My skrev:
Her i huset har det blitt forbudt å kommentere dette, etter at yngste datter, som ikke får det til, på et tidspunkt gikk fra å være den gladeste, mest kvitrete og skravlete ved matbordet til å gradvis stilne og bli mer og mer taus. I følge henne selv, etter en del runder med bekymring og spørsmål, fordi vi foreldrene stadig "hakket" på henne ved å fortelle at hun snakket "feil", forsterket av at søsknene (som skiller mellom disse lydene helt fint) hadde begynt å herme etter henne hver gang hun gjorde det. Og nå torde hun ikke snakke så mye lenger, og begynte å bli usikker på å snakke også i andre sammenhenger, særlig rundt voksne, noe hun aldri har vært før (tvert om, alltid fått skryt for å være så flink til å uttrykke seg og snakke for seg for alderen). Det var et slag i trynet gitt, som svei skikkelig, og som jeg fortsatt sliter skikkelig med å svelge. Jeg skal i alle fall love at denne talefeilen aldri har vært et tema siden, og heldigvis har hun begynt å komme tilbake til sitt gamle, skravlete selv, noe begrenset av alderen hun er i selvsagt, men det er mer naturlig. Og vi voksne har lært en viktig lekse.
Ordene som kommer ut avslører ganske kjapt at hun er alt annet en kort, noe de fleste heldigvis forstår etter å ha snakket litt med henne. Så jeg lar det fare, og satser på at hun kommer seg opp og fram i livet uansett. Alt er bedre enn at hun ikke tør å snakke av redsel for å bli rettet på i alle fall.
Dette var tankevekkende, og jeg forstår datteren din godt, og syns du har taklet det helt ypperlig. Takk for at du deler.
Jeg syns det er en uting å stadig korrigere folks talemål. Hvis man har sagt i fra en gang at sånn uttales det (etter egen talenorm), så har man sagt i fra. Det føles nedverdigende å bli tatt på hvordan du uttaler noe fremfor hva du sier. Det avbryter taleflyten, og det gjør ikke den som snakker noen som helst tjeneste. Den eneste som blir noenlunde (selv)tilfreds er den som korrigerer.
