Å herme etter andres dialekt

Og engelsken min har store innslag av polsk aksent.

Jeg er fryktelig dårlig på å gjengi dialekter, så nei, jeg hermer ikke. Og det kunne ikke falle meg inn å gjøre det til noen i en samtale der den andre snakket en annen dialekt!

Det hender selvsagt jeg prøver å gjengi en dialekt (med meget lite hell), men aldri til den som snakker sånn.

Jeg hermer litt på en måte, jeg har lært meg norsk fra scratch og har hermet for å lære meg det, men jeg hermet ikke andre dialekter enn den som er her jeg bor.

Jeg liker ikke så godt når noen hermer mitt morsmål. Det er de ferreste som får det til.

jeg er litt kameleon-aktig, og kan finne på å imitere/la meg påvirke. Men ¨herme for å gjøre narr, det skjer ikke. jeg har opplevd at folk gjør narr av min riksmålsnære måte ¨snakke på.

Engelsken min blir VELDIG enkel i land hvor man ikke snakker så veldig avansert. Dette er en helt sannferdig gjengivelse av en samtale jeg hadde med en hyggelig dame i en butikk i Ban Saladan, Koh Lanta, Thailand i 2014.

Jeg: I bought this yesterday, and I would like to buy another one. :viser frem et spill:

Hyggelig dame i butikk: ????? :forvirret:
Jeg: :viser frem spill: Do you have another one?

Hyggelig dame i butikk: ?????

Jeg: I buy this yesterday - I like to buy same same.

Hyggelig dame i butikk: yes! I find! Special price to day for same same!

Jeg kan fort imitere andre dialekter, men hermer ikke etter den jeg snakker med. Som nordmøring på sørvestlandet har jeg adoptert noen få uttrykk herfra, men ikke søren om jeg får til å snakke stavangersk annet enn når jeg tuller og fjaser med mannen.

Og det ER vanskelig ikke snakke engelsk med indisk aksent når man snakker med helpdesk.

Eller filippinerengelsk når man snakker med sjømenn.

Hermes litt på jobb hos meg, med humoristisk mobbing involvert
Jeg er jo født og oppvokst i Nord-Trøndelag, og snakker nok litt breiere enn de fra Trondheim. Og når de kommenterer det, snakker jeg bare ENDA breiere

De fniser av i-endingene mine; firri, skirri, blissi, itti osv. Og at jeg sier brÆv.

ming skrev:

Jeg tuller med en kollegas dialekt. Vedkommende har en del sære nord-trønderske dialektord, som jeg innimellom blir fristet til å tulle med ... Jeg kjenner kollegaen svært godt, vi har en humoristisk og «ertete» tone mellom oss, så jeg innbiller meg at det er innafor.

Det tror jeg ungene gjør også, kommer stadig diverse nordtrønderske sitat og gloser her hjemme i alle fall.

Dialektsmitte er noe annet enn herming altså. Smittes gjør jeg stadig vekk, jeg greier jo ikke holde på noe som helst. Men herme gjør jeg dog ikke.

Namdaling på Sunnmøre her Mener jeg har holdt godt på dialekta mi, men noe avslepet er den nok.
Jeg sier f.eks «sopinnj» = sulten, og de fleste (ihvertfall barn) synes det er rasende festlig at jeg sier «ræv»= rev.

Jeg elsker dialekter og hermer gjerne etter mann og barn, og slår av og til med særlig fascinerende eller fyndige uttrykk blant venner og kolleger.

Jeg blir ofte hermet etter, men bare gomodig, og det tar jeg bare i beste mening. Tror de som hermer synes jeg har ei morsom/fin/uvanlig dialekt.

Jeg er oppvokst og bor i Gudbrandsdalen, men pendler til jobb i Oslo. Jeg møter der en uensartet kundegruppe fra hele landet og opplever forskjell på hvordan min dialekt blir tatt i mot. Akkurat nå har jeg jevnlige møter med en gjeng bestående av vestlendinger (bosatt i en liten bygd ved en av fjordene) og en bestående av Oslofolk. Jeg har ikke opplevd at dialekten min har vært tema på møter med andre enn Oslofolk, men der er den til gjengjeld veldig fokusert på. Jeg har feks opplevd at ordet «ikkje» er ustyrtelig morsomt og vanskelig å forstå. Jeg tenker da at det handler om manglende vilje til å forstå. Jeg har også opplevd at en arkitekt jeg hadde kontraktsmøte med sammen med flere andre bedrifter, dro fram den ene YouTube -videoen etter den andre med ulike karikaturer av dialekter de synes lignet min. Flere ganger har jeg også opplevd at folk spør hvor jeg kommer fra og deretter begynner å snakke om den overgrepsdømte ordføreren og nærmest forventer at jeg tenker på samme måte eller kan forklare oppførselen hans bare fordi vi kommer fra omtrent samme sted og snakker nesten samme dialekt. Det tar fokus totalt vekk fra møtets tema og jeg opplever at det degraderer meg og min rolle.

Jeg møter kunder fra hele landet, men akkurat dette dialektfokuset har jeg ikke opplevd fra andre enn de som har en mindre utpreget dialekt selv. Jeg har selvsagt ingen problemer med at folk spør hvor jeg kommer fra eller ber meg gjenta ord de ikke skjønte. Men når møtet forstyrres av YouTube-videoer med dialektkarikatur, går det langt over streken. Jeg har selvsagt gitt tydelig beskjed om det, men man skal liksom tåle fleip om slikt og man skal visst liksom tåle å bli utspurt og sammenlignet med en kriminell man verken kjenner eller assosierer seg med bare fordi dialekten er lik. Jeg opplever det som dumskap.

Jeg ble forresten regelrett utskjelt når jeg sto på stand på et julemarked for et par år siden i Oslo. En eldre mann med Oslodialekt kom forbi. Han startet samtalen høflig med å snakke om det vi viste fram, men hengte seg raskt opp i dialekten min og gikk over til å snakke om bo- og driveplikt på gårdsbruk i en kommune i Valdres. Jeg har ingen kunnskap om bo- og drivepliktlovverket og jeg har ingen tilknytning til Valdres, men jeg var, i form av at jeg snakker dialekt og bor på bygda, tydeligvis ansvarlig likevel. Han kjeftet intenst og ble enda mer hissig når jeg ikke kunne forklare hvordan «vi» tenkte eller komme med motargumenter. Han roet seg ikke før min kollega (fra Oslo) ba vedkommende ta med seg fordommene sine et annet sted temmelig kjapt.

Det er helt umulig å la være, faktisk.

Jeg er oppvokst med en mor som svitsjer dialekt etter hvem hun snakker med (aller morsomst når hun snakker med min sveitsertyske tante) og er skikkelig papegøye. Jeg er oppriktig interessert også i lyder, tonefall eller tonem. Jeg svitsjet mellom dialekter selv fra jeg begynte på skolen, og snakket en brei lokal dialekt - komplett med palatalisering og kløyvd infinitiv, og ikke minst en aktiv bruk av bunden flertall i dativ - på skolen og en standard østnorsk hjemme.

Jeg elsket å jobbe i turistbransjen hvor jeg kunne gå ut på kjøkkenet og herme etter gjestene, og den store fryden mens jeg jobbet mye opp mot kunder i hele landet i IT-bransjen var å herme etter dem jeg hadde snakket med. Jeg tror jeg er i stand til å ta en full kysten-rundt-herming, sånn som Rune Nilsson, sliter litt med innlandet i sør, Setesdal og Telemark er vanskelig.

Mitt mellomste barn snakker perfekt erkebergensk typisk for nordre del av byen, men snakker også to østlandske dialekter helt prikkfritt. Vi var på hjem fra fjelltur her en kveld og så sier hun: Mamma, eg e' utrolig glad for at eg snakkar bergensk! Jeg: Så bra, da, men hvorfor det? Hun: Fordi på østlandsk så sier man bare "Jeg skal drepe deg!" (sagt med blidt heisanntonefall typisk for strekningen Tåsen - Røa), men på bergensk kan man si: Eg skal drrrrrrepe deg! (sagt med intenst bergensk tonefall helt nede i strupen.)

Ja, joda.

Kjekt med bergensk ja!

Tallulah skrev:

Kjekt med bergensk ja!

Myyyye skumlere. (I hvertfall mye skumlere enn Heisann-Oslo-Vest, mens gammeldags Oslo øst kan høres ganske nifst ut også.)

Lhi-My skrev:

Jeg er oppvokst og bor i Gudbrandsdalen, men pendler til jobb i Oslo. Jeg møter der en uensartet kundegruppe fra hele landet og opplever forskjell på hvordan min dialekt blir tatt i mot. Akkurat nå har jeg jevnlige møter med en gjeng bestående av vestlendinger (bosatt i en liten bygd ved en av fjordene) og en bestående av Oslofolk. Jeg har ikke opplevd at dialekten min har vært tema på møter med andre enn Oslofolk, men der er den til gjengjeld veldig fokusert på. Jeg har feks opplevd at ordet «ikkje» er ustyrtelig morsomt og vanskelig å forstå. Jeg tenker da at det handler om manglende vilje til å forstå. Jeg har også opplevd at en arkitekt jeg hadde kontraktsmøte med sammen med flere andre bedrifter, dro fram den ene YouTube -videoen etter den andre med ulike karikaturer av dialekter de synes lignet min. Flere ganger har jeg også opplevd at folk spør hvor jeg kommer fra og deretter begynner å snakke om den overgrepsdømte ordføreren og nærmest forventer at jeg tenker på samme måte eller kan forklare oppførselen hans bare fordi vi kommer fra omtrent samme sted og snakker nesten samme dialekt. Det tar fokus totalt vekk fra møtets tema og jeg opplever at det degraderer meg og min rolle.

Jeg møter kunder fra hele landet, men akkurat dette dialektfokuset har jeg ikke opplevd fra andre enn de som har en mindre utpreget dialekt selv. Jeg har selvsagt ingen problemer med at folk spør hvor jeg kommer fra eller ber meg gjenta ord de ikke skjønte. Men når møtet forstyrres av YouTube-videoer med dialektkarikatur, går det langt over streken. Jeg har selvsagt gitt tydelig beskjed om det, men man skal liksom tåle fleip om slikt og man skal visst liksom tåle å bli utspurt og sammenlignet med en kriminell man verken kjenner eller assosierer seg med bare fordi dialekten er lik. Jeg opplever det som dumskap.

Jeg ble forresten regelrett utskjelt når jeg sto på stand på et julemarked for et par år siden i Oslo. En eldre mann med Oslodialekt kom forbi. Han startet samtalen høflig med å snakke om det vi viste fram, men hengte seg raskt opp i dialekten min og gikk over til å snakke om bo- og driveplikt på gårdsbruk i en kommune i Valdres. Jeg har ingen kunnskap om bo- og drivepliktlovverket og jeg har ingen tilknytning til Valdres, men jeg var, i form av at jeg snakker dialekt og bor på bygda, tydeligvis ansvarlig likevel. Han kjeftet intenst og ble enda mer hissig når jeg ikke kunne forklare hvordan «vi» tenkte eller komme med motargumenter. Han roet seg ikke før min kollega (fra Oslo) ba vedkommende ta med seg fordommene sine et annet sted temmelig kjapt.

Her snakker vi vel om nøyaktig det samme området (med suspekte ordførere og sympatiske TV-kokker) jeg flyttet til i barndommen, hvor jeg opplevde å bli hermet etter daglig, alt fra gomodig herming fra venner, via mer ondskapsfull herming fra mindre vennligsinnede jevnaldrende, til voksne menneskers kommentarer, herming, korrigering og nærmest kjeft fra eldre menn på butikken, fordi "nå fæ du jaggu lærø de å tålå døl, når du ha budd her så lengje". Hadde feriejobb i kassa på en matbutikk i bygda, og det gikk vel ikke en dag uten at mitt enkle, rutinepregede spørsmål "skal du ha pose" ble besvart med "nei, jeg skal ikke ha "poooose", :fnisfnis: jeg skal ha "påså". Og da snakker vi ikke om barn. Og hvor folk med dialekter fra Oslo-området "knoter", og dermed mistenkes for å mene de er finere enn andre.

Det er jo litt interessant, at de som kanskje blir utsatt for mest dialektfokus når de kommer andre steder også er de samme som er mest opptatt av egen og andres dialekt på hjemstedet. Men det er kanskje noe som kommer naturlig ved å ha ei dialekt som er såpass markant, og skiller seg så mye fra andre dialekter.

Poenget er vel egentlig ikke hvor godt man klarer å snakke andre dialekter, men hvorvidt man hermer etter andres dialekt når de nettopp har sagt noe. Overskriften var jo ikke "Er du flink til å snakke andre dialekter?"
Jeg er også flink til å snakke andre dialekter, men jeg aper jo ikke etter folk mens jeg snakker med dem av den grunn.

Dette dreier seg vel om hersketeknikker og ufin oppførsel, mer enn om det er noen som gjør det mer eller er mer utsatt enn andre?

Jeg har flyttet ganske mye i oppveksten, og har alltid holdt på egen talemåte. Min mor syns det er imponerende at jeg har fått det til, jeg tror det egentlig kommer av at jeg ikke får til å endre. Spesielt ett sted ble jeg beskyldt for å være fin på det på grunn av en mer sentral østlandsdialekt enn de hadde der, men da handlet det mer om at akkurat dette var et sted med store komplekser og ekstremt dårlig miljø, enn at totninger generelt erter andre for dialekta si.

Jeg er født og oppvokst i Oslo, og har alltid bodd her. Jeg har jobbet i en bransje (helse- og omsorg) hvor det er typisk at folk kommer fra alle kanter av landet - og av verden for å jobbe, og jeg har aldri opplevd at folk har gjort narr av andres dialekt - heldigvis. Det nærmeste jeg har kommet var en morgen på vaktrommet på sykehjemmet hvor vi hadde en ganske munter passiar om hvorvidt det heter tannkost eller tannbørste. Jeg vil tro at del fleste som bor i store byer i stor grad er vant til at folk rundt dem snakker et godt utvalg av ulike dialekter.

Slik som du beskriver har jeg heldigvis aldri opplevd Lhi-My, jeg bor i et område hvor folk liksom snakker "fint", men opplever ikke at de jeg omgås snakker nedlatende om folk med andre dialekter.

Jeg har heller ikke opplevd at folk hermer etter andre. Men jeg er som jeg sa tidligere, en kameleon, og gjør som omgivelsene mine. Etter en helg sammen med mine slektninger fra en bygd i hedmark, så plukker jeg opp mye dialekt.

Da Mamma flyttet til Oslo på femtitallet, fikk hun beskjed om å legge av seg endel typiske ting ved sin Hedmarksdialekt når hun jobbet som yngstedame å kontoret til et verdensomspennende skipmeglerfirma. I dag snakker hun det mange kaller ikke-dialekt, veldig bokmålsnært østlandsk, og så slår hun over til sin barndoms dialekt når hun snakker med sambygdinger, folk som snakker utpreget dialekt fra andre steder i landet - uansett hvor! - og når hun begynner å nærme seg Elverum på vei mot sin barndoms dal.

Pappa er vokst opp på Oslo øst og vest, og elsker å si kjerka og butikken og serreiimorra!! nå som han er pensjonist og ikke lenger jobber som rådgivende ingeniør.

Tallulah skrev:

Dette dreier seg vel om hersketeknikker og ufin oppførsel, mer enn om det er noen som gjør det mer eller er mer utsatt enn andre?

Jeg har flyttet ganske mye i oppveksten, og har alltid holdt på egen talemåte. Min mor syns det er imponerende at jeg har fått det til, jeg tror det egentlig kommer av at jeg ikke får til å endre. Spesielt ett sted ble jeg beskyldt for å være fin på det på grunn av en mer sentral østlandsdialekt enn de hadde der, men da handlet det mer om at akkurat dette var et sted med store komplekser og ekstremt dårlig miljø, enn at totninger generelt erter andre for dialekta si.

Ja, kultur og miljø på stedet har nok veldig mye å si.

Pøblis skrev:

Jeg er født og oppvokst i Oslo, og har alltid bodd her. Jeg har jobbet i en bransje (helse- og omsorg) hvor det er typisk at folk kommer fra alle kanter av landet - og av verden for å jobbe, og jeg har aldri opplevd at folk har gjort narr av andres dialekt - heldigvis. Det nærmeste jeg har kommet var en morgen på vaktrommet på sykehjemmet hvor vi hadde en ganske munter passiar om hvorvidt det heter tannkost eller tannbørste. Jeg vil tro at del fleste som bor i store byer i stor grad er vant til at folk rundt dem snakker et godt utvalg av ulike dialekter.

Slik som du beskriver har jeg heldigvis aldri opplevd Lhi-My, jeg bor i et område hvor folk liksom snakker "fint", men opplever ikke at de jeg omgås snakker nedlatende om folk med andre dialekter.

Jeg har heller ikke opplevd at folk hermer etter andre. Men jeg er som jeg sa tidligere, en kameleon, og gjør som omgivelsene mine. Etter en helg sammen med mine slektninger fra en bygd i hedmark, så plukker jeg opp mye dialekt.

Da Mamma flyttet til Oslo på femtitallet, fikk hun beskjed om å legge av seg endel typiske ting ved sin Hedmarksdialekt når hun jobbet som yngstedame å kontoret til et verdensomspennende skipmeglerfirma. I dag snakker hun det mange kaller ikke-dialekt, veldig bokmålsnært østlandsk, og så slår hun over til sin barndoms dialekt når hun snakker med sambygdinger, folk som snakker utpreget dialekt fra andre steder i landet - uansett hvor! - og når hun begynner å nærme seg Elverum på vei mot sin barndoms dal.

Pappa er vokst opp på Oslo øst og vest, og elsker å si kjerka og butikken og serreiimorra!! nå som han er pensjonist og ikke lenger jobber som rådgivende ingeniør.

Ja, her i byen har jeg aldri opplevd at det har vært noe særlig fokus på dialekt, ut over at det er noe folk bruker for å plassere hverandre i geografien. Og derfor blir forvirret av meg, som ikke kan plasseres. Så jeg får mye spørsmål på grunn av måten jeg snakker på fortsatt, men det er bare fordi folk er nysgjerrige, og lurer på hvor jeg kommer fra. Ikke fordi de synes jeg sier ting på en festlig måte, eller synes at jeg burde snakke annerledes. Fascinasjonen forsvinner i det øyeblikket de får forklaringen.

Mamma er også fra Hedmark og de fikk ikke lov å snakke dialekt på skolen. De ble korrigert om de sa "søtti" og "fønni", det het "sittet" og "funnet". Uten at det påvirket henne nevneverdig, hun har klart å beholde dialekta selv om hun har bodd andre steder hele sitt voksne liv.

Faren min har veldig lite igjen av sin opprinnelige dialekt, og jeg husker at jeg i barndommen kunne høre når det var farmor han snakket med i telefonen. Da kom dialekta alltid tilbake for fullt.