... don't go there ...
Det var, rett og slett, ubeskrivelig stort.
Bandet som har vært mitt hjerte nærmest i 20 år sto på vår scene, her i lille bygda vår (og hadde noen fortalt meg det for 20 år siden hadde jeg ledd meg ihjel!), og det var så uvirkelig at jeg nesten ikke trodde det var sant før de var her.
Jeg jobbet backstage (siden mannen er bookingansvarlig er jeg nærmest programforpliktet til å hjelpe til) i år som i fjor, og jeg er slett ikke den som blir starstruck.
Når jeg er på jobb, så er jeg på jobb, og behandler medarbeidere og "stjerner" på lik linje.
Men da lørdagen kom, følte jeg meg rett og slett ubrukelig.
Utenpå var jeg kjølig som en agurk og veldig "på", gjorde alt jeg skulle og mer til, men inni meg var jeg en dirrende fjortis.
Pulsen var skyhøy og jeg hadde store problemer med å kontrollere pusten min.
De som skulle ankomme plassen var ikke et hvilket som helst band, det var
Bandet.
Jeg sto bak disken i pubteltet og gjorde klart til kvelden, da det plutselig lød et muntert "Hei!" fra døra.
Jeg snudde meg, smilte og hilste - på Ian Haugland.
Da han hadde gått igjen, knakk jeg sammen i knærne, skjelvende som en frosen bikkje.
Da gikk det opp for meg at bandet mitt, mine store helter gjennom en tredjedel av livet mitt, faktisk var her og skulle spille samme kveld.
Som sagt, jeg er ikke den som blir hysterisk og gråter og hyler på konserter, men da jeg senere den kvelden sto fremst foran scenen og ventet, og jeg så at bandet gjorde seg klare til å gå på, da gråt jeg.
Jeg hyperventilerte og skalv og gråt - og venninna mi klappet meg på skuldra og sa at hun visste nøyaktig hvordan jeg hadde det, for sånn hadde hun vært på KISS-konserten i Oslo samme vår.
Da de gikk på og sparket i gang "Love is not the enemy" lettet jeg.
Jeg landet ikke igjen før langt utpå natta.
Jeg tok fullstendig av, jeg kunne hvert eneste ord, jeg sang med, hoppet opp og ned og klappet på meg blåmerker i håndflatene.
Og da de, til min store glede, spilte "Sign of the Times", føltes alt så veldig, veldig rett:
Jeg fikk stå der, mellom mine to beste venninner - som hadde et nesten like lidenskapelig forhold til bandet som meg - og synge linja: "This is the way it's meant to be" ...
Jeg skjelver bare jeg skriver om dette nå, faktisk.
Det er nesten ikke mulig å forklare nøyaktig hvor stort det var.
Jeg er ekte, lidenskapelig og livsvarig Europefan - det fikk jeg hvertfall slått fast i sommer.
... Eh, beklager.
Men du spurte.
