Kritikk mot tematikk i Snøfall 2

Greia er at barn ikke helt har det samme valget som voksne når det kommer til kulturkonsum. De er prisgitt voksne; foreldre og skole.

Men det er ikke det samme som at alt trenger være 'søtsuppe og uten mening', og nå sier jeg ikke at humor og kos ikke har mening og verdi i seg selv, eller at noe som er helt uten mening ikke gir noe.

For meg personlig skal kultur leves og føles, enten det er latter og glede, sinne, sorg, håp, eller andre ting. Kultur gir både trøst og håp.

Jeg synes vel generelt at de tingene barn blir utsatt for i ulike medier dersom voksne ikke er bevisste kan være mye værre. Barn er ikke en homogen gruppe, og med flere barn, så er erfaringen at de reagerer ulikt, og så tilpasser man etter det.


Jeg vokste opp i den mest traumatiske barnetvtiden, og det var mye jeg var redd for som var såkalt kosetv.

Jeg synes ikke juleserier trenger å ha så mye gravalvor, egentlig. Og ble sjokkert over å lese ( i lenke over) at mødre dør 100 g oftere i barnelitteratur enn irl!

P.K. Du setter opp ikke-eksisterende motsetninger. Det er ingen som sier at det er én sannhet. Det jeg påpeker, og som lenka jeg la inn beviser, er at unger i større grad enn voksne blir utsatt for tunge tema (veldig mye døde foreldre) i kvalitetskulturen. Litt variasjon hadde ikke vært å forakte. For der noen barn syns det er fantastisk at deres traumer blir representert i juleserien syns andre det er grusomt. Og når det er kulturaktiviteten som velges av læreren i lunsjen så er det ikke bare å kunne velge noe annet.

Jeg syns ofte at tunge tema blir sett på som et kvalitetstegn. Og jeg er uenig i at det må være sånn. Selvsagt er jeg glad for at nrk lager kvalitet for barn, både lett og tung. Men ofte tror jeg voksnes behov for å sippe overføres på barn under dekke av at de skal «lære noe» eller føle noe, for å sette det på spissen.

Jeg er ikke uenig i at det er mye død i barnelitteratur.





Ellers er det fint med ulike meninger, og så mener jeg mitt.

Jeg fikk en god prat med mine barnebarn (8 og 11) om deres syn på serien. Jeg spurte åpent, og uten å nevne den kreftsyke moren. De liker serien veldig godt og fortalte om personer og handling. Den kreftsyke moren kom langt bak i sammendraget, og det var tydelig at i alle fall disse to anser ikke å leve med kreftsyk foreldre som hovedtema.
De synes serien er veldig fin, og gleder seg til å se hver dag.

Jeg tror ikke vi kan si at noe er rett eller galt i denne saken. Noen reagerer positivt på dette som tema, og andre ikke.
For min del synes jeg det er bra at det blir satt på dagsorden og kanskje gir større åpenhet og forståelse for de som er rammet.
Det er bra at NRK som vår statskanal forvalter budsjettet til å ta opp noe som er litt større enn hver enkelt av oss. Det er nok av andre serier PG filmer som er mer banal og lett for de som synes Snøfall blir for vanskelig.

Tallulah skrev:

Men julefortellinger er jo en egen sjanger, og inneholder alltid en god dose elendighet, spesielt for barn. Og dårlig romantikk for voksne. Jeg ønsker meg fjasejul for barn og kvalitetsjulefilm/litteratur for voksne!

De har jo prøvd. Sesam Stasjon og Barnas Superjul kan ikke jeg huske at hadde noe alvorstungt over seg i alle fall. De nevnes også meget sjelden når favorittene ramses opp.

isola skrev:

De har jo prøvd. Sesam Stasjon og Barnas Superjul kan ikke jeg huske at hadde noe alvorstungt over seg i alle fall. De nevnes også meget sjelden når favorittene ramses opp.

Favorittene til voksne, eller favorittene til barn?

Jeg elsket sesam stasjon når den gikk i 1990. Men folk som er et par år eldre enn meg husker den ikke. Nådde bare barnehage alder.

Tallulah skrev:

Favorittene til voksne, eller favorittene til barn?

Uavhengig av alder. De som så disse da de gikk er uansett voksne nå. Sesam Stasjon gikk vel i 1992 eller 1993, Barnas Superjul i 2007.

Da blir det jo veldig rart å sammenlikne.


Altså, det er ingen tvil om at Snøfall er kvalitet, men det er ikke temaet eller sjanger som gjør noe til kvalitet, selv om jeg syns mange legger det til grunn.

Jeg er veldig glad for at NRK virkelig satser på kvalitetsserier for barn, og kanskje legges det mer ressurser i det når de skal ta for seg vanskelige tema. I og for seg forståelig, fordi det er viktig å ikke tråkke feil. Samtidig så ser jeg at mange tror det er lett å lage humor for barn, fordi barn ler lett. Men skal man lage noe som sitter, så krever det innsats og ressurser, uansett.

Har du sett de 11 episodene nå, Tallulah?

Karamell skrev:

Har du sett de 11 episodene nå, Tallulah?

Nei, jeg er en voksen dame med voksent barn, så jeg prioriterer å se ting tilpasset min målgruppe. 🙂

Mine innlegg handler om kultur for barn på generelt grunnlag.

Jeg har sett de 11 episodene.

Det er velprodusert og sentimental og trykker på julestemningknapper i gamle oppkjørte spor, og jeg tipper at om det ikke hadde vært så mye weltschmertz ute og går i samfunnet allerede for tiden, så hadde ikke denne kritikken dukket opp - men kanskje det var helt greit at den gjorde det, for når sant skal sies er det vel verdt å tenke over om denne tematikken kanskje vel så mye er skrevet (i likhet med mye annet) for å gi de voksne en følelse av at det er "greit" å la barna bruke skjermtid på dette siden det jo er et viktig og alvorlig tema i bunnen. Den fremstår mer på voksnes enn barnas premisser.

... jeg er for den del også ufattelig lei av alle "sliten alenemor som må jobbe i julen og derfor ikke kan gi julemagi til de stakkars barna siden den flotte pappaen som døde var den som lagde alt magisk"-greiene.

Snøfall fenger ganske bredt tror jeg, så målgruppen er nok ikke bare barn. Jeg kjenner flere voksne mennesker som koser seg med serien og kan sitte mutters alene og se den, inkludert min 55 år gamle samboer.

Jeg er en voksen dame med unger i målgruppen og har sett ti. Jeg kommer til å se nr 11 i kveld, og glede meg over at ngste bre er knapt 8 sånn at jeg enda her noen år igjen med kalender med en unge i armkroken, for når det er slutt på det må jeg muligens se dem alene...

Jeg er på jobb dømt il å være den met julete fordi jeg har byttet deksel på mobilen. Lepp på øredobber, nål, og altså at jeg ser kalendertv hver dag så.... der har du meg)

Det med dystert tema underveis handler vel også om kontrasten ved en lykkelig slutt, den lykkelige slutten oppleves enda lykkeligere hvis det har vært fortvilelse, sorg og dramatikk underveis. Det er jo slik det er med de aller fleste eventyr og historier for både barn og voksne. Det kan være deilig og avslappende å bare se ubekymret humor, pludring og fjas hele veien, særlig i en tid med mye alvor og skremmende nyheter ellers, men det gir ikke den samme spenningen og drivkraften som når historien først går veldig dypt, alt er usikkert, før den deretter ender i lykke. Følelsen av at man bare MÅ følge med, for å se hvordan det går, og hele spekteret av følelser spilles ut underveis, for å ende i lettelse og glede til slutt. Men det passer ikke for alle, så greit med litt variasjon fra år til år.

Julekalenderne (og -filmene) har vel tradisjonelt sett (med enkelte unntak) hatt denne oppbyggingen med alvorstungt og til tider skummelt innhold underveis, og lykkelig slutt, kanskje for å gjøre den magiske julefølelsen kanskje ekstra intens. Også har det variert hvor dystert og realistisk det dystre/dramatiske segmentet har vært, og hvem det treffer. Noen barn blir livredde av skumle monstre, hekser eller skurker i en fantasifull eventyrverden, og ikke spesielt påvirket av en trist bakgrunnshistorie. For andre er det omvendt, de lever seg mer inn i en realistisk handling, og da kan en syk forelder være mer skremmende enn et monster. For noen ble det kanskje i overkant i år, for andre er det sikkert helt greit, både blant folk som har erfaring med kreft i nære relasjoner, og de som ikke har det. Og for noen som det var tøft for i starten går det kanskje greiere etter hvert som serien skrider fram, og de ender opp med å like den til slutt. Serien har jo tross alt fått veldig mange positive tilbakemeldinger også, så det er tydeligvis mange som liker den. Neste år blir det en annen kalender, som gleder noen og plager andre. Klager blir det sikkert da også.

Milfrid skrev:

Snøfall fenger ganske bredt tror jeg, så målgruppen er nok ikke bare barn. Jeg kjenner flere voksne mennesker som koser seg med serien og kan sitte mutters alene og se den, inkludert min 55 år gamle samboer.

Nettopp. Det underbygger egentlig poenget til flere, da. At serien kanskje egentlig gir aller mest til voksne, både i innhold, og i hva vi mener er bra og oppbyggelig for ungene å se og oppleve.

Tallulah skrev:

Nettopp. Det underbygger egentlig poenget til flere, da. At serien kanskje egentlig gir aller mest til voksne, både i innhold, og i hva vi mener er bra og oppbyggelig for ungene å se og oppleve.

Nå er det jo mange som forteller om barn som liker serien veldig godt også da, og at det er de voksne som synes det blir vanskelig. Både i denne tråden og i media for øvrig.