Hvorfor falt du for din partner?

For han var da virkelig en sånn flott en fyr

Det første var naturlig nok utseendet. Da vi ble kjent, hadde vi mye til felles, bla. musikk, som er viktig for oss begge (selv om det nå for tiden går mest i Hannah Montana og Kaptein Sabeltann).
Vi kommuniserer godt, og er enige om det grøvste. Og vi utfyller hverandre.

Jeg var vel egentlig desperat, og falt for at han var interessert i meg... Jeg hadde vært singel i hele 8 mnd, og det var jeg rett og slett ikke vant til. Men det viste seg å funke da, og nå har vi tre barn sammen.

Han falt umideltbart for meg på nach. Han og kompisen prøvde seg på meg, så jeg syntes egentlig at de begge var idioter.
Men min sambo maste hele festen på meg med alt mulig.
Vi delte taxi fra festen , og før jeg gikk ut, spurte han om jeg ville bli med hjem, men jeg sa nei.
Han mente han da kunne bli med meg hjem, så fikk han hilse på sine framtidige svigerforeldre.
Ja sæælig svarte jeg, å klappet igjen døra på taxien.

Første date gikk usedvalig bra, vi spilte kort i seks timer faktisk. Da fant vi ut mye rart om hverandre. Etter det falt jeg for han.

Jeg var på date med en annen den gang jeg falt for mannen.
Vi var på fest, min date ble dritings og min mann flørtet med meg hele kvelden.
Jeg falt for blikket og smilet hans, han virket så snill og god.

Jeg falt pladask for sjarmen hans, glimtet i øyet og måten han tedde seg på.. jeg var solgt umiddelbart 😉
Han jobbet seg forelsket i meg..

For en fin tråd! 🙂

Det første som fattet interessen min var den dype, fine stemmen hans. Dernest det han sa. Vi opplevde begge en sjelden klangbunn hos hverandre i små ting som er viktige for oss begge. Og deretter bare ballet det på seg

Fin tråd!
Eg traff min noverande kjæreste mens vi begge var i forhold. Så det blei en litt kronglete start. Men når eg forelska meg var det først fordi han er så ufattelig klok. Han kan så mykje om nesten alt, og ekstra mykje om ting eg syns eg er spennande. Kommunikasjonen mellom oss er og var fantastisk. I tillegg syns eg han er råsexy!

Og det var nok eg som måtte jobbe hardast...

Han var liksom den rette, og jeg bare ville at det skulle være meg og han fra første stund jeg så ham. Ikke tull, jeg tenkte at det bare måtte bli han og meg. Han får meg til å le, ser meg, elsker meg på tross av mine feil, støtter meg, respekterer meg og vi trives utrolig godt sammen.

vimjer skrev:

Si det ... Ble i alle fall forelsket etter at han vant meg på et lodd. Blått lodd L 50, kan jeg huske. Kanskje ikke veldig romantisk, men det varer forsatt.

Hæ?

Fordi han var snill, sexy og omsorgfull, jeg skulle holde meg langt unna gutter etter ett brudd med en psykopat og jeg var ødelagt etter det. Det varte i 2 mnd så møtte jeg mannen. 1året var kjipt siden jeg var så ødelagt fra forrige forhold så mannen gikk gjennom mye, jeg gjorde det slutt mange ganger, men han holdt ut og kjempet og kjempet for meg.

Jeg traff kjæresten på fredagspils på jobben, der jeg egentlig bare skulle være kjempekort siden det var under en uke til eksamen... Han jobber på samme sted, men i annen avdeling, så vi hadde ikke snakket sammen før. Heldigvis kjente en av mine kollegavenninner ham, så han tok følge med oss videre. Det første jeg la merke til var dialekten (jeg er halvt sunmøring, han er helt og jeg liker dialekten og sunnmøringer 🙂), det andre var at han var lett å snakke med. Vi begynte å snakke om noe helt irrelevant på vei til neste sted, og siden snakket vi nærmest i ett i seks timer før vi dro fra de andre til et annet utested der vi skravlet mer og plutselig holdt hender og kysset og klinte Kort fortalt har det vært oss siden, det er snart 6 måneder siden vi møttes og vi har bodd mer eller mindre sammen hele tiden - formelt sett fra oktober. Jeg tror ikke det er når en flytter sammen som er poenget, det er som så mye annet individuelt.

Men hva jeg falt for, ja: Han er sjarmerende, har et fint smil og ser bra ut og alt sånt, men kanskje det viktigste:han gir meg fullstendig ro i kropp og sjel samtidig som jeg er boblete forelsket og savner ham etter bare korte stunder fra hverandre. Etter å ha blitt sviktet skikkelig i ekteskapet mitt og hatt et forhold til en sykelig sjalu mann etter det, samt en rekke surrerier, er det utrolig deilig med en mann som er trygg på seg selv og meg, sier det han mener og tenker, og får meg til å føle meg utrolig bra. At han i tillegg kysser bedre enn noen jeg noen gang har kysset og er sexy, er selvsagt ingen ulempe det heller 😛

Vi var bare 18-19 år da vi traff hverandre og forelskelsen var vel nokså umiddelbar, spontan og gjensidig fra begge sider ...men det var nok faktisk han som måtte jobbe øott for det, fordi jeg var feig og usikker. Men nå har vi holdt sammen i snart 10 år og har det bedre enn noen sinne!!

Akkurat hva jeg falt for er jeg jommen ikke sikker på, jeg hadde jo helt andre "krav" den gang enn nå, men umiddelbart var det vel en kombinasjon av utseende og det at han var så utrolig snill og omtenksom; en som satte alle andre foran seg selv og godtok/godtar mennesker for den de er, på innsiden!!

Det var en uslåelig kombinasjon av kjekk, morsom, intelligent og litt røff i stilen. Samme kombinasjon gjør at jeg fortsatt kan føle meg veldig forelska. Samtidig er det nok langt mer som har gjort at jeg trives veldig godt sammen med ham på sekstende året, enn det som gjorde at jeg falt for ham i utgangspunktet.

Det var ikke meningen å falle, vi skulle være venenr og gå ut sammen på kino, ut å spise. Han skulle være min "kavaler" sånn at jeg ikke behøvde å være den "single" og litt farlige venninnen.
Vi hadde kjent hverandre i 16 år siden han var en venn av min ex, og han var stadig med som kavaler til mine single venninner i disse årene. Stakkars han ble kastet ut i mange julebord og fester uten å kjenne så veldig mange fler enn meg.
Vi møttes ute på byen. Han var møkk full og jeg var edru og rastløs siden jeg akkurat var kommet hjem fra en reise til Bosnia, hvor jeg hadde parkert et forhold(med en fyr som drakk seg full i Sarajevos gater). Vi ble enige og å "bruke" hverandre i sosiale sammenhenger(jeg var i den perioden veldig mye ute og reiste og var lei av å være alene). Men det var noe som skjedde da vi var på kino og så "Mulan" sammen med min venninne, kjæresten hennes og våre barn.
Det kilte både her og der, og jeg syntes vel egentlig at han var ganske så modig som gikk inn i et forhold med meg, siden han kjente meg så godt, og han er en veldig sjenert og beskjeden fyr, mens jeg er bråkebøtta som aldri er redd for å stikke seg frem.
Og så passet jeg rett i inn i armkroken(han er 22 cm høyere enn meg).
Han viste seg å være en ulv i fåreklær, og sånn som jeg nå kjenner ham, etter å ha vært sammen i 11 år, kan jeg ikke skjønne at han ikke ble kapret før.

kokosbolle skrev:

Vi falt pladask for hverandre samtidig tror jeg. Men det var med blanda følelser jeg gikk til første daten etter vi hadde truffet hverandre, på grunn av aldersforskjellen (13 år). Akkurat hva jeg falt for kan jeg ikke sette fingeren på. Modenhet, vennlighet og utseende er ord som ramler ned i hodet på meg, uten at jeg har filosofert så veldig på dette. Jeg traff mannen en måned etter at jeg hadde bestemt meg for å droppe menn for en lang tid fremover. Det gikk ikke.

Dette er nesten som om jeg skulle skrevet det selv, bortsett fra at aldersforskjellen "bare" er 12 år og at eksotisk og verdensvant nok passer bedre enn modenhet og vennlighet.

Hm egentlig eit tankevekkande innlegg. Ikkje ofte eg tenkjer på kvifor vi vart saman lenger
Vi var gamle bekjente,og siste året hadde vi drukke nokre liter kaffi saman med eit felles vennepar. Han var naboen deira og eg var bestevenninda til paret. So me var ofte saman. Han var opptatt på sin kant. Men so vart det slutt der og so kom det plutseleg for en dag at han hadde hatt en del følelsar for meg.. Alt skjedde fort og brutalt, og 5 år seinare er me gifte og har to nydlege jenter saman. Me er også av dei para som flytta saman omtrent overnatta.. Det har gått fint 🙂

Jeg likte væremåten til mannen første gang vi møttes, og på en fest etter det tok jeg initiativ til å bli kjent. Det var noe ved ham. Han virket moden, humoristisk, hadde stor selvtillit og holdt på med ting faglig som interesserte meg. Så fikk jeg litt kalde føtter en periode, men han var tålmodig. Han var nok sikrere enn jeg var. Men etter 1,5 måned så forstod jeg at dette var nok riktig. At dette var forelskelse og alvor. Alt var bare så nytt og nært. Min første kjæreste. Jeg var 19, og skulle flytte og studere. Men men. Vi flyttet sammen etter 7 mnd, men da var han hos meg hver helg hele høsten, så vi visste hva vi gikk til.

Blondie skrev:

Ja, og en ting til som kanskje er det aller viktigste. Han fikk meg til å føle meg pen.

Ja det også.

I tillegg kunne jeg være meg fullt og helt. Dvs. jeg fant vel også ut hvem jeg var og ville være sammen med han.

Jeg falt for mannen min fordi vi er 100 % på bølgelengde. Vi treftes på en fest, og endte med å skravle sammen i 5 timer første kvelden. Det tok en to ukers tid før vi innrømte følelsene for hverandre, blant annet fordi jeg egentlig hadde samboer, men siden har vi ikke sett oss tilbake. Vi flyttet ikke sammen umiddelbart, i og med at vi bodde i forskjellige land, men siden han flyttet til Norge, kan jeg telle på fingrene hvor mange netter vi har vært borte fra hverandre.