Kunne du vært surrogatmor?

Ja, Skilpadda og Skremmern forklarer det akkurat slik jeg selv ville gjort det.

Ikke minst det med forventningen og innstillingen. Jeg lager meg et tenkt scenario som ufrivillig barnløs. Og så plutselig ringte det på døren og der står en offentlig ansatt etellerannet med en baby og sa "Surprise! Du er blitt trukket ut til å være den heldige vinneren av dette adoptivbarnet! Gratulerer - det er deres! Bare signer her!" Og med dette adoptivbarnet i armene... klart jeg ikke hadde følt noen morsfølelse. Ikke neste dag heller. Men litt etterhvert - helt sikkert!

Men i en vanlig adopsjonsprosess går man jo minst like gravid som andre. Og venter og lengter og tenker og drømmer og nærer oppunder følelsen av at man snart skal få et avkom. Da blir gener uvesentlig, også for meg. Føler jeg. Som gravid med eget avkom - eller barn av donoregg som jeg skal beholde - samme. Men som GS med fremmed barn som jeg ikke skal beholde hadde det gått helt greitt å forholde meg nøytral!

Også i egne svangerskap har jeg hatt en nøktern innstilling, sikkert pga såpass mye innsikt i alt som kan (og går) galt. Jeg tok aldri det for gitt at det skulle gå bra; helt til fødselen kunne jeg si "hvis det blir baby" og ikke "når". Kynisk og føleseskald? Nei, for morsfølelsene var det ikke noe i veien med, de kom med en gang. Men definitivt rasjonell.

Kanskje det er lettere å gå inn i en GS-prosess dersom man til en viss grad er vant til å kontrollere følelser eller holde emosjonell distanse?

Miss Norway skrev:

Jeg synes også det er interessant det mange skriver om følelsesmessig tilknytning til surrogatbarnet. Jeg vet med meg selv at om jeg hadde båret et barn som ikke hadde mine gener - vitende om dette - så hadde jeg hatt NULL morsfølelse. Nærhet ja, kanskje... men det hadde overhodet ikke vært vanskelig å gi det fra seg. Jeg hadde følt meg som en inkubator. En rugekasse med et stort ansvar for NOEN ANDRE sitt barn. En barnevakt. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil.

glitterchick skrev:

Jeg syns det er et ganske langt steg fra å få et barn i armene og å bære det inne i seg i ni måneder og føde det.

Jeg ville sikkert også hatt problemer med å gi fra meg et barn jeg hadde vært fostermor for en lang periode.

Jeg føler det på samme måte som Glitter. Og jeg er ganske sikker på at dette ville ha hodt vann i en realistisk situasjon også, grunnen til at jeg tror det er at jeg har en person som ikke er mitt biologiske barn, men som jeg tildels har slike følelser for.

Jeg er ganske overbevist om at det som får en til å føle morsfølelser for et barn er at man tar ansvaret for det barnet. At man tenker på barnet. At man gir barnet genuin omsorg. Det er i alle fall kjent at det ofte er følelsesmessig vanskelig for de som er fosterforeldre hvis barnet blir tatt fra dem. Hvordan det er i forhold til surrogatmødre vet jeg ikke.