Esme skrev:Jeg hadde hatt svært ambivalente følelser for at barnet mitt hadde blitt brukt til organdonasjon, men jeg synes mine følelser er så underordnet hva jeg har som moral ellers, at jeg hadde kommet til å gjøre det. Har man bestemt seg på forhånd, så tror jeg det er lettere for da slipper man å tenke i situasjonen. Dessuten hadde det for meg vært en måte å klare å se noe som helst «mening» (det er jo aldri noen mening i at barn dør) om organdonasjonen kunne reddet et annet menneske.
Jeg er enig. Som jeg har fortalt tidligere så har vi vært i denne situasjonen da min svigerinne fikk hjerneblødning og døde 30 år gammel.
Svigermor har "alltid" støttet organdonasjon, av samme grunn som bla. Iset og Esme nevner, og vi hadde alle tatt stilling til det.
For oss har det alltid vært en slagst trøst at hun kunne hjelpe noen videre.
Svigermor døde 10 år etter å ha lagt i koma en tid, og der ble også organene frigitt til donasjon, men de kunne dessverre ikke brukes.
Jeg er for å speilvende loven,det beste hadde egentlig vært om det hadde blitt praktisert slik Veronal viser lenger oppe i debatten.
