Rapport fra "SVK"-lesing med 4-åringen:
Boka er utrolig morsomt skrevet, med språklige krumspring som til tider er vanskelige å forstå. Men SVK innrømmer jo også selv at han mangler litt på språkopplæringen, og jeg understreker i tillegg overfor Kløver at nå snakker han med tulle-ord. En annen sak er temaene som tas opp. Det blir mye blod og gørr, faktisk. Og en del vanskelige tanker omkring det å spise andre. For kjempene spiser jo mennesker (eller: de "glefser menneskebønner"). Og hvorfor er dèt galt, når menneskene igjen spiser andre dyr? For ikke å snakke om at menneskene dreper
hverandre. Vegetarianisme og krig og fred og sånt er ikke temaer vi har snakket om tidligere i alle fall. Dette førte først og fremst til Kløvers refleksjoner omkring døden, og hvordan det er å være død. Så da fikk vi en fin anledning til å snakke om
det, i alle fall. Og hva jeg tror om det å være død. Heldigvis ingen vegetarianske tegn hos datteren ennå, altså. Tvert i mot, brokkolien lever usedvanlig trygt på tallerknen hennes foreløpig.
