Ingen kom i begravelsen. (Aftenposten.no)

Det er jo leit at det finnes ensomme mennesker, og jeg er veldig på linje med Pingis, det er verre at man er ensom i live, enn at det ikke kom noen i begravelsen.

Jeg tror at det er en følge av at vi har fått et så sterkt sosialt hjelpeapparat og at vi har fått mindre familier. Familiene er ikke like vant til å ta vare på sine, og kvinner har færre barn. Jeg synes at det er verdt det jeg da, risikoen jeg har for å bli ensom som gammel mot at jeg slipper å ha ørten barn nå og slite meg ut for å ta vare på alle rundt meg.

Embs skrev:

Tenk det, man ønsker arven, men vil ikke betale begravelsen. Jeg lurer på hvordan sånne mennesker har det med seg selv...

Hmm, går det an?

Da pappa døde i fjor, fikk jeg høre at strengt tatt hadde jeg ikke trengt å gjøre noe som helst. Ikke tømt leiligheten hans, ikke ordnet begravelse eller noe som helst. Nå var ikke dette noe jeg vurderte, altså, for all del, men jeg trodde virkelig ikke det gikk an å ikke løfte en finger, men SAMTIDIG kreve arv. Jeg trodde at man i så fall fraskrev seg alt.

Vi får holde FP gående helt til det blir Seniorportalen. Jeg håper Siri har rett og at denne damen hadde et godt liv uansett, men det er trist at mange er så ensomme. Jeg tror de fleste av oss er mer sosiale enn før, men i private sfærer som ikke er så lett å komme inn i.

Ja, dette er forferdelig trist.

Jeg husker en artikkel jeg leste en gang om en gruppe kvinner som gikk i slike begravelser. Nå finner jeg ikke noe om de på nett, men jeg husker dette rørte noe ved meg. Jeg synes det var en så fin måte å gi av seg selv på.

Trolljenta25 skrev:

Ja, dette er forferdelig trist.

Jeg husker en artikkel jeg leste en gang om en gruppe kvinner som gikk i slike begravelser. Nå finner jeg ikke noe om de på nett, men jeg husker dette rørte noe ved meg. Jeg synes det var en så fin måte å gi av seg selv på.

Jeg synes det er finere med de som går på besøk til ensomme levende. Jeg har alltid tenkt at begravelser jo er mest trist for de som er igjen. I en begravelse med bare prest er det jo strengt tatt verst for presten.

Det er trist, men samtidig vet vi ikke hva slags liv denne kvinnen har levd, og om hun kan ha støtt folk fra seg pga oppførselen sin.

"Man høster det man sår", heter det, og jeg ser ikke bortifra at enkelte mennesker har levd et liv der de overhodet ikke har vist interesse for familie\venner de en gang hadde, eller har støtt folk fra seg.

Nå sier jeg ikke at dette gjelder denne kvinnen. Kanskje har hennes egne sviktet henne. Men det vet man jo ikke.

Go\jenta skrev:

Det er trist, men samtidig vet vi ikke hva slags liv denne kvinnen har levd, og om hun kan ha støtt folk fra seg pga oppførselen sin.

"Man høster det man sår", heter det, og jeg ser ikke bortifra at enkelte mennesker har levd et liv der de overhodet ikke har vist interesse for familie\venner de en gang hadde, eller har støtt folk fra seg.

Nå sier jeg ikke at dette gjelder denne kvinnen. Kanskje har hennes egne sviktet henne. Men det vet man jo ikke.

Av de 70(?) begravelsene er nok dette en plausibel forklaring på endel av dem. Men det er ikke mindre tragisk av den grunn. Kanskje tvert om?

Siri skrev:

Av de 70(?) begravelsene er nok dette en plausibel forklaring på endel av dem. Men det er ikke mindre tragisk av den grunn. Kanskje tvert om?

Nei, det er jo tragisk, men jeg klarer ikke synes like synd på mennesker som har valgt bort familie og venner, og dermed endt opp ensomme.

Go\jenta skrev:

Det er trist, men samtidig vet vi ikke hva slags liv denne kvinnen har levd, og om hun kan ha støtt folk fra seg pga oppførselen sin.

Hvis man ser på statistikken, er det sannsynlig at det er andre grunner som ligger bak, f.eks. dårlig helse og tap av partner:

Hver tredje kvinne over 70 år er sterkt plaget av ensomhet.

Det viser tall fra Statistisk sentralbyrå.

Eldre kvinner har ofte mistet både helse, partner og venner og er derfor mer ensomme enn menn i samme aldersgruppe, peker Knut Halvorsen på i sin bok "Ensomhet og sosial isolasjon i vår tid". Han er dr.philos. og professor ved Høgskolen i Oslo.

Det er særlig kvinner over 80 år som er mest sosialt isolerte. Rundt 16 prosent, eller 2600 kvinner over 80 år i Oslo, har kontakt med familie og venner sjeldnere enn en gang i uken.

Pingis skrev:

Det er jo mer trist at hun ikke hadde noen før hun døde enn at det ikke kom noen i begravelsen?

Det er jo ingen motsetning mellom disse tingene, snarere tvert i mot.

Om det er gjester i begravelsen, så kan den avdøde ha vært ensom likevel.
Men om det ikke dukker opp en eneste sjel, så vet vi at den avdøde har vært ensom.

Vi har ulike sosiale behov, men jeg tør påstå at ikke noe menneske kan ha et godt liv med kun bøkene og blomstene. Vi er sosiale vesener og at det finnes noen i verden som bryr seg om en er en forutsetning for livskvalitet vil jeg tro.

Jeg er arving til en kvinne som mest sannsynlig ender med en slik begravelse. Jeg kommer sikkert til å gå, men det er av plikt, ikke fordi jeg egentlig bryr meg om henne. Og selvsagt vil alle utgifter dekkes før jeg evt tar ut noe arv etter henne.

Grunnen til at jeg ikke engasjerer meg i henne er fordi hun er meget psykisk syk på en slik måte at hun ødelegger de rundt seg. Hun er svært aggressiv med paraniod psykose som hun nekter å ta imot behandling for. Hun mener at alle andre heller skal gi seg og la henne ha rett i alt alltid. Hun krever også sterkt emosjonelt engasjement fra de rundt seg minimum fire-fem flere timer lange samtaler i løpet av en uke, og full tilgang på å treffe barn osv. Hvis hun ikke får det som hun vil ringer hun politi, barnevern, truer osv.

Er det da umoralsk av meg å ta imot arv etter henne fordi jeg ikke kan ha kontakt med henne? (Det er ingen andre som har kontakt med henne som sånn sett "fortjener" en evt arv mer.)

Jeg vil legge til at hun i mange år fikk full tilgang på meg og ødela tilværelsen min til et slikt nivå at det blant annet resulterte i lange sykemeldinger, så det er ikke noen lettvint avgjørelse som gjør at jeg ikke har noen kontakt mer.

Da jeg leste denne artikkelen tenkte jeg at det nok kan hende denne damen - eller en del av disse damene er alene av en grunn. Kanskje er de som hun jeg en dag kanskje arver. Ihvertfall noen av dem?
Noen synspunkter?

Esme skrev:

Jeg synes at det er verdt det jeg da, risikoen jeg har for å bli ensom som gammel mot at jeg slipper å ha ørten barn nå og slite meg ut for å ta vare på alle rundt meg.

Jeg er aldeles uenig med deg, og har skaffet meg ørten barn. I tillegg går jeg bort til min gamle, ensomme nabo med både kaker og middag med jevne mellomrom.

Psykiske lidelser skjuler seg nok bak endel av disse tilfellene.

Jeg er veldig bestemt på at man ikke skal ødelegge sitt eget liv ved å pleie kontakt med mennesker som er destruktive.

Og jeg synes også det er åpenbart at bak endel "Ingen besøker meg på gamlehjemmet" historier skjuler det seg en temmelig ugrei historikk med tanke på hvordan enkelte eldre har behandlet sine egne i tidligere år.

Da jeg var i min oldefars begravelse var vi kanskje 7 der.Og han hadde stooooooor familie. Men noen ganger er det en grunn til at familie velger og ikke stille opp i begravelsen.De fortjener rett og slett ikke den siste respekten.

Dragen skrev:

Jeg er aldeles uenig med deg, og har skaffet meg ørten barn. I tillegg går jeg bort til min gamle, ensomme nabo med både kaker og middag med jevne mellomrom.

Er på linje med deg. Ikke at jeg har ørten barn, men jeg ser verdien i nærhet til storfamilien og mennesker rundt generelt.
Skal prøve å si dette uten å framstå som banal, men kjærlighet mellom mennesker er vel det det hele dreier seg om, er det ikke?

Samtidig ser jeg hva Esme tenker på - man blir ikke akkurat i lystig humør av å tenke på den tjenestepikerollen som kvinner hadde tidligere. Først oppdra sine egne (og det kunne jo ofte være temmelig mange), gjøre alt mulig for sin mann og senere pleie egne foreldre samt svigerforeldre.

Det er en himmel av forskjell på å ta med en hjemmebakt kake på søndagsbesøk i nye og ne og å stå med rumpa i været og skure for alle andre mennesker dagen lang hele livet.

Dragen skrev:

Jeg er aldeles uenig med deg, og har skaffet meg ørten barn. I tillegg går jeg bort til min gamle, ensomme nabo med både kaker og middag med jevne mellomrom.

Du er uenig i at det er en effekt av at vi har bedre sosiale goder og at kvinner er yrkesaktive, det at familien tar seg mindre av eldre enn i andre land? Eller er du uenig at det må være sånn?

smilefjes skrev:

Er det da umoralsk av meg å ta imot arv etter henne fordi jeg ikke kan ha kontakt med henne? (Det er ingen andre som har kontakt med henne som sånn sett "fortjener" en evt arv mer.)

Det er vel mange som får arv fra noen de ikke har kontakt med, og det høres ut som om det du gjør er riktig for å beskytte deg og dine. Så trist at hun ikke vil ta i mot behandling...

Er arv noe man skal gjøre seg fortjent til?

Embs - nei, jeg mener også at arv er noe man har rett på ihht slektsskap, ikke en belønning man skal fortjene. Men jeg så oppover i tråden at noen mente at de som lot en gammel dame dø alene og ikke gikk i begravelsen ikke burde arve heller.

Jeg mener at jeg har lagt ned en innsats ift henne det gjelder hos meg som er mer enn nok for et helt livsløp. Jeg har ikke mer å gi henne, og må konsentrere meg om å ta vare på mitt eget liv og egne unger istedenfor å kun håndtere hennes. Det å holde det på et nivå med en kake iblant eller et søndagsbesøk innimellom går ikke med henne - der er det enten besøksforbud fra retten eller fullt kaos, ingen ting i mellom dessverre.

Så uendelig trist.

smilefjes skrev:

Men jeg så oppover i tråden at noen mente at de som lot en gammel dame dø alene og ikke gikk i begravelsen ikke burde arve heller.

Hvis du var nærmeste pårørende og ikke ville betale for begravelsen, men overlot den utgiften til kommunen, ja, da, synes jeg ikke du burde arve henne heller. Det er selvsagt noe helt annet enn å ikke ønske å stille i begravelsen.