Det jeg ser som problemet med Knausgård

Ekskona har ikke lagt det minste skjul på at dette var meget vanskelig for henne. Jeg synes ikke Knausgård kan kreve henne som medarbeider i sitt prosjekt med hennes privatliv som gissel. Han har et selvstendig ansvar for å behandle andre mennesker skikkelig og dette er ikke i noen grad ivaretatt ved at han tilbyr folk å sette seg ned og bruke sin tid og sine krefter på å få ham til å la være.

Jeg tror også Knausgård kjenner sin ekskone så godt at han vet utmerket godt hennes ståsted i forhold til sensur og ytringsfrihet og at han dermed kunne tilby henne dette også slenge det i ansiktet på henne dersom hun noen gang tok til motmæle - trygt sikker på at hun ikke ville sensurere ham.

smilefjes skrev:

Jeg tror også Knausgård kjenner sin ekskone så godt at han vet utmerket godt hennes ståsted i forhold til sensur og ytringsfrihet og at han dermed kunne tilby henne dette også slenge det i ansiktet på henne dersom hun noen gang tok til motmæle - trygt sikker på at hun ikke ville sensurere ham.

Ja, og så? Fremdeles hennes valg.

rine skrev:

Ja, og så? Fremdeles hennes valg.

Poenget er - det er Knausgårds ansvar å behandle andre mennesker anstendig. Han har ikke ivaretatt dette ansvaret gjennom å tilby andre mennesker å stoppe bøllefremferden hans. Han har et selvstendig ansvar.

Og igjen - måten han har gitt beng i andres følelser og behov i dette bokprosjektet gjør for meg at hans beskrivelser av seg selv som en som søker etter å være et bra menneske totalt undergraves. Hadde det vært noe i de egenskapene han tillegger seg så er det mye i disse bøkene som hadde vært droppet.

smilefjes skrev:

Poenget er - det er Knausgårds ansvar å behandle andre mennesker anstendig. Han har ikke ivaretatt dette ansvaret gjennom å tilby andre mennesker å stoppe bøllefremferden hans. Han har et selvstendig ansvar.

Kanskje vi bare må bli enige om å være uenige. Jeg har lest bøkene, og synes at han i stor grad har ivaretatt dette ansvaret. Ordet bøllefremferd er ikke noe som har slått meg en eneste gang gjennom alle de noenogtusen sidene jeg har lest.

Vi kan enes om å uenes.
Jeg syns han er direkte slem flere steder på det jeg orket å lese. Også syns jeg han ser ut til å totalt mangle selvinnsikt. Det triste er at disse bøkene ser ut til å ha bekreftet for ham at han hadde rett i sine meninger om egen superhet hele veien.

Jeg tror vi må ha lest helt forskjellige bøker, smilefjes. KOK har aldri, så vidt meg bekjent, hatt som mål å bli et bedre menneske. Det står ganske mye om hvorfor han valgte å starte på sine bekjennelser i slutten av andre bok, hvis du faktisk er interessert i motivene hans.

Han kaller det et betvingende behov for å skrive noe ærlig og ekte, tanken på å skrive fiksjon gjør ham kvalm, sier han. Og han trenger å skrive, han er avhengig av det. Og det han først og fremst trenger, er å skrive historien om sin far.

Rettferdiggjør det å henge ut hans nære og kjære? Antagelig ikke. Er han en egoistisk kødd? Uten tvil. Men er han kynisk og utnyttende? Se, det tror jeg ikke.

Og igjen, hvis du mener at romanfiguren Knausgård mener at han selv er en kul bad-ass, så nekter jeg faktisk å tro at vi har lest samme bøker.

smilefjes skrev:

Vi kan enes om å uenes.
Jeg syns han er direkte slem flere steder på det jeg orket å lese. Også syns jeg han ser ut til å totalt mangle selvinnsikt. Det triste er at disse bøkene ser ut til å ha bekreftet for ham at han hadde rett i sine meninger om egen superhet hele veien.

Nå mistenker jeg deg for å ikke ha lest noe av bøkene, altså. Knausgård har da selvinnsikt i bøtter og spann. Faktisk er måten han analyserer seg selv på ett av de sterkeste trekkene ved boken, synes jeg. En stor del av fortellingen dreier seg da om egen mislykkethet. I forhold til faren, i forhold til venner og det sosiale spillet i ungdomstiden, i forhold til skriving (venner som debuterer, mens han ikke får til noe) etc, etc. "Bekreftelse av egen superhet" er milevis fra det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest alle fem bøkene.

Jeg syns han fremstiller seg som en kul bad-ass jeg, ja. Han leverer liksom litt sånn småfalsk selvransakelse her og der, men den virker jo ikke ekte på en flekk. Og mye av det han skriver om andre har jo ingenting med hans far å gjøre. Det virker for meg som om han skriver sagaen som egen fantastiskhet på meg. Lett forkledd med litt vakker dramatisk tristhet og selvinnsikt her og der - men rimelig shallow. De eneste følelsene jeg får inntrykk av at er ekte noe sted er de han beskriver hos andre - og gjennom dette utleverer dem.

Hvor mange linjer hadde du lest, sa du? Sorry, SF, jeg synes du er på viddene her, og ønsker heretter kun å diskutere Knausgård med noen som har lest minst fire bøker. Ja, og så må jeg jobbe litt, da...

Esme skrev:

Dette med konen og opplysningen om at hun var utro var ikke nødvendig i det hele tatt for fortellingen, han har bare gitt blanke i å bry seg om henne.

Men vi som ikke har lest den boken hvor dette blir omtalt kan jo umulig vite om det er nødvendig for fortellingen eller ikke. Som sagt, jeg mener at man ha en helt klar og grei formening om hva Knausgård har gjort, uten å lese boken. Men akkurat det å diskutere hva som er viktig for fortellingen det kan man ikke gjøre uten å ha lest den.

Og det er kanskje dette som gjør det til en så spennende diskusjon? Det er flere elementer som ikke har noe med hverandre å gjøre som blandes sammen. For meg er det i alle fall en veldig spennende diskusjon. Når det gjelder kunst, så har jeg et mest avklart forhold til kunstverk som kan bedømmes objektivt, det vil si at man ikke trenger å ha et forhold til kunstneren. At objektet ikke er en del av kunstneren, typisk malerier, bøker, åklær, skulpturer. Alle kunstformer hvor kunstneren er en integrert del synes jeg er vanskeligere, typisk performance, en musiker som spiller på senen, teater, film. På mange måter opplever jeg at det Knausgård har gjort er å ta med "seg selv" i boken, slik at den for veldig mange ikke kan bedømmes uten at Knausgård selv bedømmes.

Og i alle fall for meg oppleves dette forvirrende, Vigeland var hvisnok en drittsekk, men for meg har ikke dette noe med skulpturene han å gøre. Vigeland som person er helt adskilt fra sin kunst for meg. Når det gjelder feks disse Fuck for Forrest personene, opplever jeg det helt motsatt. De som personer kan ikke skilles fra saken, så selv om jeg liker formålet (bevare regnskogen) så blir det helt utopisk for meg å støtte dem. Jeg greier ikke å "rive løs" objektet/sluttproduktet (berge regnskogen) fra utøverne.

Jeg har lest den første og halvveis på den andre. Og kommer nok ikke til å lese resten med mindre jeg får en obskur trang til å nok en gang forsøke å forstå hva folk greier å se i disse bøkene - som var grunnen til at jeg ikke ga meg litt over midtveis i første.

Det er mulig jeg er mer kynisk enn andre. Men jeg ser bare en som vil skrive stort om seg selv og slemt om andre jeg.

Selvsagt godt pakket inn - han fremstiller seg selv som utenfor gjengen på skolen osv. Eller som misforstått forfatter eller sønn eller whatnot. Men den der egne uovertreffeligheten er der hele tiden. Han pirker aldri seg selv mer enn såvidt ned i det ytterste kviselaget i egen hud. Innenfor der er det stengt.

Det å rive kunstneren løs fra kunstverket var bra formulert. Det er vel det Wassmo har gjort ihvertfall inntil den biografien som kom etter at de omtalte var døde. Og det er greit også. Jeg er ikke opptatt av at bare overopphøyede etiske supermennesker skal få lage kunst. Men jeg er opptatt av at folk ikke skal tvinges til å stå i noe utstillingsvindu hvis de ikke vil. Og at de skal slippe å sloss for å slippe å havne der.

Det er vel ingen som mener Hamsun var en trivelig kar - men bøkene hans lever jo greit videre likevel. Fordi de står på egne bein. Knausgårds serie står mest på andres tær.

OK, sf. Du innser at du har en helt annen oppfatning enn alle andre som har lest mer enn en halv bok? Du har fremdeles rett til å mene noe om hele problemstillingen, så klart, men du må nesten ta inn over deg på et tidspunkt at du ikke nødvendigvis har nailet Knausgårds motiver, når du ser det på en så radikalt annen måte enn alle andre som faktisk har lest bøkene.

Hamsun brukte mange godt gjenkjennelige skikkelser i bøkene sine, så den sammenligningen var uheldig. Ellers er jeg veldig enig med Scarlett, jeg kjenner ikke igjen den Knausgård Smilefjes beskriver.

Og jeg må si at jeg syns Knausgård ofte oppfører seg som en tulling i bøkene, men er ikke enig i at han behandler noen respektløst eller dårlig for å fremheve seg selv i selve teksten.

Jeg ser at jeg ser det annerledes. Jeg vil ikke være med på at det betyr uten videre at jeg tar feil. Alt jeg har sett av fyren underbygger det inntrykket jeg får i det jeg har lest. Og igjen - måten han fortsetter å behandle andre på viser jo nettopp at han ikke er spesielt hensynsfull. Samtidig som han vel neppe noe sted tillegger seg selv annet enn edle motiver for noenting?

Han tillegger seg aldri edle motiver. Han synes selv han er en dårlig far, en dårlig ektemann, en middels, pretensiøs forfatter som alltid, alltid kommer ut som en idiot i alle intervjuer, han beskriver seg selv som hevngjerrig og smålig. Jeg skjønner bare ikke hva du snakker om, sf. Virkelig ikke.

smilefjes skrev:

Jeg ser at jeg ser det annerledes. Jeg vil ikke være med på at det betyr uten videre at jeg tar feil. Alt jeg har sett av fyren underbygger det inntrykket jeg får i det jeg har lest. Og igjen - måten han fortsetter å behandle andre på viser jo nettopp at han ikke er spesielt hensynsfull. Samtidig som han vel neppe noe sted tillegger seg selv annet enn edle motiver for noenting?

Han bruker jo teksten i stor grad til å stille store spørsmålstegn ved egen person. Han tillegger ikke seg selv noen edle motiver i det hele tatt slik jeg forstår det. Men klart, hvis du mener at han har helt andre, skjulte motiver som bare et fåtall kan se, så mener du jo det.

Og jeg må si at noe av det som fascinerer meg med boken, til tross for kikkerproblematikken, er at jeg kjenner meg veldig godt igjen i veldig mange av tankene han har om seg selv. Jeg har ikke tenkt å utlevere meg på samme måte som ham, det er jeg ikke modig nok til (og ikke får jeg penger for det heller ), men jeg kjenner virkelig godt følelsen av at jeg egentlig er altfor egoistisk til å skulle ha barn og familie. For eksempel.

Scarlett skrev:

Han tillegger seg aldri edle motiver. Han synes selv han er en dårlig far, en dårlig ektemann, en middels, pretensiøs forfatter som alltid, alltid kommer ut som en idiot i alle intervjuer, han beskriver seg selv som hevngjerrig og smålig. Jeg skjønner bare ikke hva du snakker om, sf. Virkelig ikke.

Det jeg snakker om er den sympatien de som leser bøkene hans føler for ham. Han virker jo så fin. Alle er på kanten til nesten litt småforelsket i ham. Enda han sier han er en kjiping, liksom.

Det er ikke noe annet enn "jeg syns kjolen min er så innmari stygg jeg " for viderekomne sånn jeg ser det. Han fremstiller seg selv dårlig sånn i utgangspunktet. Men så forklarer og beskriver han igjen og igjen også syns man han er veldig fin likevel.

Det ultimate badguy-trikset såvidt jeg kan se.

Men jeg liker ikke badguys. Og jeg mener at om noe sier det er en hund og fremviser hale, bjeffing og labber så er det gjerne en hund. Knausgård er en kjip dust sånn jeg ser det. Og han fremstiller seg selv som en slags uslepen diamant. Han er ikke det. Han er bare uslepen.