeg får lyst til å føye til "det gledes".