Omslagsbildene kan skremme bort ganske mange, ja.

Og universet som historiene foregår i, med sine hekser, trollmenn, vampyrer, troll og dverger, kan virke uinteressant for folk som ikke ellers leser fantasy. Men jeg synes ikke Discworld-bøkene egentlig kan karakteriseres strengt som fantasy (til tross for de flotte bildene), det er mer generell satire, kombinert med velskrevne og ofte spennende historier. De første bøkene i serien er i ganske stor grad ren fantasyparodi som kanskje mest fenger dersom man allerede er fantasyleser. Men det Pratchett generelt sett skriver om, er mennesker og hvordan de kan være både verre og bedre (og nesten alltid mer latterlige) enn man kunne vente seg, og hvordan man kan la seg lure av fine ord eller enkle løsninger, og hva som skal til for å være en ordentlig helt. Og så viser han mye, både eksplisitt og implisitt, hvor viktig historiefortelling er for mennesker, at myter og eventyr (og klisjeer og ideer og
ord) er viktige (selv om de ikke nødvendigvis er strengt tatt sanne), og at det spiller rolle(!) hva slags rolle man selv mener at man har i sin egen historie. Og at dette er noe man kan bestemme selv.
Og så er han vittigere enn nesten alle andre forfattere.