Blir du noen gang sliten av å ha barna rundt deg?

Hyacinth skrev:

Kjenner meg litt igjen. Det er samspillet mellom de to jeg har jeg til tider blir mest sliten av. Nå når jeg har to, merker jeg at jeg ikke blir sliten overhodet når kun den ene er hjemme.

Samme her. Hadde jeg kun hatt henne hadde jeg nesten ikke følt jeg hadde barn, engang, siden hun er så stor og selvhjulpen, bla. Jeg er veldig glad jeg har disse to småtrollene, men jeg har i hvert fall lagt fra meg tanken på flere.

Nei, det er svært sjelden jeg blir sliten av Poden egentlig. Jeg blir bare sliten av å ha så tett skjema hver dag, og ikke noe fleksibilitet i livet mitt. :alene:

D'Arcy skrev:

Jeg vil våge en påstand: Den som påstår at man aldri blir sliten av å ha unger rundt seg hele tiden, lyver.

Jeg blir veldig sjeldent sliten av ungene - jeg tar det igjen med å bli sliten av andre folk.

Hvis jeg i tillegg skal gjøre noe spesielt her hjemme så kan jeg bli sliten, for da er tar alt så dobbelt så lang tid... Lage kake, gjøre husarbeid, hjemmekontor osv.... Men ellers går det greit. Snart 4 åringen kan også være litt ute alene nå hvis storesøster passer på og de bare er rett utenfor her. Hvis jeg blir lei så tenker jeg på at de snart er store og jeg og gubben sitter her gamle og alene.. 😛 Også er det jo bare i helgene at vi er sammen med barna hele dagene da så det skal vi vel tåle!

rajraj skrev:

Jeg liker navnet Agnes jeg altså, bare så det er sagt. Dette er rått kopiert. Blir det bedre om jeg bytter ut med et annet navn? 😉

Ja, jeg blir tidvis fryktelig sliten av ungene mine. Det er tyngre med snuppa enn med knerten. Alt er en kamp, i perioder.

Men det aller meste av tiden synes jeg at jeg har verdens nydeligste unger og nyter å være sammen med dem.

Hm.

Svært, svært sjelden. Jeg blir sliten av omstendighetene noen ganger, og av logistikkutfordringene, men jeg er ikke så mye sammen med barna mine som jeg skulle ønske jeg var, så jeg er da heller der at de gir meg energi enn at de gjør meg sliten.

Ja - definitivt.

Eller egentlig er det omstendighetene som gjør oss slitne, men akkurat nå er det barna som trykker på knappene. Har vært mye alene med dem i det siste, så nå rotter de seg sammen mot meg.

Bare-tre-dager-igjen til familiegjenforening.

Ja! 😀

Å ja. :på sammenbruddets rand:

Jeg blir mest sliten av klenging og mammadalting; verst er det når han ikke vil sove i det hele tatt på dagtid, slik at jeg aldri får tid for meg selv. I alle fall når han er tydelig trøtt, hadde han bare vært uthvilt og blid hadde det jo gått bedre. På det området er han lik mora, ingen av oss er særlig hyggelige å omgås når vi er slitne. Han er ni måneder nå og er enten borrelås eller høyt og lavt, og det hender jeg føler jeg ikke får puste. Som i dag - jeg har ikke sovet mer enn noen få timer i døgnet på så lenge jeg kan huske, han vil ikke sove lur og bare sutrer, og jeg er for sliten til å gjete og bære og tilby den mest omfattende servicen. Hadde det ikke vært for morsinstinkt og at han innimellom smiler så vakkert, hadde han åkt rett ut.

Ja.

Jeg var margsliten mange ganger da jeg bare hadde ett barn også. Og selv om det er åtte år mellom mine barn, og sekstenåringen stort sett er "selvgående", så blir jeg likevel sliten og lei mange ganger. Jeg orker nemlig svært lite mas og styr, og har ofte mer enn nok med meg selv, slik at barna ofte blir "forstyrrende elementer".

Matilda skrev:

Å ja. :på sammenbruddets rand:

Jeg blir mest sliten av klenging og mammadalting; verst er det når han ikke vil sove i det hele tatt på dagtid, slik at jeg aldri får tid for meg selv. I alle fall når han er tydelig trøtt, hadde han bare vært uthvilt og blid hadde det jo gått bedre. På det området er han lik mora, ingen av oss er særlig hyggelige å omgås når vi er slitne. Han er ni måneder nå og er enten borrelås eller høyt og lavt, og det hender jeg føler jeg ikke får puste. Som i dag - jeg har ikke sovet mer enn noen få timer i døgnet på så lenge jeg kan huske, han vil ikke sove lur og bare sutrer, og jeg er for sliten til å gjete og bære og tilby den mest omfattende servicen. Hadde det ikke vært for morsinstinkt og at han innimellom smiler så vakkert, hadde han åkt rett ut.

Sånn var det for meg første gangen også, jeg synes ikke det var hardt arbeid å ha barn eller at det var tungt å ha endret nattesøvn, men det der med å aldri være alene, det var stressende.

Men vet du hva, nå med barn nr 2 hvor jeg er vant til å bli mast på, vant til å ha mindre tid for meg selv, så er det faktisk mye mindre stressende. Nå er det "bare" meg og babyen, det oppleves som mye roligere, selv om man har storesøsken å ta seg av og hente i barnehage etc. i tillegg.

Ikke av barna i seg selv, men omstendighetene. Og at man ofte må "passe på" når de er sammen. Regner med det ikke blir noe bedre med årene, siden søsken ofte krangler.

Til tider. Mini er skikkelig mammadalt, så det går jo ikke an å spørre pappa om noe som helst. Eldste skal også alltid spørre meg, men hun er ikke mammadalt, så aner ikke hvorfor. Nå er jeg alene med dem mandag-fredag hver uke, så det har kanskje noe med det å gjøre.

Jeg er litt nazi-mamma på leggetid for å få litt alene-tid om kvelden, men jeg kjenner jeg gruer meg litt til den alenetiden forsvinner ja...

Ja, det er sikkert og visst!

Jeg er imponert over dere som aldri blir sliten av barna deres :bøyer meg i støvet:

JEG blir sliten i hvert fall. Aller mest sliten blir jeg av krangling mellom de to store og av at minstemor er som et lite frimerke på meg og vil bæres hele tiden. Ja, og at sistnevnte ofte våkner ørten ganger hver natt og at både hun og mellomste gjerne starter dagen mellom 05 og 05.30....

Men det er jo stor forskjell på å ha ett og flere barn, da. Hadde jeg bare hatt storesøster, tror jeg ikke hun alene hadde gjort meg sliten særlig ofte Alenetid med henne er slettes ikke slitsomt. Det er i kombinasjon med lillebror problemene oppstår. Lillebror kan være slitsom selv om han er for seg selv også, men det er klart at det også er veldig mye enklere. Minstemor er som hun er uansett om hun er alene eller i flerspann med de to andre.

Jeg hadde aldri behov for fri eller ble sliten når jeg bare hadde storesøster.

Ja selvfølgelig. Men det er egentlig nesten kun mellomste som gjør meg sliten. Han er en stor utfordring for oss.

Det hadde vært kjekt med en muteknapp på barna. Av og til kan støynivået bli så høyt at hadde vi hatt en desibelmåler ville det helt sikkert ha blinket rødt.

Våken netter, 2 barn som vil ha mamma for seg selv og krangling, gjør meg sliten. Ønsker noen minutter alene i sofaen. Er også nazi på legging, så jeg får gått på trening kl 20, det er deilig.

I helger og ferier er jeg mer avslappet, for da kommer fridager. Men i arbeidsuka er det slitsomt.