Er det flaks å være ressurssterk?

Jeg tror personligheten har utrolig mye (les: det meste) å si. Det ville ikke overraske meg om man kunne si ganske mye om hvordan noen kommer til å takle ekstrem motgang i livet ved å se hvor på Myers-Briggs/Jung den enkelte scorer.

Olympia skrev:

Jeg tror personligheten har utrolig mye (les: det meste) å si. Det ville ikke overraske meg om man kunne si ganske mye om hvordan noen kommer til å takle ekstrem motgang i livet ved å se hvor på Myers-Briggs/Jung den enkelte scorer.

Jeg er direkte uenig. Jeg bor sammen med en resilient. Han er INTJ. Jeg er resilient. Jeg er ENFJ.

Hvilke typer er det så som skulle være best egnet til overlevelse?

smilefjes skrev:

Jeg er direkte uenig. Jeg bor sammen med en resilient. Han er INTJ. Jeg er resilient. Jeg er ENFJ.

Hvilke typer er det så som skulle være best egnet til overlevelse?

Aner ikke. Jeg har ikke studert typene, men vil vel kanskje tippe på at T'ere står i mange situasjoner støere enn F'ere, noe som kanskje gjør at motgang oppleves mindre dramatisk og dermed kan være enklere å takle? Det er bare noe jeg tror og kjenner på i mine omgivelsene, uten at jeg har noe som helst forskning som kan belegge det. (WHAAAT, lizzom?)

Jeg er INTP, og satt på spissen finnes det hverken rom for opp- eller nedturer i min verden.

J?

Tinetoff skrev:

J?

Og N.

Nenne skrev:

Det du skriver understreker vel akkurat det jeg sa? Jeg har måttet, derfor gjorde jeg det. Det var ikke noe annet alternativ for meg, men andre vil med de samme forutsetninger sette seg ned og insistere på at samfunnet må ta ansvar for dem. Jeg har ikke særlig respekt for det.

Det er akkurat det som er så utbredt.
Hvor destruktivt er det egentlig å lulle seg inn i at alt er noen andres feil? På en skala fra 1-10? Sånn ca 10. (Jeg bare outer svaret.) Først når man innser at man er sin egen lykkes smed, altså ser at man selv må ta tak i situasjonene ut fra det ståstedet som er, og at å ergre seg over "alle andre" bare er å plage seg selv; da er man på vei.

Det å konkludere med at fordi man har greid å holde seg flytende mot alle odds betyr at alle hadde greid det samme om de bare hadde villet nok eller mobilisert de kreftene de har innerst inne synes jeg er en kynisk måte å se på andre mennesker på.

Dette med å være ressurssterk skjønner jeg ikke er et helt entydig begrep. Mange som diskuterer her i tråden snakker mer eller mindre utelukkende om en evne til å kjempe, bane seg vei, skape endring, stå på for seg selv og sine, målbevissthet. Det jeg er vant til å mene når vi snakker om ressurssterke mennesker er mer en suppe av evner, nettverk, anseelse, materielle omgivelser og nettverk som til sammen gjør at man har overskudd og muligheter til å yte noe ekstra i forhold til seg selv, sine nærmeste og sine barn. Man kan på et vis slippe unna med mindre jobb hvis man er født inn i et greit miljø, men man kan absolutt ha personlige ressurser og vilje av stål som gjør at man på tross av alt annet greier det utroligste. Og slike mennesker beundrer jeg veldig. Men jeg greier ikke å tro at de som ut fra tilsvarende bakgrunn har endt med å ha mer enn nok med å holde hodet over vannet slik at man ikke har krefter til å gjøre det som må gjøres når man får et barn med spesielle behov. Da blir en du-prøver/vil-ikke-nok-holdning være veldig feil synes jeg.

Katta skrev:

Det å konkludere med at fordi man har greid å holde seg flytende mot alle odds betyr at alle hadde greid det samme om de bare hadde villet nok eller mobilisert de kreftene de har innerst inne synes jeg er en kynisk måte å se på andre mennesker på.

Jeg trodde jeg var ressurssterk, jeg. Det har alle andre rundt meg trodd også. Jeg har vært den som har ordnet og fikset siden jeg var liten. Den siden ved meg har blitt dyrket frem av mine foreldre også. Det var en høyt verdsatt egenskap hjemme hos oss. Jeg har lang erfaring med å være ressurssterk, med å presse meg osv.

Så var jeg plutselig ikke det mer. Det var situasjonsbetinget og forbigående, men det har vært en nyttig erfaring. En erfaring som har gitt meg en ydmykhet jeg kommer til å ta med meg videre i livet og som forhåpentligvis kommer til å gjøre meg mer forståelsesfull og empatisk overfor mennesker som kanskje ikke er på sitt mest ressurssterke når jeg treffer dem. Uten at jeg trenger å plassere merkelappen "ressurssvak" permanent på dem og innbille meg at de er av et annet kaliber enn meg. Før dette hadde jeg også mange "det var tøft, men jeg tok meg sammen"-erfaringer. Nå har jeg det pluss en erfaring og et minne om den gangen det var annerledes. Det tror og håper jeg vil gjøre meg mer forsiktig med å tenke at "noen er sånn" og "andre er slik". Jeg har vært en "sånn" hele livet, men plutselig en dag så var jeg "slik", gitt. Og jeg fikk ikke til å forandre det uansett hvor mye jeg brukte gamle strategier med å ta seg sammen, holde ut osv. Jeg satt dønn fast i "slik".

Jeg har sett det skje med andre før. Advokater, psykologer, gründere som har nådd kjempelangt, "løvetannbarn" som plutselig en dag går på en smell osv. Folk som har alle de egenskapene som gjør at de er i "sånn"-båsen. Og plutselig en dag så er de "slik" de også. Forbigående, som regel. Å selv være et "sånn"-menneske før jeg en dag plutselig snublet inn i "slik"-båsen har gitt meg en større forståelse av at det handler om å være menneskelig. Og at vi alle kanskje er både "sånn" og "slik"?

Og at noen ganger... noen ganger så møter man sitt "kryptonitt", uansett hvor sterk man beviselig har vært i mange andre situasjoner.

Jeg tror det er mye mindre "oss" og "dem" her i livet enn vi liker å tro. Derfor vil jeg prøve å bruke mine mange ressurssterke dager i livet på en måte jeg selv vil sette pris på å bli møtt når jeg er på mitt mest ressurssvake.

Katta skrev:

Det å konkludere med at fordi man har greid å holde seg flytende mot alle odds betyr at alle hadde greid det samme om de bare hadde villet nok eller mobilisert de kreftene de har innerst inne synes jeg er en kynisk måte å se på andre mennesker på.

Ja, og jeg har i tidligere innlegg i denne tråden innrømt at jeg er ganske kynisk.


Kie: Ut fra slik jeg forstår det du skriver, så er du altså mer ydmyk enn oss andre fordi du har tryna i asfalten, noe vi ikke har? 😕 Du må huske at selv om du deler mye av deg selv her på FP, så kan andre brukere her inne ha opplevd det samme som deg, og vel så det. Uten at det flagges. Og uten at de er noe mindre ydmyk av den grunn.

Eg trur vel eigentleg, som agenten, at dei fleste har evnene i seg. Men at det handlar om kor vidt ein får trigga den indre motivasjonen (og der trur eg miljø kjem inn i langt større grad enn arv). Eg synest det er rart å kalle den tankegangen kynisk, for eigentleg så er det meir "naivt" eller idealistisk å tenke slik.

Jeg har vokst meg fra å, på mange måter, være ressurssvak på noen områder til å bli ressurssterk. Jeg har blitt ressurssterk takket være motgang i livet. Jeg har klart å komme meg gjennom motgang og opplevd mestring rundt det. Jeg har strukket grenser for meg selv i mange, mange år og dermed opplevd mestring som har gjort meg mer ressurssterk. Jeg har turt å kaste meg ut i ting med usikkerhet om jeg ville klare det, og har klart å gjennomføre. Jeg har ikke høyt utdannede foreldre, og de har ikke mange penger som de kan støtte barna sine med. Det som har betydd mest er min mor. Hun har stått støtt i "storm". Hun har tatt ansvar og vært nær når livet har vært tøft for oss. Det er en ressurs som teller mer enn all verdens utdannelse og penger. Selvfølgelig skulle jeg gjerne hatt mange penger. Det gir valgmuligheter, men når livet kun gjelder å få leve så lenge som mulig med kreft, som jeg gjør, så er det de ressursene jeg selv sitter inne med og de menneskene rundt meg og mine som er de viktigste ressurser som finnes.

Ps. Jeg har ikke lest meg gjennom tråden, men så Mims vektlegging av utdannelse osv. Til det vil jeg si at ressurssterk og hva det er kommer an på hva man trenger ressurser til.

007 skrev:

Ja, og jeg har i tidligere innlegg i denne tråden innrømt at jeg er ganske kynisk.


Kie: Ut fra slik jeg forstår det du skriver, så er du altså mer ydmyk enn oss andre fordi du har tryna i asfalten, noe vi ikke har? 😕 Du må huske at selv om du deler mye av deg selv her på FP, så kan andre brukere her inne ha opplevd det samme som deg, og vel så det. Uten at det flagges. Og uten at de er noe mindre ydmyk av den grunn.

Jeg tror ikke Kie mener at hun er mer ydmyk fordi hun har "tryna i asfalten", og ikke andre har og derfor er ikke de ydmyke. Hun forteller at hun har hatt holdninger og litt kjepphøy som mange av oss har vært en gang i tiden, men så "tryner man" og ser plutselig andre sider av livet.

007 skrev:

Ja, og jeg har i tidligere innlegg i denne tråden innrømt at jeg er ganske kynisk.


Kie: Ut fra slik jeg forstår det du skriver, så er du altså mer ydmyk enn oss andre fordi du har tryna i asfalten, noe vi ikke har? 😕 Du må huske at selv om du deler mye av deg selv her på FP, så kan andre brukere her inne ha opplevd det samme som deg, og vel så det. Uten at det flagges. Og uten at de er noe mindre ydmyk av den grunn.

Jeg ble litt overrasket over denne reaksjonen på Kie sitt innlegg. Hun forteller jo bare om sin erfaring. At hun har en innsikt nå som hun ikke hadde tidligere. Eller er det noe jeg ikke får med meg?

Kynisk men ydmyk høres forresten ut som en fin kombo 😉

Ja, det er godt mulig jeg misforstod, kie. Men man er altså kjepphøy om man ikke har tryna? Eller om man har tryna, men resit seg igjen? 😕

007 skrev:

Ja, det er godt mulig jeg misforstod, kie. Men man er altså kjepphøy om man ikke har tryna? Eller om man har tryna, men resit seg igjen? 😕

Noen vil jeg si er "kjepphøye". De tror at de som er ressurssvake er fra ressurssvake familier osv. Fordommer i forhold til det. Noen lever i den tro at mange som har økonomiske vanskeligheter osv. har seg selv å skylde. Det er en del slike holdninger rundt omkring.

Men det gjelder selvfølgelig ikke alle, men NOEN. Vi baserer ofte våre egne erfaringer på oppfatninger vi har. Sånn må det være også. Samtidig så er det mennesker som lettere kan leve seg inn i andre menneskers situasjon og kan se helheter, og dermed ha et større vidsyn.

007 skrev:

Kie: Ut fra slik jeg forstår det du skriver, så er du altså mer ydmyk enn oss andre fordi du har tryna i asfalten, noe vi ikke har? 😕

Du velger selvsagt selv hva du legger i det andre skriver. Jeg har beskrevet noe om egne erfaringer og hva de betyr for meg. Jeg ser ikke helt vitsen i å drive med en lidelseskonkurranse og jeg tipper de færreste deler alt på nett. Jeg gjør heller ikke det.

Men det er klart at tanker om hvem/hvordan man er, hva man klarer osv. basert på tidligere erfaringer utfordres dersom man så opplever det motsatte av hva man pleier. Og det kan jo også hende at man med den erfaringen friskt i minne blir litt mindre bastant i forhold til å definere andre og/eller hva som er fasiten i andres liv. Noe annet ville jo vært tåpelig.

Jeg har også flere erfaringer med å klare ting på tross av både det ene og det andre. Men jeg har altså også denne ene erfaringen som var litt annerledes og den påvirker meg selvsagt og gjør meg altså mindre bastant. Det var det jeg ville si noe om. Jeg tror de fleste har sitt "kryptonitt". Selv Supermann. 😉

Altså. Jeg ser ikke bort ifra at jeg har en "Supermann" foran meg selv om jeg møter et menneske som virker ressurssvakt. For kanskje har h*n bare støtt på sitt "kryptonitt" i livet. Eller kanskje har h*n vokst opp med massevis av "kryptonitt" rundt seg og så vet h*n ikke en gang at h*n er "Supermann".

Men jeg tenker nok lettere "kryptonitt" enn "svak" eller "svakere enn meg" uansett.

Jessica - jeg lever i den troen at de som feks har økonomiske vanskeligheter faktisk har seg selv å skylde. Stemmer ikke det?

Man kan trekke det ut en del. Man kan si at ens ektefelle har ødelagt familiens økonomi for eksempel - det skjer. Men da må man selv ta grep og ordne opp. Man må faktisk ta ansvar for sin egen økonomi som voksent menneske. Og om man velger å outsource all økonomisk styring til feks ektefellen sin så har man da også valgt å dele ansvaret for hva denne gjør.

Noen ganger skjer det ting - grove tillitsbrudd for eksempel. Man kan ikke alltid være forberedt på alt eller ha stålkontroll på alt. Men da er forskjellen på en som er sterk at denne da tar de grepene som trengs for å få ryddet opp og ha orden deretter mens en som er svak gir opp, venter på hjelp fra samfunnet, bestiller et kredittkort til eller whatever.

Kie - alle kan gå på en smell. Forskjellen er om man reiser seg igjen etterpå eller om man legger seg ned og forlanger at noen andre skal dra en på beina.

Men jeg er enig i at denne tråden har utviklet seg til å handle om de ressursene man har for å takle kriser. Det er mange variasjoner av ressursrikdom der ute.

"Ressurssterk" er en egenskap som i seg selv egentlig bør drøftes og defineres.
I en slik diskusjon vil det for meg være feil å tenke på ressurssterk som noe som er forankret i kapital.
For når det kommer til kapital, så må en vel si at det er kun er flaksen som sier noe om i hvilken "klasse" man blir født inn i.

Ressurser må være iboende egenskaper til å takle motgang og utfordringer på en hensiktsmessig og situasjonsadekvat måte.
Har man egenskaper i den retningen er man ressurssterk, har man det ikke er man ressurssvak i sammenhengen. Og i mellom her vil det ganske sikkert være et bredt spekter av variasjoner.

Jeg tror også at ressurssterke mennesker kan hemmes av manglende kapital, mens ressurssvake mennesker kan komme et godt stykke pga kapital. (Man kan med kapital kjøpe seg tjenester som feks å følge opp barna i skolehverdagen.)

Ressursene våre ligger i genene våre. Muligheten for å utvikle ressursene hviler på ulike pillarer.
Foreldre/oppvektmiljø spiller inn. Venner, skole, lærer osv. Dersom man ikke har noen som underbygger de ressursene du har og oppmuntrer deg til å bruke dem i hjemmet, er det i stor grad avhengig av at noen "oppdager" deg. Noen lærere, venners familie osv. kan være gode støttespillere i denne sammenhengen.

Men jeg har også tro på at et barn som ikke i utgangspunktet er særlig ressurssterke kan tilegne seg mange av disse egenskapene gjennom læring i et hjem med ressurssterke foreldre. Gode rollemodeller kan være avgjørende.

Likevel tror jeg ikke alle mennesker er verken ressurssvake eller ressurssterke hele livet gjennom. Og jeg mener det er ganske svart/hvitt å tro eller mene at vi hele tiden holder oss enten i den ene ytterligheten eller den andre.
Ingen mennesker lever livet sitt hermetisk, vi påvirkes av ting som skjer rundt oss, og utvilker oss i den ene eller andre retningen hele tiden.