Navn og forventninger til uttale

Altså, uansett så mye du gjerne vil være Maarn på Vinnern, så klarer ikke jeg å si det uten å leke østlending. Det er rett og slett umulig på bergensk.

Candy Darling skrev:

Altså, uansett så mye du gjerne vil være Maarn på Vinnern, så klarer ikke jeg å si det uten å leke østlending. Det er rett og slett umulig på bergensk.

Jeg klarer ikke for mitt bare liv å si Maarn for Maren eller Kaarn for Karen, uten at det høres helt fryktelig knotete ut. Da får heller bare navneeieren bli småsur på meg for at jeg sier Karen i stedet for Kaarn. :vestlending med utpreget skarre-r:

Adrienne skrev:

Jeg klarer ikke for mitt bare liv å si Maarn for Maren eller Kaarn for Karen, uten at det høres helt fryktelig knotete ut. Da får heller bare navneeieren bli småsur på meg for at jeg sier Karen i stedet for Kaarn. :vestlending med utpreget skarre-r:

Æ'ln er heller ikke mulig, men jeg kan strekke meg til en slags Ærln, i stedet for mitt intuitive Ærlenn.

Adrienne skrev:

Jeg klarer ikke for mitt bare liv å si Maarn for Maren eller Kaarn for Karen, uten at det høres helt fryktelig knotete ut. Da får heller bare navneeieren bli småsur på meg for at jeg sier Karen i stedet for Kaarn. :vestlending med utpreget skarre-r:

Samme her !

Men har noen ment det da? En kan jo ikke endre på dialekten sin?

Hyacinth skrev:

Men har noen ment det da? En kan jo ikke endre på dialekten sin?

Jepp. Orket ikke bla meg så veldig langt bak i diskusjonen, så det kan se ut som om jeg bevisst prøver å henge ut Mrs. L, men hun var den første jeg fant som var ganske klar på at man burde prøve å uttale navnet som eieren vil.

Mrs. Longbottom skrev:

Selv ikke om den som heter det etterspør det? Jeg kjenner flere som heter Karen, og en av de etterspurte at jeg skulle kalle henne KaRen, ikke Kaarn som jeg vanligvis og naturlig sier, så da gjør jeg det, ikke noe problem, liksom.

Mrs. Longbottom skrev:

Jøss. Det syns jeg er litt dårlig gjort, faktisk.

Man KAN jo endre på dialekten sin, men det blir unaturlig og rart, vil antagelig ikke lykkes helt, og det er kjempevanskelig å være konsekvent. La de tusen blomster blomstre, sier nå bare jeg.

Candy Darling skrev:

Altså, uansett så mye du gjerne vil være Maarn på Vinnern, så klarer ikke jeg å si det uten å leke østlending. Det er rett og slett umulig på bergensk.

Og motsatt. Skal jeg si KaaRææn høres det ut som jeg gjør narr av bergensdialekten.

Jeg mener at man delvis kan, og delvis bør, endre på måten man sier andres navn på. En som skarrer på r'en klarer ikke å rulle, greit. Men jeg sier naturlig Kariiiin, med trykk på i. Når jeg da treffer noen som sier Karin, med hovedtrykk på første stavelsen - da ser ikke jeg helt hvorfor jeg skal tviholde på dialekten min. Jeg har en fetter som heter Bård, vi kaller han for Bår, det er dialekten vår. Skal jeg kalle alle som heter Bård for Bår, uavhengig av hva de sier selv? Nei, det syns jeg blir for dumt.

Jeg synes at den som har navnet gjerne må få mene noe om hvordan de ønsker at andre skal uttale navnet sitt. Mitt navn uttales ulikt nordpå og sørpå, og jeg liker ikke mitt navn uttalt på andre måter enn slik jeg er vant til det. Og jeg synes ikke det er for mye å be om at man kan rette seg etter det.
Jeg har ei venninne som heter MaRen (altså med uttalt R), skulle bare mangle at jeg ikke kaller henne MaRen selv om min dialekt tilsier Maarn. Synes jeg.

Arkana skrev:

Og motsatt. Skal jeg si KaaRææn høres det ut som jeg gjør narr av bergensdialekten.

Ja, absolutt motsatt også. Hadde jeg hett Karen hadde jeg ikke stusset over at noen kalte meg Kaaarn også.

Jeg synes det er veldig corny å diktere andre å overstyre eget lydsystem, og har aldri opplevd at noen har gjort det heller.

Dette var veldig nye tanker for meg, kjenner jeg, og jeg må tygge litt på det. Jeg har alltid tenkt at "folk må da kunne...", men kanskje ikke?

En ting er å legge inn lyder (som r i Karen). En annen ting er tonefall. Å si Annita for meg blir helt helt fjernt, altså.

Men har du bedt andre om å velge den vestlandske uttalen av ditt eget navn, Poly?

Det er forskjell på å endre dialekt og å prøve å bruke riktig tonem og trykk i navn.

Jeg heter Kristin. Jeg forventer ikke at alle skal skarre, som jeg gjør. Jeg forventer derimot at de har trykk på første stavelse. Jeg må ærlig innrømme at jeg også forventer at de greier å bruke lang vokal i siste stavelse. Navnet skrives ikke med dobbel konsonant til slutt! Veldig mange greier ikke det. Noen skylder på dialekt, men jeg mener at dette ikke handler om uttaleregler for dialekter.

Hva mener du, Toffen? Jeg har nemlig kranglet litt om dette temaet.

(Og for ordens skyld, før noen klikker her, jeg mener altså IKKE trykk! Jeg mener forskjellen på kort og lang vokal. Jeg bare nevner det, for jeg vet av erfaring at det finnes folk som ikke skjønner hva jeg snakker om.)

En skolevenninne av meg het Karen, og var tydelig på at navnet skulle uttales ka-ren, ikke kaarn, så da gjorde vi det. Jeg ville også sagt f.eks. Bård og Gunnhild med eller uten uttalt d på slutten avhengig av hva personen selv sa. Men jeg ville ikke sagt Æivind eller Æirik, jeg uttaler Eivind og Eirik med "spiss" e-lyd i diftongen, og jeg ville syntes det var merkelig og urimelig å "forlange" at jeg skulle gjøre noe annet. (Jeg har en ei-lyd i etternavnet mitt, og ville aldri finne på å be østlendinger uttale det med "ei" i stedet for med "æi". Jeg sier det tidvis med "æi" selv, på telefonen, da det ellers tydeligvis er vanskelig å høre hva jeg heter.)

Pelle skrev:

En ting er å legge inn lyder (som r i Karen). En annen ting er tonefall. Å si Annita for meg blir helt helt fjernt, altså.

Trykk, Pelle. Og ja, jeg tror det er ganske gjengs å mene at man følger navneinnehaverens eget trykk. Men noen dialektområder har jo en ekstremt sterk trykk-på-første-stavelse-regel, jeg ville jo ikke funnet på å bli fornærmet over at en person fra et slikt område uttalte mitt trykk-på-andre-stavelse-mellomnavn med trykk på første stavelse. Typ Lise Annita.

Det er liksom fornærmelsesaspektet jeg blir litt paff over.

Hyacinth skrev:

Det er forskjell på å endre dialekt og å prøve å bruke riktig tonem og trykk i navn.

Jeg heter Kristin. Jeg forventer ikke at alle skal skarre, som jeg gjør. Jeg forventer derimot at de har trykk på første stavelse. Jeg må ærlig innrømme at jeg også forventer at de greier å bruke lang vokal i siste stavelse. Navnet skrives ikke med dobbel konsonant til slutt! Veldig mange greier ikke det. Noen skylder på dialekt, men jeg mener at dette ikke handler om uttaleregler for dialekter.

Hva mener du, Toffen? Jeg har nemlig kranglet litt om dette temaet.

(Og for ordens skyld, før noen klikker her, jeg mener altså IKKE trykk! Jeg mener forskjellen på kort og lang vokal. Jeg bare nevner det, for jeg vet av erfaring at det finnes folk som ikke skjønner hva jeg snakker om.)

Jeg tror jeg klarer de aller fleste uttalelsene av Kristin, både med og uten skarre-r.

Men jaggu er der mange uttalelser av det navnet.

Hyacint; jeg hadde nok forsøkt å sagt det med leng i. Har en kamerat med et meget spesielt navn, som det ikke var selvsagt hvordan man skulle uttale det. lenge sa vi det slik østlendinger uttaler "hørte". Så spurte jeg en gang, og han sa det skulle uttales med tonefall som i "trønder". Så da gjør vi som regel det.

Kjenner også en Elsebeth, der vi la trykk på Else, men som det viste seg skulle ha trykk på Beth. Litt vanskelig, men greit.

Men Annita? Ikke sjans i havet. Jeg som snakker nesten så riksmål som man kan få gjort føler at jeg vitser om jeg sier navnet hennes slik.