Å herme etter andres dialekt

nokon skrev:

Det er kanskje noko bergensarar og andre med veldig karakteristiske dialekter er meir utsatt for enn andre? Eg veit ikkje?

Neida, Østlandsdialekter blir hermet etter, og folk med karakteristiske dialekter hermer de også. Der jeg vokste opp (og ble hermet etter) ble folk fra Østlandet sett på som "fine", og hermet etter. Hadde ei klassevenninne som var innflyttet fra Røyken. Hun ble også hermet etter, like mye som meg, som kom fra nord.

På det stedet vi bodde snakker de ei svært karakteristisk dialekt, som ofte blir både parodiert og hermet. Jeg har aldri opplevd så mye herming som der. Selv ikke i Sandefjord.

Tjorven skrev:

Nå er det kanskje ikke direkte overførbart, men jeg adopterer aksenten til de jeg snakker med når jeg snakker engelsk. Det er ikke bevisst, men det skjer av seg selv.

Greit nok når jeg sjarmerte slekta i Irland i senk. Ikke like greit når jeg begynner å brekke på spansk en del steder i USA som var svært hispanic.

Er forresten Hispanic et begrep det er "lov" til å å bruke?

Jeg bikket også fort over i "Microsoft helpdesk-engelsk" den tiden jeg oppholdt meg mye på Sri Lanka. Snakket jeg mitt beste skoleengelsk skjønte jo ikke folk hva jeg sa. Da faren min kom på besøk, og jeg forklarte for drosjesjåføren hvor vi skulle, og småpratet litt, trodde pappa at jeg hadde lært meg det lokale språket, han skjønte ikke at det var engelsk vi snakket.

Min opprinnelige nordnorske dialekt er jo veldig avrundet og avslipt og står igjen som en ugjenkjennelig, intetsigende grøt, som jeg snakker til vanlig. Men jeg merker også at jeg blir påvirket av nordnorske dialekter. Da kommer det tilbake hos meg også. Jeg hører det selv, men greier ikke å gjøre noe med det.

Er dette et problem, altså. Jeg kan nok finne på å herme, helt ubevisst, og det er aldri vondt ment. Dvs. at jeg pleier ikke å gjenta andres setninger, men av og til kommer det en setning på dialekten til den jeg snakker med. Og det skjer helt ubevisst.

Jeg reagerer for øvrig ikke hvis noen med en utpreget annen dialekt enn Oslo-dialekten, slår over til Oslomål i en setning eller to.

Gaia skrev:

Er dette et problem, altså. Jeg kan nok finne på å herme, helt ubevisst, og det er aldri vondt ment. Dvs. at jeg pleier ikke å gjenta andres setninger, men av og til kommer det en setning på dialekten til den jeg snakker med. Og det skjer helt ubevisst.

Jeg reagerer for øvrig ikke hvis noen med en utpreget annen dialekt enn Oslo-dialekten, slår over til Oslomål i en setning eller to.

Det er å gjenta andres ord eller setninger midt i en samtale, fordi man synes det høres morsomt ut, vi (i alle fall jeg) snakker om. Ikke at man ubevisst adopterer samtalepartnerens dialekt. Det kalles vel ikke herming?

Og om det ikke akkurat defineres som et problem, så er det i alle fall en kandidat for "Ting som irriterer"-tråden.

Jeg hermer ikke etter enkeltpersoner, men jeg studerte sju år i Trondheim og elsker trønderdialekten, så av og til bruker jeg enkeltstående uttrykk som for eksempel "herre" for "dette her". En gang opplevde jeg at en trøndersk kollega tok det veldig ille opp, så etter det har jeg sluttet å gjøre det når det er trøndere til stede. (For meg hadde ikke bruken av uttrykket noe med at hun var i rommet å gjøre, men det kunne jo ikke hun vite, så jeg skjønner jo litt reaksjonen hennes.)

rine skrev:

Hvordan kan man unngå å merke at man snakker en annen dialekt? Er jeg i overkant språklig bevisst, eller hva handler det om? Jeg ser ikke for meg at jeg plutselig skulle snakket totendialekt bare fordi den jeg snakket med gjorde det.

Ikke vet jeg hvordan jeg kunne unngå å merke at jeg hermet. Jeg antar at det var fordi den dialekten jeg hermet etter var noe jeg uansett hørte rundt meg til vanlig. Nå er jeg bevisst og hører når jeg hermer, så jeg stopper med det vanligvis etter et ord. Og jeg blir flau.

Jeg kan finne på å herme etter dialekt, men det er ganske sjeldent. Jeg synes egentlig det er ganske kleint. Om jeg prøver å herme etter trøndere er det ofte trønderne som oppfordrer og resultatet blir dårlig.

Jeg opplever ganske ofte at folk prøver å herme etter min dialekt, men det er veldig få rundt meg som får det til. Kanskje ikke så rart når de ikke hører forskjell på Bergen, Stavanger og Sørlandsdialekt.

Jeg er en forferdelig papegøye, og det har nok hendt at jeg har sklidd over i retning av samtalepartnerens dialekt, men jeg gjør det aldri med vilje. Derimot er jeg helt ekstrem til å tullesnakke ymse dialekter pluss andre språk jeg mer eller mindre kan med venner og familie. Svensk, for eksempel! Jeg prøver å holde meg sånn noenlunde innenfor det sosialt akseptable.

Ømt tema! Opplever det ofte, selv om jeg tror det ikke direkte er vondt ment. Jeg er østlending som bor på Vestlandet.

Gjør du det? - nei, prøver å la være, selv med fraser som man har snappet opp på tv etc. "blir likar i morra".

Har du opplevd at andre har hermet etter deg? Ofte! Hvis jeg sier noe, og andre skal henvise til det jeg har sagt, så sier de det på "østlandsk" i stedet for sin egen dialekt, og det føles da som de latteliggjør det jeg sier/har sagt på en merkelig måte. Det blir veldig tilgjort og fremmed og "tullete". Det er litt vanskelig å forklare.


Hva tenker du om det å herme etter folk med andre dialekter? Ikke greit! Det er en viktig del av folks identitet.

Jeg har aldri lagt merke til sånn herming noen gang.

Dessverre er jeg en som automatisk endrer dialekt etter hvem jeg snakker med, legger ikke merke til det selv, og syns det er upraktisk. Fint på fremmedspråk dog.

Gjør du det? Det hender, med folk jeg kjenner.

Har du opplevd at andre har hermet etter deg?Ja, mange ganger. Jeg er østlending, og jeg opplever det så godt som bare i settinger der personer med andre dialekter hermer etter østlandsk / bokmål for å illustrere dumhet/uvitenhet/hovedstadssyndrom/arroganse (jeg blir ikke fornærmet med får jo noen tanker om de som gjør det). De ganger "hermeren" har andre hensikter med å herme (slik jeg tolker det) synes jeg oftest det er koselig.

Hva tenker du om det å herme etter folk med andre dialekter?Det kan jeg ikke si noe generelt om. Det avhenger av situasjonen, hvem, når og sikkert mye annet. Det kan være koselig, gjøre at man føler seg sett, det kan være forferdelig, jeg kan tenke at man er nedlatende. Dette er ingen kjepphest for meg, for å si det sånn.

Jeg gjentar ikke hva folk sier, men jeg er helt håpløs på å adoptere andres måte å snakke engelsk. Derfor prøver jeg å ha dagens første engelsksamtaler med briter.

Jeg er ELENDIG til å herme dialekter, og det irriterer meg, for ofte syns jeg at dersom jeg skal fortelle en historie der noe har blitt sagt, gjerne et gullkorn, så syns jeg det er mye bedre å gjøre det inkludert dialekt. Men jeg klarer det ikke.

Generelt så bør oslofolk eller folk med oslonære dialekter (de som gjerne selv sier at de ikke snakker dialekt) være litt forsiktige med å herme. Det er litt for mange herfra som sier sånn "Åååå, der er så MORSOMT med dialekter, altså!!" og det er så sinnsykt irriterende.

Maverick skrev:

Jeg gjentar ikke hva folk sier, men jeg er helt håpløs på å adoptere andres måte å snakke engelsk. Derfor prøver jeg å ha dagens første engelsksamtaler med briter.

Å, herlighet, jeg også!

Jeg satt en periode i landskap og var på Skype halve dagen med folk fra Norden, Polen eller Baltikum, og aksenten min dreide tilsvarende gjennom dagen. Gjerne litt DÅRLIG polsk-engelsk også, sånn for å liksom gjøre det perfekt.

Har hatt dagens første møte med en brite, så bør være all set for resten av dagen.

Engelsken min var i utgangspunktet britisk, men så hadde jeg amerikansk sjef noen år og snakket dessuten engelsk med masse kolleger som var fra all over the place, så engelsken min ble til et løv i vinden, og jeg har tidvis snakket engelsk med mild tysk aksent, for eksempel.

Mannen min ER britisk, men han tillegger seg "utlendingsengelsk" når han snakker med utlendinger. Det er så ufattelig pinlig. Han sier han gjør det automatisk fordi han i jobbsammenheng MÅ legge om. Han sier at om han snakker sin vanlige britisk-engelsk (helt standardbritisk, ikke noe rar dialekt), så skjønner ikke de sør- og østeuropeiske kundene på telefon hva han sier. Jeg synes likevel det er så flaut at jeg nekter å være til stede når han begynner sånn.

Jeg klarer ikke la være rett og slett. Unnskylder meg alltid i forkant til feks nye kollegaer og sier at de aldri må ta det personlig. Jeg elsker dialekter

Polyanna skrev:

...

Generelt så bør oslofolk eller folk med oslonære dialekter (de som gjerne selv sier at de ikke snakker dialekt) være litt forsiktige med å herme. Det er litt for mange herfra som sier sånn "Åååå, der er så MORSOMT med dialekter, altså!!" og det er så sinnsykt irriterende.

Dette var jo en artig vri. Hvis vi skal generalisere og be utvalgte grupper om å ha spesifikke kriterier for når og hvordan de hermer etter dialekter, tenker jeg at alle andre enn de som du referer til (de som selv sier at de ikke snakker dialekt) kanskje bør være litt forsiktige med å herme etter oslodialekt eller oslonær dialekt når den egentlige hensikten er å latterliggjøre eller påpeke arroganse og lignende (ref. Magicas innlegg). 😀

Også føler jeg for å tilføye at jeg elsker det faktum at vi har så mange forskjellige dialekter, og at det nok kan være noe av årsaken til at jeg hermer av og til. Dialekt er identitet, og vennskapelig erting (også om dialekt) kan være hyggelig og berikende i sosial omgang med folk man kjenner og hygger seg med.

Jada, alt handler om måten, selvsagt. Men til og med mine unger, som er vokst opp med to vestlendinger i huset, kan få til å vrenge ut av seg, etter at vi traff noen venner med barn fra Haugesund (legg på litt Oslo Vest-tonefall her, for perfekt effekt): "De har så [I]morsom[/I] dialekt, det høres så artig ut!".

Det er noe med det som bare ikke er greit, en slags "vi snakker normalt, de andre har sånt tøysespråk".

De har ikke gjort det igjen, da, bare så det er sagt.

Polyanna skrev:

Jada, alt handler om måten, selvsagt. Men til og med mine unger, som er vokst opp med to vestlendinger i huset, kan få til å vrenge ut av seg, etter at vi traff noen venner med barn fra Haugesund (legg på litt Oslo Vest-tonefall her, for perfekt effekt): "De har så morsom dialekt, det høres så artig ut!".

Det er noe med det som bare ikke er greit, en slags "vi snakker normalt, de andre har sånt tøysespråk".

De har ikke gjort det igjen, da, bare så det er sagt.

For meg toppet det seg da en bekjent fra Bærum tok meg til side, og spurte ang. mannen min (som er hedmarking): "Hvorfor snakker han sånn?" Ingenting er som å få sine fordommer overoppfylt. (Det som er litt trist, er at han etter snart 20 år i arbeidslivet i Oslo nå har lagt av seg hele dialekta og snakker "oslomål". Nå er det mange som spør om han også kommer fra Skedsmo, noe ingen ville gjort for 20 år siden.)