Om å la barn gå til barnehagen alene

Aha.

Takk for oppklaringen.

Vi har hatt det sånn at informasjonsutvekslingen har gått like greit på telefonen ved "henting" som ved fysisk oppmøte. Barnet selv enset ikke det men var som regel på full fart over fotballbanen før jeg hadde kommet ut av porten. Gjerne før man fikk fullført en setning også. På den måten fikk vi mer informasjonsutveksling utav å ta det over telefon før han ble sendt hjem slik at hjemkomsten kunne være mer oppmerksomhet direkte rettet mot ham.

Men på morgenen har det vært noe annet. For oss. Det har vært følging, levering av matpakke, få klem i "vinkevinduet" osv. Nå går han i 1. klasse og det ser ut til at han snart er klar for å gå til SFO sammen med storebror om morgenen. (Det er rett ved siden av barnehagen.) Foreløpig følger mannen min dem, men de løper ofte i forveien.

Zoë skrev:

I vår bhage ser de helst at vi følger barna helt inn til frokostbordet. Jeg og den voksne der slår av noen ord om det som måtte være aktuelt ( eldstemann er kanskje litt ekstra trøtt, lei seg, oppspilt, glad, skal bli hentet av noen andre, være med noen hjem...etc). vi tar farvel med en god klem og noen hygelige ord i øret. Om han ikke er helt i slaget, og kanskje skulle være litt sår, setter jeg meg ned litt sammen med han, eller han får lov å bli med ut for å vinke.
På ettermiddagen har jeg anledning til å spørre en av de ansatte hvordan dagen hans har vært, se han litt i lek, bli vist noe han har laget.

Det er denne kontakten, oppmerksomheten, omsorgen, interessen, deltagelsen jeg synes er verdifull.

Akkurat sånn tenker jeg og.

Zoë skrev:

Dette synes jeg selvfølgelig høres helt trygt og fint ut.

Det jeg først og fremst tenker på, er hele situasjonen rundt henting og bringing, som jo nesten blir som et rituale.

I vår bhage ser de helst at vi følger barna helt inn til frokostbordet. Jeg og den voksne der slår av noen ord om det som måtte være aktuelt ( eldstemann er kanskje litt ekstra trøtt, lei seg, oppspilt, glad, skal bli hentet av noen andre, være med noen hjem...etc). vi tar farvel med en god klem og noen hygelige ord i øret. Om han ikke er helt i slaget, og kanskje skulle være litt sår, setter jeg meg ned litt sammen med han, eller han får lov å bli med ut for å vinke.
På ettermiddagen har jeg anledning til å spørre en av de ansatte hvordan dagen hans har vært, se han litt i lek, bli vist noe han har laget.

Det er denne kontakten, oppmerksomheten, omsorgen, interessen, deltagelsen jeg synes er verdifull.

Og det å gå alene noen ganger på våren før skolestart kan jeg da godt skjønne poenget med.
Men nå er det høst - og barnet det hele startet med har jo da et helt år igjen til skolestart. Jeg synes h*n burde bli fulgt.

Det var detaljert....... Blir litt av en overgang til skolen, da, der man ikke har særlig anledning til å prate med noen som helst før skolen starter....der kommunikasjonen stort sett foregår over meldingsboka. Når barnet hentes på sfo, er min erfaring at det også blir liten tid til prat. Dessuten vet sfo ingenting om hvordan det har vært i skoletiden. Hadde det vært meg, hadde jeg kuttet litt ned på disse oppmerksomhetsstundene mot slutten av bhg-året, så ikke overgangen blir så stor......

Jeg har ikke lest hele tråden, men synes ikke det var noe å bli så sjokkert over. Og aller minst snakke med styrer.
Du spør om du blander deg i noe du ikke har noe med, HI.
Mitt svar er et klart ja.

Go\jenta skrev:

Gud, så glad jeg er for at du ikke jobber i mine barns barnehage!
Makan til besserwizzer som setter deg til doms over andres unger.
Ikke en eneste av førskolebarna som hadde vært i stand til å gå alene til bhg dersom forholdene lå til rette, sier du? Snakk om å ha tro på de barna man jobber med til daglig...jøss! Er du førskolelærer??

Ja, faktisk, så er jeg det. Her handler det ikke om å være besserwizzer, men å kjenne barna så godt at jeg er rimelig sikker på at de godt kunne havnet helt andre steder enn i barnehagen. Dette gjelder selvsagt der de er nå, det er meget mulig at om noen mnd så er disse barna mer modne og kan gå helt fint selv. Jeg har heller aldri sagt at dette gjelder alle barn, jeg snakker om den gruppa vi har pr dags dato. I fjor var det nok noen som kunne gått alene til barnehagen om det hadde vært tillatt, noe det ikke er i vår barnehage.

Du snakker om å være besserwizzer, men her er det vel du som er det som uttaler deg om disse barna som DU ikke kjenner, men som JEG kjenner!!!!! Og som jeg pr dags dato ikke syns er moden nok til å skulle gå i barnehagen alene! Det er ikke alle barn som er moden nok til å gå i barnehagen når de er 5 år. Er det vanskelig å skjønne, eller?

Go\jenta skrev:

Jeg synes det er veldig spesielt at hun ikke synes en eneste en hadde klart det. Skulle like å vite hvor mange førskolebarn det er i den barnehagen......

Bare sånn at det er sagt, jeg snakker om MIN avdeling, og der har vi ikke så mange førskolebarn, og jeg snakker om i år, ikke om tidligere førskolebarn. Jeg kan ikke uttale meg om de andre avdelingene.

Nå er dette ikke en problemstilling i vår barnehage all den tid det ikke er tillatt der. MEn i andre barnehager jeg har jobbet har det vært mulig, og da har vi selvsagt blitt enige med foreldrene om når det er greit at barna begynner å gå alene. Så det er ikke slik at jeg er i mot at barna skal få gå alene om det er noe foreldrene ønsker, men jeg ønsker at man skal være sikre på at dette er noe barna ønsker og at de er trygge i den situasjonen.

Go\jenta skrev:

Jeg synes det er veldig spesielt at hun ikke synes en eneste en hadde klart det. Skulle like å vite hvor mange førskolebarn det er i den barnehagen......

Hvis du forventer deg at du skal bli trodd når du sier ditt barn er modent nok, synes jeg du må tro på de som sier at de vet om en barnehagegruppe hvor ingen er moden. Dette handler tl syvende og sist om at man tiltror de som kjenner barnet til å vurdere saken.

him skrev:

Hvis du forventer deg at du skal bli trodd når du sier ditt barn er modent nok, synes jeg du må tro på de som sier at de vet om en barnehagegruppe hvor ingen er moden. Dette handler tl syvende og sist om at man tiltror de som kjenner barnet til å vurdere saken.

Polarjenta sier også at et par av foreldrene MENER at barnet deres er modne nok. Da blir det jo ord mot ord. Vi kjenner ikke bakgrunnen til barna, nei, - men hun mener at hennes mening om barna veier tyngre enn foreldrenes. Det liker jeg i utgangspunktet ikke. Tenk om noen av de foreldrene leser her inne.

him skrev:

Hvis du forventer deg at du skal bli trodd når du sier ditt barn er modent nok, synes jeg du må tro på de som sier at de vet om en barnehagegruppe hvor ingen er moden. Dette handler tl syvende og sist om at man tiltror de som kjenner barnet til å vurdere saken.

Jeg heller mere over til å i utgangspunktet tro mer på foreldrene enn bhgpersonalet når det gjelder tiltro til hva barna klarer. Når en førskolelærer så kategorisk mener at hun har mer kjennskap til barnet enn foreldrene synes jeg det er arrogant. De kan se barnet fra andre sider i barnehagen, men jeg mener at foreldrene kjenner barnet på en annen måte. Det er dessuten forskjeller på førskolelærere i modenhet og erfaring.

polarjenta skrev:

Du snakker om å være besserwizzer, men her er det vel du som er det som uttaler deg om disse barna som DU ikke kjenner, men som JEG kjenner!!!!! Og som jeg pr dags dato ikke syns er moden nok til å skulle gå i barnehagen alene! Det er ikke alle barn som er moden nok til å gå i barnehagen når de er 5 år. Er det vanskelig å skjønne, eller?

Nei, det er ikke vanskelig å skjønne. Men det jeg reagerte mest på er at du setter deg over enkelte foreldres mening om sitt eget barn,- at du faktisk mener at du vet mer om barnets modenhet i forhold til dette enn foreldrene.

De førskolelærerne jeg har vært borti i løpet av 3 barn i barnehage , (og det begynner å bli en del) har vært svært lyttende overfor foreldrenes meninger og ønsker i forhold til barna sine. Jeg tror jeg aldri har vært borti noen som mener at de kjenner barna mine og deres modenhet mer enn jeg selv gjør.

Jeg hadde blitt opprørt hvis en ansatt/førskolelærer hadde møtt meg med den holdningen.

Helt klart foreldrene! Det er foreldrene som har ansvar for barnet sitt!

Dersom det hadde vist seg å bli et problem, måtte bhg ha tatt det derifra. Men å nekte dem det, synes jeg blir helt feil. Det kunne jo for alt du vet, gått kjempefint også!

Fruktflua skrev:

Uansett hvor kort veien til barnehagen er, så skal INGEN unger gå alene dit. Det er bare tragisk, trist, og leit. Hvis foreldrene kan stå i vinduet og vinke, så synes jeg jaggu de kunne ha kledd på seg og kommet seg ut av huset for å følge barnet trygt frem i barnehagen.

Min sønn er 4 1/2 år, men han leker ikke ute alene. Vi eller storesøster ser alltid etter ham.

Oj - jeg synes nesten det er litt tragisk at ikke en gutt på 4 1/2 år får leke ute alene jeg...




(Bortsett fra at jeg antar at du har tatt det valget ut fra hvordan ditt barn er og hvilket trafikkbilde dere har rundt dere der dere bor. Dermed reagerer jeg ikke mer på ditt eksempel enn på den 5-åringen som gikk alene til barnehagen som HI beskriver. For jeg antar at den 5-åringen gjør det fordi foreldre, barn og barnehage synes det er trygt og fint.)

Fikk en liten assosiasjon her jeg sitter:

I dag skal vi på foreldremøte i barnehagen, og da skal jeg huske godt på hvor fornøyd jeg er med de ansatte i vår barnehage og hvor ålreit de er å samarbeide med. De både lytter og respekterer barn og foreldre, og jobber for å finne gode løsninger. De har mye erfaring og god fagbakgrunn, men klarer likevel å ha en god holdning overfor oss foreldre - som er "ekspert" på våre barn.

Det er ingen "jeg vet best"-holdning der, og det er det sannelig viktig å være bevisst på!

TBM skrev:

Oj - jeg synes nesten det er litt tragisk at ikke en gutt på 4 1/2 år får leke ute alene jeg...




(Bortsett fra at jeg antar at du har tatt det valget ut fra hvordan ditt barn er og hvilket trafikkbilde dere har rundt dere der dere bor. Dermed reagerer jeg ikke mer på ditt eksempel enn på den 5-åringen som gikk alene til barnehagen som HI beskriver. For jeg antar at den 5-åringen gjør det fordi foreldre, barn og barnehage synes det er trygt og fint.)

Selvsagt får han leke ute, men ikke alene. Det er fordi vi har en ganske traffikert vei på den ene siden av huset. Men vi er alle glade i å være ute, så han er veldig mye ute og leker.

Hvor er HI forresten?

For å svare på HI her, så får nok ikke min jente gå alene til barnehagen. For det første fordi vi bor for langt unna, og for det andre fordi hun må krysse traffikerte veier.

Derimot når hun blir eldre så vil muligheten for å gå alene fra parkeringsplassen og inn være der. Men kun om hun ønsker det slik selv. Jeg synes det er godt å komme inn, se hvem som er på jobb, og se at hun forsvinner inn for å leke med de andre. Ta en prat med de voksne om hva som skal skje osv.

Jeg har ikke leste hele tråden. Men jeg synes ingen på generelt grunnlag kan si at barn som er 5 år ikke kan gå til barnehagen alene. Alle barn er forskjellige, og nærmiljøet og trafikkbildet varierer. Foreldrene kjenner som regel barnet sitt godt nok til å kunne avgjøre hva som er rett.

Vi har latt 5-åringen vår gå alene hjem fra barnehagen to ganger, han var svært stolt over å få dette ansvaret, ikke det minste "ensom og overlatt til seg selv". Han ble fulgt over en vei rett utenfor barnehagen av barnehagepersonalet før de lar ham gå videre alene. Han har 2-300 meter å gå hjem. Han kjenner området som sin egen lomme, kan alle snarveier, og tegner riktige kart over hele nærmområdet vårt for å vise hvor de har gått på tur med barnehagen. Jeg kjenner ham og vet at han er i stand til dette. Alle andre barn vil ikke være det, men helt sikkert noen.

lykkeliten02 skrev:

Hvor er HI forresten?

Dette ble litt av en debatt. Har tenkt over saken enda et par ganger og har ikke tatt det opp med styrer.
Er mange gode poenger her. Litt vanskelig kanskje å forstå hvorfor jeg ble såpass sjokkert. Det kan selvsagt ha med å gjøre at jeg kjenner familien og at det ikke er første gang jeg har reagert på hvor mye jenta får være alene. Det er definitivt ikke snakk om omsorgsvikt hvis noen trodde jeg mente det! Jentas mor er et oppegående og omsorgsfult menneske. Men jeg mistenker likevel at denne avgjørelsen ikke har så mye med selvstendighetstrening å gjøre. Grunnen til det er for det første at jeg fikk bekreftet av assistenten at det ikke var snakk om at de hadde telefonkontakt med foreldrene. For det andre er dette nå blitt en fast ordning hvor jenta går hver dag alene. Men som mange påpeker; Personalet har ingenting med å diskutere slike ting med meg. Det forventer jeg heller ikke. Grunnen til at jeg snakket med assistenten da var fordi jeg følte at jeg hadde ansvar for å se til at hun var vel fremme da hun tok følge med oss.
Gremli: Er enig i at veien fra oss og til barnehagen er lite farlig, men denne jenta bor et stykke lenger unna.
🙂

Lilleville skrev:

Dette ble litt av en debatt. Har tenkt over saken enda et par ganger og har ikke tatt det opp med styrer.
Er mange gode poenger her. Litt vanskelig kanskje å forstå hvorfor jeg ble såpass sjokkert. Det kan selvsagt ha med å gjøre at jeg kjenner familien og at det ikke er første gang jeg har reagert på hvor mye jenta får være alene. Det er definitivt ikke snakk om omsorgsvikt hvis noen trodde jeg mente det! Jentas mor er et oppegående og omsorgsfult menneske. Men jeg mistenker likevel at denne avgjørelsen ikke har så mye med selvstendighetstrening å gjøre. Grunnen til det er for det første at jeg fikk bekreftet av assistenten at det ikke var snakk om at de hadde telefonkontakt med foreldrene. For det andre er dette nå blitt en fast ordning hvor jenta går hver dag alene. Men som mange påpeker; Personalet har ingenting med å diskutere slike ting med meg. Det forventer jeg heller ikke. Grunnen til at jeg snakket med assistenten da var fordi jeg følte at jeg hadde ansvar for å se til at hun var vel fremme da hun tok følge med oss.
Gremli: Er enig i at veien fra oss og til barnehagen er lite farlig, men denne jenta bor et stykke lenger unna.
🙂

Det er nok litt uvanlig at en fem-åring har fast avtale på å gå alene til barnehagen alene. Rart at de ikke i det minste har tlfkontakt med foreldrene, synes jeg. Jeg regner med at hvis bhg hadde synes dette var uforsvarlig og jenta ikke taklet det, hadde de tatt det seriøst opp med foreldrene,- evt. tatt det videre. Jeg synes du skal slappe av med at foreldrene og barnehagen tar ansvaret for dette.

Hvis du kjenner familien, kan du vel snakke med moren, for å få en større forståelse av hvorfor det har blitt slik, hvis du lurer på det.
Dersom du opplever datteren som redd og ukomfortabel ved å gå alene, kan du vel først ta det opp med moren? Men jeg forstod deg vel egentlig ikke slik i ditt tidligere innlegg, at jenta virket redd....?

Go\jenta skrev:

Det var detaljert....... Blir litt av en overgang til skolen, da, der man ikke har særlig anledning til å prate med noen som helst før skolen starter....der kommunikasjonen stort sett foregår over meldingsboka. Når barnet hentes på sfo, er min erfaring at det også blir liten tid til prat. Dessuten vet sfo ingenting om hvordan det har vært i skoletiden. Hadde det vært meg, hadde jeg kuttet litt ned på disse oppmerksomhetsstundene mot slutten av bhg-året, så ikke overgangen blir så stor......

Klart overgangen til skolen blir stor.
Den er enorm. Og alle foreldre jeg snakker med om dette, synes det er en vanskelig overgang. Det føles vanskelig i begynnelsen fordi man ikke får den samme tette oppfølgingen i hverdagen som man gjorde i barnehagen.

Nettopp derfor er det da sannelig viktig å benytte den unike anledningen man har til tett oppfølging og kontakt hver eneste dag så lenge barnet går i barnehagen.

At du tydelig gir uttrykk for at vårt hente og bringerituale er "detaljert" (dvs. noe sånt som "et var da voldsomt, da...🙄" eller noe i den duren), er mildt sagt foruroligende.

Hva slags oppmerksomhet og omsorg tilbyr du ditt barn i hente/bringesituasjonen, om du synes det er drøyt at jeg følger barnet mitt inn, gir omsorg etter dagsform, tar farvel og spør hvordan han har hatt det?? 😕