Koseprater du/dere?

Jeg kaller han forresten for elskede av og til. Med iskald stemme og gjennomsyret av sarkasme. (Altså når jeg er forbanna eller sur på han.)

Øh, ja, da jeg faktisk VAR i et forhold gikk det i "kjære", det begynte som en spøk, og så bare vente vi oss til det.

Jeg er koseprater, spesielt til sønnen min på to år. Men også til mannen min om han sitter og ser veldig søt og bamsete ut.

Samboeren min kaller meg Pus, har gjort det siden vi ble sammen, så nå skvetter jeg når han sier det riktige navnet mitt
Ser mange synes det er helt grusomt å skulle bli kalt Pus, jeg tenker bare at for han er det et koselig ord som han ønsket å bruke på meg 🙂
Jeg kan si lille venn/vennen til han, men da er det ikke for å være koselig, da har han sagt eller gjort noe jeg ikke er så veldig fornøyd med, feks "Du, lille vennen min, synes du at kjøkkenet er rent og ryddig nå eller tror du kanskje noe mangler?"

Jeg har en stygg tendens til å lage sånne kallenavn til alle og enhver jeg

Snuppa, pus, vennen, kjære osv. Men snakker ikke babyspråk da
En kompis av meg er min pus da. Vi sier pus til hverandre, begynte på tull også har det blitt stuck siden. Men alle de navna er jo ment som tull, ikke sånn moshy søtsuppesnakk.

Ikke til hverandre nei. Men har forskjellige kallenavn på ungene.

I eldre bøker med erotiske skildringer er pus brukt som navn på det kvinnelige kjønnsorgan. Jeg vil derfor ha meg frabedt å bli kallt det.

Jeg bruker ikke babystemme til voksne, men kaller gjerne mannen min for vennen, gullevenn eller pus. Han gjør det samme med meg.
Jeg har også venninner jeg kaller snuppelure eller snuppa.
Og jeg hadde ikke noe imot å komme på bussen i England og bli kallt "love" e.l.

Honeybunny skrev:

Og jeg hadde ikke noe imot å komme på bussen i England og bli kallt "love" e.l.

Men bare på bussen, ikke sant?

alfaCharlie skrev:

Jeg kommer ikke unna britene her heller, de jeg jobbet og jobber med kaller meg jo støtt og stadig for "sweetie" og "honey", men det er jo sånn briter gjør.
Favorittbriten min får kalle meg "honey", "gorgeous", "sweetie" og "treackle" så mye han vil.

Jobber du med briter, din heldiggris! Mine favorittbriter (og briter i sin alminnelighet, når jeg tenker meg om...) får også kalle meg honey og denslags.

Esme skrev:

Jeg er koseprater, spesielt til sønnen min på to år. Men også til mannen min om han sitter og ser veldig søt og bamsete ut.

Hva sier du da? "Ååååh, min eeeegen lille bamsemums! "

:Prøver å se for meg hvordan drømmeprinsen skal gjøre for å se bamsete ut:

Har mange kallenavn på barna, men ikke mannen det hadde bare vært ekkelt! Men det foresvever meg at jeg blir litt mo i knærne og litt rar i stemmen av babyer!!

Nei. De eneste jeg kjenner som snakket sånn er skilt nå.

Men hva legger dere i koseprat? Ut fra svarene her ser det jo ut til at dere dauer av skrekk om dere overhører ei mor si til sin lille datter "hei pus, mamma elsker deg" eller noe sånt. Fysj og æsj?

Iset skrev:

Men hva legger dere i koseprat? Ut fra svarene her ser det jo ut til at dere dauer av skrekk om dere overhører ei mor si til sin lille datter "hei pus, mamma elsker deg" eller noe sånt. Fysj og æsj?

Nei, nei - tror alle som dauer av tenker på vedlig søtsuppete prat voksne imellom.

Iset skrev:

Men hva legger dere i koseprat? Ut fra svarene her ser det jo ut til at dere dauer av skrekk om dere overhører ei mor si til sin lille datter "hei pus, mamma elsker deg" eller noe sånt. Fysj og æsj?

Min kom bare ved tanken om å drive sånn prat til mannen min som Joika antydet i første innlegg. At folk koseprater med barna sine er selvsagt bare hyggelig, innen min relativt romslige rimelighets grenser. (De må gjerne gjøre det med partnerne sine også, men da tror jeg egentlig jeg helst vil slippe å overhøre det. )

Da så. Jeg så bare at Joika ikke hadde spesifisert om hun mente barn eller voksne i hovedinnlegget og at det da gjaldt begge deler, så de intense reaksjonene i denne tråden overrasket meg litt (og gjør det fremdeles siden sikkert mange over her også mener barna).

Joika skrev:

Snakker definitivt om voksne.

Her, Iset.

Ah, den fikk jeg ikke med meg. Hun burde ha skrevet det i hovedinnlegget.

rajraj skrev:

Men bare på bussen, ikke sant?

Litt upresist, kanskje.
Jeg syns altså det bare var koselig at villt fremmede mennesker, som bussjåfører, butikkansatte eller postmannen, kallte meg ved vanlige engelske vennlighetsfraser. *enkel*

En amerikaner jeg jobba med kalte meg "Angel" konsekvent. Det førte til en del fnising både hos meg og kollegaene mine.