Den filmen som har berørt deg mest?

De filmene som har berørt meg mest er:

Schindlers liste som er min favorittfilm.


Men den filmen som har fått meg til å gråte uten kontroll var Oppvåkningen med Robin Williams og Robert De Niro:

My left foot - fantastiske Daniel Day-Lewis gir en utrolig skuespillerprestasjon som CP-rammet irsk forfatter

Cry Freedom - sparket i gang mitt antrasistiske engasjement i tenårene

The Last of the Mohicans - de underliggende kjærlighetshistoriene sitter rett i mellomgulvet

The Blairwitch Project - skummel, ekkel, faktisk den skumleste filmen jeg har sett

Monsters Ball- styggpen film

Mvh
Billa

turi skrev:

Grip dagen

Jaaaaa! Den traff meg også så det suste. "Dead poets society" het den vel på engelsk. Herlig.

scilla skrev:

"Breaking the waves" - definitivt !

Helt enig. Jeg gråt lenge etterpå!
"La vita e Bella" er en sterk nr 2.

Må også tilføye: "Pet Semetary" Stephen King. 🙄
Leste boka, ble skremt, gråt og var helt med. Filmen engasjerte meg også, jeg har en aktiv fantasi og jeg syns historien var/er god!

Mange vil kanskje le av filmen nå, men dengangen var jeg 18-19 år og det var grusomt skummelt! Den gjorde sterkt inntrykk!

Sitter og leser gjennom tråden og får stadig nye aha-opplevelser.

Kommer til å tenke på en film jeg så for sikkert 15-18 år siden som handlet om en omreisende skuespillertrupp i Italia. Tror den var italiensk, og fra middelalderen.

Den gjorde et vanvittig inntrykk da, men jeg klarer ikke huske hva den heter. (hvilket inntrykk ) Skulle gjerne ha sett den igjen egentlig. Noen som har en anelse om hvilken film jeg åprøver å komme fram til?

Pamina skrev:

Kommer til å tenke på en film jeg så for sikkert 15-18 år siden som handlet om en omreisende skuespillertrupp i Italia. Tror den var italiensk, og fra middelalderen.

Den gjorde et vanvittig inntrykk da, men jeg klarer ikke huske hva den heter. (hvilket inntrykk ) Skulle gjerne ha sett den igjen egentlig. Noen som har en anelse om hvilken film jeg åprøver å komme fram til?

Ikke snøring. 🙂 Men du kan se på denne listen og se om du finner den? (Det er filmer med "Italy" som nøkkelord, sortert på utgivelsesår.)

esme skrev:

Åpningsscenen i A New Hope hvor Star Destroyeren bare kommer og kommer er det nærmeste jeg har hatt en dypt religiøs opplevelse. Jeg var vel omtrent elleve-tolv år og det var altså uten sammenligning det mest fantastiske jeg hadde opplevd i livet.

Her er vi på samme bølgelengde, for meg er det scenen fra Finse i Return of the Jedi når AT-AT'ene kommer trampende over sletten. DET gjorde inntrykk på en 11-åring det!.

I "moderne" tid er det vel 2 ting som skiller seg ut, begge japanske filmer. Jeg så Tetsuo 1 og 2 som dobbelvisning på Oslo filmfestival for noen år siden og var satt ut i timesvis etterpå. Likeledes første (og eneste) gang jeg så "Flowers of flesh and blood", som vel tar prisen som den ekleste filmen noensinne produsert. Det visste jeg forsåvidt da jeg sat den på, og jeg trodde jeg hadde sett det meste men den tok virkelig kaka.

:Juste

Skilpadda skrev:

Ikke snøring. 🙂 Men du kan se på denne listen og se om du finner den? (Det er filmer med "Italy" som nøkkelord, sortert på utgivelsesår.)

Det er ikke tilfeldigvis Raggedy Rawney? Den handler om en omreisende skuespillertropp og kom ut for 19 år siden. Fantastisk film forøvrig.

:Juste

En film jeg husker handlingen på, men ikke tittelen på er en film jeg så når jeg var rundt 7-8 år.
Jeg og venninna mi gråt strie strømmer av den filmen som egentlig var en barnefilm tror jeg.
I allefall hadlet den om to venninner, den ene sparte penger til å kjøpe seg en hest (jeg hadde faktisk ikke hestedilla som ung jente). Uansett så fikk hun til slutt råd til å kjøpe denne hesten. så en dag lekte de i en hytte de hadde i et tre (hytta var en plankegulv bare). Jenta som eide hesten skulle se over kanten hvordan det stod til med hesten og dtt ned, og døde. *hulk*
I begravelsen stod veninna og sa heletiden: Det skulle vært meg, det skulle vært meg.
*hulk hulk*
Vi var utrøstelig i en timestid etter at vi hadde sett filmen.

Bequita skrev:

Jaaaaa! Den traff meg også så det suste. "Dead poets society" het den vel på engelsk. Herlig.

Ja, den var fin den gangen! Det er en film som betydde mye for meg også fordi jeg var og så den sammen med ham som seinere skulle bli kjæresten min gjennom fem år. Vi var på kino sammen med flere venner, og jeg var på trynet forelska. Et par uker seinere ble vi et par.

Jeg kom forresten på en til. En krigsfilm som heter Gallipoli. Grusom slutt. En veldig ung Mel Gibson spiller birolle, faktisk! 😉

Jack: What are your legs?
Archy Hamilton: Springs. Steel springs.
Jack: What are they going to do?
Archy Hamilton: Hurl me down the track.
Jack: How fast can you run?
Archy Hamilton: As fast as a leopard.
Jack: How fast are you going to run?
Archy Hamilton: As fast as a leopard.
Jack: Then lets see you do it

Den filmen jeg gråt mest til husker jeg ikke hva heter 🙄
Jeg var vel en 15-16 år når jeg så den, og gud som jeg hulket.
Det tok lang tid før jeg ville gå ned i stua, for jeg gråt så fælt.
Da jeg endelig gikk ned spurte mamma & pappa hvorfor jeg hadde grått...da begynte jeg å stortute IGJEN!!

Jeg husker ikke mye av filmen, men det var en scene nede på en brygge hvor en mor (?) eller far (?) tok avskjed med barnet sitt. En liten gutt. Og det var denne scenen som knakk meg helt.

Bella76 skrev:

Den filmen jeg gråt mest til husker jeg ikke hva heter 🙄
Jeg var vel en 15-16 år når jeg så den, og gud som jeg hulket.
Det tok lang tid før jeg ville gå ned i stua, for jeg gråt så fælt.
Da jeg endelig gikk ned spurte mamma & pappa hvorfor jeg hadde grått...da begynte jeg å stortute IGJEN!!

Jeg husker ikke mye av filmen, men det var en scene nede på en brygge hvor en mor (?) eller far (?) tok avskjed med barnet sitt. En liten gutt. Og det var denne scenen som knakk meg helt.

Informativt, bella!

Bella76 skrev:

Den filmen jeg gråt mest til husker jeg ikke hva heter 🙄
Jeg var vel en 15-16 år når jeg så den, og gud som jeg hulket.
Det tok lang tid før jeg ville gå ned i stua, for jeg gråt så fælt.
Da jeg endelig gikk ned spurte mamma & pappa hvorfor jeg hadde grått...da begynte jeg å stortute IGJEN!!

Jeg husker ikke mye av filmen, men det var en scene nede på en brygge hvor en mor (?) eller far (?) tok avskjed med barnet sitt. En liten gutt. Og det var denne scenen som knakk meg helt.

Er denne gutten på sommerferie hos bestefaren (og bestemoren?) og opplever sin første kjærlighet der?... Tenkte på en film, men får det ikke frem.

Jeg bøyer meg i rekken av dere som har nevnt The Champ, Schindler's List, Tears of the Sun, Sleepers og Dead Poet's society.

Det er en film med noen av de samme gutta fra sistnevnte film, som heter Swing Kids. Jeg husker ikke så mye av den, men jeg husker bare at jeg synes den var utrolig bra! Husker bare at det er noe om noen ungdommer under 2. verdenskrig...

Ellers skriker romantikeren i meg etter filmer (eller opprinnelig tv-serier) som Jane Eyre, Anne fra Bjørkely og Pride&Prejudice...

Jeg forakter heller ikke klassikere som Gudfaren og Star Wars.

Scarlett skrev:

Informativt, bella!

Ja, jeg vet!

Fryktelig irriterende at jeg ikke husker. Har hatt lyst til å se den igjen i mange år.

Jill skrev:

Er denne gutten på sommerferie hos bestefaren (og bestemoren?) og opplever sin første kjærlighet der?... Tenkte på en film, men får det ikke frem.

Irriterende, sant?



Men, nei, gutten var liten. Han gråt noe veldig nede på denne brygga, for han ville ikke skilles fra
foreldrene. De var ikke skikket til å ha han 🙁