Ingen kom i begravelsen. (Aftenposten.no)

Og for de som ønsker å gjøre noe med det; bli besøksvenn via Røde Kors eller Frivillighetssentralen i din kommune!

En rørende artikkel i A-magasinet forrige uke (eller noe sånt) over hvor mye noen timer annehver uke kan bety for den som er ensom.(Gamle mannen tok på seg pendressen og skjorte når besøksvennen skulle komme *snufs*)

Pelle skrev:

En rørende artikkel i A-magasinet forrige uke (eller noe sånt) over hvor mye noen timer annehver uke kan bety for den som er ensom.(Gamle mannen tok på seg pendressen og skjorte når besøksvennen skulle komme *snufs*)

Jeg lurer på om det (også?) stod noe i Aften. Det var rørende, ja.

Besøksvenn, det kunne vært artig å gjøre. Jeg savner jo min familie og har lite nettverk her jeg bor nå, og kanskje kunne det gjort dagene litt hyggeligere for noen. Hm. Litt lite tid til overs nå om dagen, men det kan da ikke fortsette som nå håper jeg. Det blir da vel bedre tider. Jeg savner familien min og foreldrene mine. Og det er veldig trist å lese om dem som ikke har noen. Mine har veldig mange. Heldigvis.

Huff så trist. Begynte nesten å sippe litt. Og begynte å tenke på min grandtante. Tante Lella kalte vi henne.

Tante Lella døde som ett svært ensomt menneske. Hun ble sviktet av sin store kjærlighet og ble aldri gift. Hun var hørselshemmet store deler av sitt liv, og hadde ikke kontakt med sin søster (min farmor). Hun bodde i mange år på sykehjem, men tror hun var veldig ensom der også. Min onkel besøkte henne av og til, og min far og jeg var hos henne på juleaften de siste årene. Det er mange år siden hun døde, men jeg husker begravelsen hennes ennå. Vi var bare en håndfull familiemedlemmer, og jeg husker vi reagerte på at det ikke var noen fra sykehjemmet som kom, selv om bisettelsen ble holdt i kapellet i kjelleren der og hun hadde bodd der i årevis. Det var veldig veldig stusselig og trist. Nå fikk jeg egentlig veldig dårlig samvittighet for at vi ikke besøkte henne oftere. 🙁

Min farmor var vel også ensom i den forstand at hun ikke hadde venner de siste årene hun levde. Men hun var nå stort sett med på familiebegivenheter, og kom seg nå ut av huset en gang i blant.

Det er trist, men det kan være mange årsaker til at ingen var i hennes begravelse som dere jo nevner i flere innlegg her.

Kaskis skrev:

Det sto at hun hadde en leieboer som hadde holdt henne i hånden dagen før hun døde, men som dessverre ikke kunne komme i begravelsen. Jeg synes det er fint å tenke på at hun hadde ham i alle fall. Selv om det er uendelig trist.

Dette la jeg merke til også, og det gjorde hele historien mindre sørgelig. Som flere sier så er det jo faktisk tristere å være alene mens man lever, enn i begravelsen. Tristheten der er jo vår - presten og vi som leser om den - og et speil på en annen ensomhet som kanskje har vært uendelig vond. Og uten å forsvare mennesker som skyver alle nære fra seg med en uakseptabel oppførsel, vil jeg jo tro at deres ensomhet er like vond som andres.
Denne kvinnen hadde i det minste noen hos seg på dødsleiet - det er noe jeg håper å få være så heldig å ha. Det kan man jo aldri vite, enten man har nære og kjære i live og rundt seg eller ikke.

Pelle skrev:

Og for de som ønsker å gjøre noe med det; bli besøksvenn via Røde Kors eller Frivillighetssentralen i din kommune!

En rørende artikkel i A-magasinet forrige uke (eller noe sånt) over hvor mye noen timer annehver uke kan bety for den som er ensom.(Gamle mannen tok på seg pendressen og skjorte når besøksvennen skulle komme *snufs*)

Jeg meldte meg inn i Røde Kors med tanke på dette, men ser at jeg ikke har kapasitet slik livet mitt er nå. Men om noen år er dette noe jeg kommer til å melde meg på.

Jeg får lyst til å sende blomster til den leieboeren, kjenner jeg.

Det du skriver, Koma, brakte fram minner hos meg også. Jeg var ikke til stede i min farfars begravelse. 🙁 Da han døde, hadde jeg ikke sett ham på flere år fordi pappa ville det sånn. Farfar var sterkt rammet av demens, og pappa ville at vi skulle huske ham som han var. Hadde jeg vært eldre, ville jeg nok ikke latt meg stoppe av det, men jeg var tenåring og usikker og lite mobil. Da farfar døde, bodde jeg i Trondheim, og pappa syntes ikke det var nødvendig at jeg kom hjem til begravelsen. Det var en tung avgjørelse å ta. Etter min fars ønske var bare han, mamma (som han da var separert fra) og min bror til stede. 🙁

Hadde hun hatt mange penger hadde det sikkert vært noen der. Ville ikke det vært enda tristere?

Jeg håper ikke jeg dør før jeg får noen venner.

Explorern skrev:

Hadde hun hatt mange penger hadde det sikkert vært noen der. Ville ikke det vært enda tristere?

Næsj. Kjøpte venner er også venner.

Sitron skrev:

Jeg håper ikke jeg dør før jeg får noen venner.

Du hadde jo den venninnen som fødte på feil dag, tenker du angrer deg på mobbingen nå.

Hun er så surrete, hadde aldri husket å komme.

Sitron skrev:

Hun er så surrete, hadde aldri husket å komme.

Dvs at egentlig så trenger du flere venner med Filofax eller lignende?

Slike saker som dette er jo kjempetrist, men det er faktisk mange der ute som ikke har noen.
Mange har ikke barn, mange har vært enebarn selv og familien er døde, naboer/venner mister man kanskje kontakt med etterhvert som årene går.
Mange har kompliserte familieforhold.
Det er kjipt når offentlig utnevnt verge er din nærmeste pårørende.

Trist er det uansett, men jeg føler ikke at begravelsen er et sted å ta igjen det tapte med besøk, familieforsoning osv. Da er det liksom for sent.