Mild avstraffelse av barn bør tillates

Slag, klaps, knipsing, psykisk terror og trusler er sjølvsagt uakseptabelt. Både ovenfor voksne og barn. I tillegg kan jeg være tilbøyelig til å si at det kan være like slemt mot barn å ikke veilede dem på hva som er akseptabel oppførsel. Jeg kan love deg at Knøtta mi hadde fått vite ganske kjapt at løping/ skriking og herjing på legekontoret ikke er tillatt. Å la det gå så langt som du skisserer for så å uten forvarsel kaste seg over barnet og kjefte det ut, ser jeg på som ganske fæl oppførsel ovenfor barnet. Dersom det hadde vært meg som var blitt korrigert på en sånn måte, hadde jeg følt meg både skamfull over at mitt forbilde lot det gå så langt, såret og urettferdig behandlet fordi jeg ikke hadde blitt lært at dette ikke var rett.

Det ser ut til at jeg er på linje med Madam Mim og glitter her. En viktig oppgave for meg er å veilede Knøtta på best mulig måte, og dette innebærer en god dialog og at jeg søker å samarbeide med henne. Og samarbeid og maktmisbruk henger ikke sammen for meg.

zol skrev:

Hva gjør et barn slemt i dine øyne?

Havner sikkert langt ut i tråden det svaret her nå, men jeg syns et barn som bevisst skader andre barn, og som viser glede over at andre barn har det vondt er slemme. Uten at det rettferdiggjør å gjøre det samme tilbake, selv om jeg forstår det slik at Carl I Hagen ser det som en fornuftig løsning. Gi dem ris så blir de gode samfunnsborgere.

Perhonen skrev:

Havner sikkert langt ut i tråden det svaret her nå, men jeg syns et barn som bevisst skader andre barn, og som viser glede over at andre barn har det vondt er slemme. Uten at det rettferdiggjør å gjøre det samme tilbake, selv om jeg forstår det slik at Carl I Hagen ser det som en fornuftig løsning. Gi dem ris så blir de gode samfunnsborgere.

Jeg tror ikke det finnes slemme barn. Barn kan utføre slemme handlinger, men jeg tror ikke på den enkle løsningen det er å si at barnet er slemt. Jeg tror det alltid ligger noe bak handlingen. Det kan være dårlige rollemodeller i barnets omgangskrets, dårlig selvtillit, hevnaksjon osv.

AnnKi skrev:

Jeg tror ikke det finnes slemme barn. Barn kan utføre slemme handlinger, men jeg tror ikke på den enkle løsningen det er å si at barnet er slemt. Jeg tror det alltid ligger noe bak handlingen. Det kan være dårlige rollemodeller i barnets omgangskrets, dårlig selvtillit, hevnaksjon osv.

Ok, mulig jeg har ordlagt meg dårlig. Det er jo klart det ligger noe bak oppførselen til barnet, men jeg har ikke tro på fysisk avstraffelse for å forbedre barnets oppførsel. Og jeg har opplevd barn som liker å skade dyr, liker å plage andre barn, og som trekker med seg den oppførselen inn i voksen alder, hvor han da velger å banke opp sin gamle mor. Denne gutten fikk ikke selv juling da han var liten, men faren oppfordret ham til å være slem mot andre fordi faren så på det som matcho. "bank dem opp, gi dem juling, spark til den der katta osv". Jeg er et av de barna som fikk juling, og som vokste opp med denne gutten i nabohuset. Og som i dag (siden mine foreldre fortsatt er deres naboer) ser at den gutten, nå mannen) sine foreldre lider under den oppdragelsen de selv gav sønnen sin.

Men når en skal beskrive et barns oppførsel (og nå snakker jeg ikke som barnehageansatt, men som meg selv) bruker en ikke da ord som slem, snill osv om dem? Jeg har helt sikkert sagt det til mine egne barn i hvertfall. Feks. "nå var du veldig snill, det var veldig bra gjort av deg." Eller "det der var slemt gjort, slik gjør man ikke mot andre".

Skjønt det uttrykket jeg hører enten det er på skolen, barnehagen, blant foreldre eller andre voksne er at "det barnet der har sikkert adhd, det er helt vilt."

Barn er forskjellige, og man må tenke på at de en dag skal bli voksne, selv bli foreldre, og selv videreføre det de har lært som barn, og da bør vi ikke lære dem at vold løser problemer. For det gjør det ikke. Det forsterker dem.

AnnKi skrev:

Jeg tror ikke det finnes slemme barn. Barn kan utføre slemme handlinger, men jeg tror ikke på den enkle løsningen det er å si at barnet er slemt. Jeg tror det alltid ligger noe bak handlingen. Det kan være dårlige rollemodeller i barnets omgangskrets, dårlig selvtillit, hevnaksjon osv.

Det tror ikke jeg. Jeg tror alle mennesker, både barn og voksne kan være slemme, noen mer enn andre. Jeg husker godt at jeg selv var slem, gjerne sammen lekekamerater, ingen annen grunn enn at det ga en tilfredstillelse der og da, hevnaksjon som du nevner eller bare fordi vi bestemte oss for det. At det ligger grunner bak vil vel ikke si at man ikke er slem når man gjør det for det. Jeg ble ikke fysisk straffet eller oppfordret til å slåss eller slå.

Perhonen skrev:

Men når en skal beskrive et barns oppførsel (og nå snakker jeg ikke som barnehageansatt, men som meg selv) bruker en ikke da ord som slem, snill osv om dem? Jeg har helt sikkert sagt det til mine egne barn i hvertfall. Feks. "nå var du veldig snill, det var veldig bra gjort av deg." Eller "det der var slemt gjort, slik gjør man ikke mot andre".

Nei det gjør jeg ikke - hverken privat eller i jobbsammenheng. Aldri. Jeg bruker mye heller ord som "grei", "være god på" eller "ikke i orden". Jeg beskriver handlingen, ikke barnet.

Jeg grøsser over beskrivelser av barn som snille og slemme.

Skremmern skrev:

Jeg skrev litt om akkurat det i mitt første innlegg i tråden. bina mener visst at det ikke er noe forskjell på å ta barnet hardt i armen som en del av oppdragelsen, altså for å straffe, og på å miste besinnelsen og tråkke over egne grenser for hva som er greit i "kampens" hete. Jeg mener det er stor forskjell, da det enten er noe som forekommer sjelden og ikke som en del av oppdragelsen eller noe man gjør fordi det er effektivt og en del av oppdragelsen. Hvis jeg gjør noe jeg skammer meg over etterpå, sier jeg unnskyld, som de tilfellene jeg tar tak i barnet.

Jeg så innlegget ditt, og jeg synes det er et veldig viktig poeng.

bina skrev:

Så du ville bare gått. Ikke betalt for timen, ikke bestilt ny time. Og så fikk bare legekontor-dama løpe etter deg med en giro? Hva sier det i såfall om DIN oppførsel?

Og kanskje hadde du satt deg ned på golvet, og barnet hadde løpt rundt og ledd og sett på deg, og syntes at dette var en morsom lek. Hvor lenge skulle du sitte der? Til du fikk en kopp med kaffe?

bina skrev:

Glitter: du tolker i hytt og pine. Når jeg bruker STORE BOKSTAVER så er det et uttrykk for at man snakker høyt, strengt og bestemt. Ikke for brøling.

Store bokstaver oppfattes som regel som brøling, bina.

bina skrev:

Ja, jeg tror at både du og Glitter ljuger. Enkelt og greit.

Perhonen, jeg omtaler ikke andre som "slemme". Man kan gjøre noe slemt, men man er ikke slem.

Lille Ru skrev:

Jeg ble skutt i skinken med luftgevær for mange år siden. Det gikk bra med meg.
Kan jeg da skyte Carl I. i rompa?

Ja, det tror jeg er lov da

lykkeliten02 skrev:

Det tror ikke jeg. Jeg tror alle mennesker, både barn og voksne kan være slemme, noen mer enn andre. Jeg husker godt at jeg selv var slem, gjerne sammen lekekamerater, ingen annen grunn enn at det ga en tilfredstillelse der og da, hevnaksjon som du nevner eller bare fordi vi bestemte oss for det. At det ligger grunner bak vil vel ikke si at man ikke er slem når man gjør det for det. Jeg ble ikke fysisk straffet eller oppfordret til å slåss eller slå.

Alle kan gjøre slemme ting av og til, men gjør det noen av oss til slemme personer?

AnnKi skrev:

Alle kan gjøre slemme ting av og til, men gjør det noen av oss til slemme personer?

Nei, ikke hele tiden, men man er en slem person der og da, og jeg tror også noen er slemme kun for å være slemme i situasjonen, ikke fordi de har hatt dårlige rollemodeller eller har blitt oppfordret til å slå. Er ikke det ganske menneskelig da?

I hverdagssituasjoner, utenfor jobb, er jeg sikkert ikke god nok på å gjennomanalysere språket mitt til enhver tid. Og jeg syns faktisk at feks jenter som samler seg i flokker for å banke opp andre jenter på grunn av at den ene jenta har danset med kjæresten til en annen er nokså "slemme". Kunne sikkert funnet et annet ord, men jeg har vært på jobb med en hel avdeling med velfungerende barn som har hatt en spesielt god oppførsel i dag, på en veldig travel dag, fra klokken kvart over sju i morres til halv fem i ettermiddag så jeg er litt surrete i hodet og burde sikkert holdt kjeft.
Allikevel, vi har barn i vårt nabolag, som terroriserer andre barn, som ødelegger og stjeler sykler, som stjeler på butikken, som kaster stein på mennesker med psykisk utviklingshemming, som truer andre barn med juling hvis de ikke gjør som de får beskjed om osv. En kan kanskje si det slik da at disse barna har et adferdsproblem? Hvis det høres bedre ut enn å kalle dem slemme?

bina skrev:

Men kjære vene... så et "blikk" - det er akseptabelt, men å stoppe en unge som løper ved å fysisk ta i barnet - det er destruktivt? Du sier at psykisk vold er OK? At hvis du kan terrorisere barnet med blikket og barnet ikke tør opponere mot deg - da har du gjort en god jobb?

Jeg må tilstå at hos oss foregår kommunikasjon i klartekst. Jeg sender ikke ungene "blikk" for å få dem til å gjøre som jeg vil. Jeg sier rett ut hva jeg mener. "Nå er det nok!" for eksempel. Personlig syns jeg det er langt mer renhårig enn å kue ungene med blikket.

Eg synest det seier meir om ditt temperament og ditt syn på oppdragelse at du automatisk trur at eg kuar sonen min fordi vi kan kommunisere gjennom blikket. Han kommuniserer like mykje til meg gjennom blikket, som eg til han. Vi snakkar mykje saman om daglegdagse situasjonar og korleis det er lurt å reagere på sånne. Når eg då minner han på kva vi har snakka om med eit er-nå-dette-så lurt-blikk (nei, ikkje eit kuande du-får juling-seinare-blikk) så hugsar han tilbake til ting vi har snakka om og tenker seg om to gongar før han handlar på impuls.

Hos oss foregår kommunikasjon på fleire måtar enn impulsive no-er-det-nok-kommentarar i klartekst.

Perhonen skrev:

En kan kanskje si det slik da at disse barna har et adferdsproblem? Hvis det høres bedre ut enn å kalle dem slemme?

Ja det synes jeg. Ikke bare høres det mer reflektert ut, ordbruken gir også rom for håp og forbedring. "Slem" er en egenskap i mitt hode. Noe man er - og dermed noe som er vanskelig å forandre. Har man et problem er det noe som kan jobbes med.

Muligens flisespikking for noen, men jeg ser og vet at ordbruk har mye å si for både voksne og barns innstilling til verden.

zol skrev:

Ja det synes jeg. Ikke bare høres det mer reflektert ut, ordbruken gir også rom for håp og forbedring. "Slem" er en egenskap i mitt hode. Noe man er - og dermed noe som er vanskelig å forandre. Har man et problem er det noe som kan jobbes med.

Muligens flisespikking for noen, men jeg ser og vet at ordbruk har mye å si for både voksne og barns innstilling til verden.

Ja, du har helt rett i det, og jeg sier heller aldri til et barn at det er slemt. Ei heller til voksne. Men det hender jeg tenker det. Og skriver det på steder som dette. Samtidig som jeg har tro på at ved å arbeide for å endre adferden til barnet kan det forandre seg. Noen ganger holder det at foreldrene endrer sin adferd ovenfor barnet. Slik blir det enormt viktig at man ikke tillater slike uttalelser som den Karl I Hagen har kommet med. For hvor skal grensen gå? Ved å legitimere milde avstraffelser vil voldelige foreldre mene at de har loven på sin side hver gang de slår knyttneven i ansiktet på barna sine. Og jeg tror faktisk at miljøet omkring barnet i de fleste tilfeller er med å gjøre barnet til den det er. Med mindre det er ruspåvirket, eller fysisk eller psykisk skadet etter ulykker.
Den ene gutten i området her har foreldre som kommer fra et krigsskadet område, foreldre som sliter med store psykiske vansker. Disse overføres antagelig til barnet, som igjen oppfattes av omgivelsene som "slemt". "Forbasket drittunge" vil vel de fleste kalle ham. Han stjeler på butikken, slår og truer, ødelegger andres eiendeler, ødelegger barnas skolesekker og bøker ved å helle vann i dem, plager de som er svakere enn ham. Han går nå i 9.klasse, og denne adferden har vært der så lenge jeg har kjent ham. Hvilket begynner å bli noen år. Han var en hyppig gjest hos oss inntil han ble tatt for tyveri hjemme hos oss. Ikke bare en, men flere ganger og barna nektet å ha kontakt med ham flere ganger. Han viser stor glede over å se andre ha det vondt. Så det er en meget spesiell unge. Hvis adferd som sagt antagelig preges av de vanskene foreldrene har vært igjennom. Jeg føler det kunne vært gjort mer for ham, men kanskje gjøres det mye for alt jeg vet. Han er et barn det er vanskelig å jobbe med, da han ser på de fleste voksne med en inngrodd mistro. Som jeg frykter for at han har hatt grunn til.

Jeg så engang en biografi om massemorderen Charles Manson. Hans mor solgte ham engang for en 6 pack øl, han bodde mer hos slektninger og på diverse institusjoner enn hos sin mor. En periode bodde han hos en onkel som tvang ham til å gå på skolen i kjole. Dette eksempelet mener jeg viser at vold avler vold. Om man begynner å se tilbake på fortiden hos mange av de som har begått kriminelle handlinger i ung/voksen alder har de ofte hatt en forferdelig barndom.

Men noen ganger gjør barn "slemme" handlinger uten noen som helst påviselig grunn hverken i hjemmet eller andre steder. Det er en av grunnene til at man er veldig obs på barn som av en eller annen grunn finner glede i å plage og pine dyr. De fleste barn med "normale" adferdsvansker er normalt veldig snille med og glade i dyr.

Men jeg er hellig overbevist om at å tillate en mild avstraffelse av barn (hvordan det nå ville blitt tolket rundt omkring) vil kunne føre til at langt flere barn enn i dag utvikler adferdsvansker.

lykkeliten02 skrev:

Nei, ikke hele tiden, men man er en slem person der og da, og jeg tror også noen er slemme kun for å være slemme i situasjonen, ikke fordi de har hatt dårlige rollemodeller eller har blitt oppfordret til å slå. Er ikke det ganske menneskelig da?

Jeg mener at det å være slem er en handling, men skal være enig med deg i at det ikke alltid trenger å ligge en dyp forklaring bak. Jeg mener det ofte gjør det med barn som utfører slemme handlinger gjentatte ganger, men en slem handling her og der uten grunn kan vi vel alle gjenomføre.

AnnKi skrev:

Jeg mener at det å være slem er en handling, men skal være enig med deg i at det ikke alltid trenger å ligge en dyp forklaring bak. Jeg mener det ofte gjør det med barn som utfører slemme handlinger gjentatte ganger, men en slem handling her og der uten grunn kan vi vel alle gjenomføre.

Jeg ser på meg selv som et generelt snilt menneske, som utfører snille handlinger til beste for andre, men jeg vet jo at jeg har vært slem enkelte ganger jeg også. Uten at jeg kan huske noen bakenforliggende grunn til den slemme handlingen. Som da jeg klippet over tråden i min mors vevstol på grunn av at jeg var sinna på henne. Og da jeg stjal penger fra min bestemor,fordi jeg hadde lyst på penger jeg også. Eller da jeg stengte meg inne på rommet mitt på bursdagen min fordi min søster hadde invitert en jente jeg ikke likte. Mine handlinger dekket mine behov, uten at jeg hadde noen større tanke for hvordan andre følte seg. Når jeg ser tilbake på dette i dag (dette skjedde for over 30 år siden) føler jeg meg slett ikke snill. Og jeg kan overhodet ikke skylde på andre for dette. Jeg hadde snille foreldre, snille søsken, men var i perioder veldig styrt av, ikke søsken sjalusi, men av sjalusi ovenfor min nevø og niese som er få år yngre enn meg. Er jeg alene om å ha vært et slikt barn? Jeg har hørt om foreldre som har opplevd sine små barn forsøke å kvele søsken på grunn av sjalusi. Barna ønsker sine søsken langt bort, uten å forstå konsekvensen av sine handlinger overhodet. Barn som daglig plager sine søsken på grunn av sjalusi. Krangel og slåssing, erfaringer fra barndommen de tar med seg langt inn i voksen alder, og som noen ganger totalt ødelegger forhold søsken i mellom. Mulig barna ikke er slemme, men det de gjør er slemt. Er det da riktig å gi barnet en ørefik fordi det ikke oppfører seg slik som omgivelsene forventer. Nei mener jeg. Omgivelsene må gå inn og endre sin oppførsel ovenfor det enkelte barnet. Og dette er ikke lett og krever noen ganger god veiledning.

Jeg er enig med deg jeg Perhonen.

Det jeg vil frem til er at jeg mener det er helt feil å kalle ett barn for slemt.
Jeg mener at dersom ett barn til stadighet utfører slemme handlinger så ligger det som oftest noe bak som vi voksne må ta fatt i.

Jeg kan selv også trekke frem episoder fra min barndom der jeg gjorde slemme ting helt uten grunn, men dette var enkelttilfeller og ikke en rekke handlinger utført over kort tid. Noen ganger gjorde jeg slemme ting uten helt å fatte konsekvensene, andre ganger var det egoisme som var den utløsende faktoren.

Må også understreke at jeg er totalt mot fysisk avstraffelse av barn såvel som voksne.

AnnKi skrev:

Jeg mener at det å være slem er en handling, men skal være enig med deg i at det ikke alltid trenger å ligge en dyp forklaring bak. Jeg mener det ofte gjør det med barn som utfører slemme handlinger gjentatte ganger, men en slem handling her og der uten grunn kan vi vel alle gjenomføre.

Slik tenker jeg også. Man gjør snille ting og man gjør slemme ting. Det er handlingen som er snill eller slem. Går man inn på personen og da tenker jeg vel helst på når de er voksen, så har man gode mennesker og onde mennesker. Et ondt menneske er for meg et menneske som føler seg vel med å gjøre andre vondt. Pedofili, voldtekt, drap, etc,- er handlinger utført av onde mennesker. Alle kan vi selvsagt gjøre slemme ting, da er det handlingene våre det går på, men man trenger nødvendigvis ikke å være et ondt menneske av den grunn.

Når det kommer til oppdragelse så prøver jeg å unngå ordet slem. I stedet for å si at det var slemt gjort, så sier jeg at det var ikke snillt gjort.