Hvor går grensen? Andres barn

Et tema jeg syns er veldig vanskelig å ta opp, er ting som berører andres måte å oppdra ungene sine på. Nå er det heldigvis helt legitimt å holde kjeft i det aller aller fleste tilfeller, da de færreste virkelig trenger hjelp.

Men når man en sjelden gang er borti mennesker som sliter maks, og man brenner etter å komme med gode råd (som uansett er uønskede), hvordan gjør man det? Er det i hele tatt mulig uten å tråkke på folks tær?

Eksempel; på en fest kom jeg i snakk med ei dame. Vi kom inn på temaet barn, og etter en stund spør hun hvor mine er? Jeg svarer at de er hos besteforeldrene, og hun kvitterer med at hennes er hjemme alene. Eldste barnet er 11 og "klarer fint å passe på hvis seksåringen eller treåringen skulle våkne, og de gjør de jo nesten aldri uansett."

Jeg ble så satt ut at jeg ikke klarte å si noe som helst - og selv nå, flere ÅR etterpå, plager det meg at jeg ikke sa noe sånt som "nå syns jeg vi skal bestille en taxi til deg, du kan ikke la så unge barn være alene hjemme på natta!" Jeg ble satt ut og helt dust, og unngikk dama resten av kvelden. For et nek jeg var.

Det hadde neppe gjort noe fra eller til om du hadde sagt noe heller.

Det man i ettertid kunne sagt at du heller burde ha gjort, var jo å ringe barnevernet dagen etter og tipse dem om situasjonen.

Teofelia skrev:

Det hadde neppe gjort noe fra eller til om du hadde sagt noe heller.

Det man i ettertid kunne sagt at du heller burde ha gjort, var jo å ringe barnevernet dagen etter og tipse dem om situasjonen.

Det burde jeg helt klart gjort.

Lurer litt på hva hun gjør idag.

Det er kjempevanskelig. Vi kjenner noen som har venner vi av og til møtte, der far virket ekstremt negativ, avvisende og ufyselig mot ungene sine, mens mor bare dekket over og var enig med alle som en værhane. Jeg uttalte meg der og da om ting som ble snakket om, men hadde ikke belegg for å 'gjøre' noe. Det eneste jeg gjorde var at jeg i etterkant sa at jeg ikke ønsket å komme på besøk da de var der, for det var så ekstremt vanskelig å overvære denne adferden. Det bare skurret. Senere fikk jeg vite at det hadde blitt reagert i bhg, og at barnevernet var satt inn. Disse bor langt fra mitt fylke. Heldigvis fikk noen sett mer enn oss.

Men å møte på 'avvikende' holdninger og kunne påvike er ikke enkelt, om man ikke får med seg nok, og det kanskje kommer plumps på.

Jeg følte der og da at jeg kunne hadde en veldig dårlig følelse, men det var en kort stund med mange mennesker rundt. Men jeg lærte litt mer av det, og er nok mer våken nå. Det er litt vanskelig å si noe mer om.

Jeg mener at man skal kunne si ifra.
Ikke alle er mottakelige for kritikk, men at man ihvertfall har sagt sin mening, er bedre enn å angre etterpå.

Ville nok uansett tatt en anonym telefon til barnevernet ja..de er jo der nettopp for å hjelpe foreldre og barn hvor det enten bevisst eller ubevisst fra foreldrenes side, har båret galt avsted..

Jeg opplever bare motsatt, jeg.

At folk kommenterer det mine barn gjør/får lov til. (Og, hallo, er jo ikke i nærheten av sånne scenarier som i hovedinnlegget. De er aldri alene hjemme. Utenom niåringen, da. Og femåringen i 5-10 minutter. Men aldri treåringen og babyen i de eldstes varetekt.)

Vi var i et selskap og de tre eldste var ute og lekte med et søskenpar. Etter en stund spør en annen "festdeltaker" om det er greit at snart treåringen er ute så lenge alene. Jeg ble litt paff og svarte at ja, han er jo sammen med søskene sine, og stikker aldri av.

Var også å spiste sammen med noen mennesker, og da jeg ga treåringen et stykke pizza bøyde damen vi var sammen med seg bort og sa, hei, kompis, det er lurt å blåse på før du spiser. Jeg svarer bare at det der har han kontroll på selv.

Det at man har mange barn gjør jo ikke at man blir mer og mer uansvarlig, men man får noen erfaringer med seg på veien i tillegg til å kjenne sine egne barn, da.

MammaHeksa skrev:

Eksempel; på en fest kom jeg i snakk med ei dame. Vi kom inn på temaet barn, og etter en stund spør hun hvor mine er? Jeg svarer at de er hos besteforeldrene, og hun kvitterer med at hennes er hjemme alene. Eldste barnet er 11 og "klarer fint å passe på hvis seksåringen eller treåringen skulle våkne, og de gjør de jo nesten aldri uansett."

Teofelia skrev:

Det hadde neppe gjort noe fra eller til om du hadde sagt noe heller.

Det man i ettertid kunne sagt at du heller burde ha gjort, var jo å ringe barnevernet dagen etter og tipse dem om situasjonen.

Mener dere at det er automatisk barnevernsgrunn at en 11-åring er barnevakt for en seksåring og en treåring altså? Jeg har vært mye barnevakt for mine søsken, og da jeg var 11 var yngste 2. Det var som regel noen voksne i nabolaget jeg kunne ha bedt om hjelp fra, men faktum var jo at jeg klarte å roe ned den yngste om h*n våknet og de våknet sjelden. HI vet vel heller ikke så mye om situasjonen "rundt", altså mulig voksenbackup osv.

Heilo skrev:

Mener dere at det er automatisk barnevernsgrunn at en 11-åring er barnevakt for en seksåring og en treåring altså? Jeg har vært mye barnevakt for mine søsken, og da jeg var 11 var yngste 2. Det var som regel noen voksne i nabolaget jeg kunne ha bedt om hjelp fra, men faktum var jo at jeg klarte å roe ned den yngste om h*n våknet og de våknet sjelden. HI vet vel heller ikke så mye om situasjonen "rundt", altså mulig voksenbackup osv.

Jeg reagerte også litt på det. Var også mye barnevakt fra jeg var 11 og oppover, både for søsteren min og nabobarn.

Heilo skrev:

Mener dere at det er automatisk barnevernsgrunn at en 11-åring er barnevakt for en seksåring og en treåring altså? Jeg har vært mye barnevakt for mine søsken, og da jeg var 11 var yngste 2. Det var som regel noen voksne i nabolaget jeg kunne ha bedt om hjelp fra, men faktum var jo at jeg klarte å roe ned den yngste om h*n våknet og de våknet sjelden. HI vet vel heller ikke så mye om situasjonen "rundt", altså mulig voksenbackup osv.

Ja, jeg synes det er hårreisende å la en 11-åring ha ansvaret for en 3-åring på nattestid. Jeg synes det er godt på grensen til uforsvarlig å la en 11-åring være alene hjemme på nattestid, for den del.

Teofelia skrev:

Ja, jeg synes det er hårreisende å la en 11-åring ha ansvaret for en 3-åring på nattestid. Jeg synes det er godt på grensen til uforsvarlig å la en 11-åring være alene hjemme på nattestid, for den del.

Enig.
Men må en måte si meg litt enig i at man jo helt ikke vet hva som skjer i bakgrunnen. Om en god nabo er varslet om at h*n er der i backup hvis noe skulle skje, vet man jo ikke.. Men da hadde vel kanskje denne mammaen fortalt det..

Enig med Teofelia. Det at VI gjorde ditt og datt som små, viser jo bare hvor gale det var på sytti/åttitallet. Jeg tok bussen, gjerne med overgang til en annen buss, alene frem og tilbake til byen som seksåring, min bror lekte ute alene som 2-åring uten at mamma visste hvor han oppholdt seg og mye annet som jeg ikke engang orker å tenke på nå. Det betyr jo ikke at det er ansvarlig, langt ifra.

Det å gå på FEST og la barna være hjemme alene er i mine øyne helt hårreisende. Jeg opplevde at min mor gjorde noe lignende da vi var små, og det sitter i enda.

Ja, hvor går egentlig grensen? Vår 12-åring har sittet barnevakt to-tre ganger for søstrene sine på seks og nesten fire år, sammen med en venninne. Ved alle tre anledningene var vi i nabolaget, den første gangen i huset rett ved siden av vårt, og vi holdt kontakten underveis i tillegg til at vi ikke ble sene.

Vi har følt oss 100 % trygge på denne løsningen, for 12-åringen er moden og forstandig. Men vi ville ha valgt en annen løsning dersom vi skulle vært et stykke unna, og over et lengre tidsrom.

Har vi overskredet grensen her, altså? Det er tross alt ikke så stor forskjell på elleve og tolv år ...

HSJ73 skrev:

Ja, hvor går egentlig grensen? Vår 12-åring har sittet barnevakt to-tre ganger for søstrene sine på seks og nesten fire år, sammen med en venninne. Ved alle tre anledningene var vi i nabolaget, den første gangen i huset rett ved siden av vårt, og vi holdt kontakten underveis i tillegg til at vi ikke ble sene.

Vi har følt oss 100 % trygge på denne løsningen, for 12-åringen er moden og forstandig. Men vi ville ha valgt en annen løsning dersom vi skulle vært et stykke unna, og over et lengre tidsrom.

Har vi overskredet grensen her, altså? Det er tross alt ikke så stor forskjell på elleve og tolv år ...

Det syns jeg er helt greit. Man kjenner selv sitt barn best, og er man like i nærheten og har løpende kontakt, ser jeg ikke noe galt i det.
Men jeg ville jo ventet med og dratt til de to minste sov, men det var sikkert det du gjorde:)

Kommer litt an på det med barnevakt. Elleveåringen min får helt fint passe ettåringen hvis han vil. Og spesielt om minsten sover. Men da er ikke jeg langt unna - maks på butikken med bil sånn at jeg er hjemme på et øyeblikk hvis han ringer.

Jeg synes dere blir veldig bastante her noen av dere. Det er mange ting som spiller inn, bl.a. omgivelsene, hva man vet om de aktuelle barna, mulige backups osv. Vet vi for eksempel hvor langt unna damen beskrevet i HI bodde, om hun var edru og kunne kjøre hjem raskt om nødvendig, om barna hennes hadde naboer i nærheten som kunne bistå ved behov osv? Jeg mener ikke at det var uansvarlig av mine foreldre å la meg være barnevakt som 11-åring. Derimot kommer jeg nok ikke til å la min sønn være barnevakt på kveldstid på samme måte når han er 11, av flere årsaker.

Jeg bruker 12-åringen som barnevakt for 7-åringen med nabo som backup. Men ikke for å gå på fest, altså, men for trening, en tur og etter hvert også jobb. Kan jeg risikere at noen ringer barnevernet fordi de synes jeg er uansvarlig da?

Ok, jeg ser det var en 3-åring også der, og der synes jeg var lite. Og fest, der man drikker alkohol selv synes jeg heller ikke er ok. Men jeg har fått spørsmål om datteren min kan være barnevakt for en 1-åring, en 6-åring og en 9-åring. Og egentlig ikke tenkt at det er fryktelig ille når det er nabo som backup og man er like i nærheten selv. Men det er kanskje bare fordi jeg er vokst opp som barnevakt selv?

Jeg er også en av dem som ble veldig usikker av denne tråden. Ringe barnevernet sånn poff altså?
Helt uten noe bakgrunns info?

Min tiåring passer stadig vekk sine småbrødre, både når de er våkne og mens de sover. Er det grunn til bekymrinsgmelding altså? Virkelig...

Floksa skrev:

Min tiåring passer stadig vekk sine småbrødre, både når de er våkne og mens de sover. Er det grunn til bekymrinsgmelding altså? Virkelig...

Hvis du er på fest, er utilgjengelig og er ute halve natta. Definitivt, ja. Hvis du er på butikken, tar en kopp kaffe hos naboen eller på andre måter er lett tilgjengelig, så nei, trolig ikke. Synes jeg.

Er det ikke grunn nok for en bekymringsmelding om man er bekymret?
Hvis man er vitne til noe og mener det er uansvarlig, så bør man jo si i fra?

For noen går grensa ved bruk av mindreårige som barnevakt på nattes tid. Hos andre er grensa mye høyere. Men jeg mener likevel at om man er bekymret for barns ve og vel, så plikter man å melde en bekymring.
Det kan sikkert føre til mange tøysete telefoner, men det kan garantert hjelpe veldig mange barn som ikke har noe bra også.
Er man bekymret for om et barn blir tatt godt nok vare på, så kan man melde sin bekymring. Sånn tenker jeg.

Selv mener jeg ikke at barn hjemme alene om natten automatisk er barnevernsmat. Men om jeg hadde tenkt det så håper jeg jeg hadde hatt mot nok til å ringe.

Teofelia skrev:

Hvis du er på fest, er utilgjengelig og er ute halve natta. Definitivt, ja. Hvis du er på butikken, tar en kopp kaffe hos naboen eller på andre måter er lett tilgjengelig, så nei, trolig ikke. Synes jeg.

Heldigvis tror jeg ikke det forekommer altfor ofte......