Om å la barn gå til barnehagen alene

Zoë skrev:

Ja, absolutt.

Alt skal rushes så veldig. Av og til får jeg følelsen av at foreldre ikke er klar over hvor mange år av sitt liv barnet ditt faktisk må, bør og skal gå helt alene hit og dit uten en god mamma-/pappahånd å holde i.

Det er noen få, stakkars år av et barns liv at det trenger den tryggheten det er å ha en forelder i nærheten i slike situasjoner.
Det kommer tidsnok 13 skoleår, for å si det slik....

Jeg synes denne tankegangen er preget av at vi er forskjellige og at vi har forskjellige barn. For dette er veldig ulikt fra slik jeg tenker.

Jeg var et veldig selvstendig barn, og jeg husker veldig godt hvor frustrerende det var å ikke få lov til å ta kontrollen over ting jeg mente jeg var helt i stand til å gjøre alene. I slike tilfeller var en mamma-/pappahånd å holde i alt annet enn god... (og ja det var før skolealder.) Jeg har en mann som var akkurat lik, kanskje i enda mer ekstrem grad og vi har selvfølgelig fått et barn av "samme ulla".

Fordi vi kjenner behovet for selvstendighet så sterkt selv, så er vi bevisst på at vi ikke skal ha strammere tøyler enn det som er nødvendig. Selvfølgelig skal hun ikke få lov til ting som kan være farlig eller som er for mye for henne å håndtere. Men samtidig må vi slakke tøylene litt mer enn det som kanskje føles riktig for et mamma-/pappahjerte fordi vi vet hva som skjer hvis vi ikke lar henne få de litt av den friheten som hun ønsker så sterkt.

Vårt barn er helt klart ett av de barna som hadde ELSKET å gå aleine i barnehagen. Hun får ikke lov til det for forholdene ligger ikke til rette, men hadde det vært passe langt og en trygg vei - så hadde hun helt klart fått lov til å prøve seg. Ikke fordi vi som foreldre vil rushe tiden, tvinge fram selvstendighet eller ikke vil gi henne nok trygghet (vi ville nok helst ha holdt henne i hånda helt til hun startet på videregående...) Men fordi hun selv har en så enormt sterkt selvstendighetsbehov som det er helt feil å undertrykke bare fordi vi som foreldre har behov for at hun skal holde oss i hånda mer enn det hun egentlig trenger.

Om jeg hadde bodd slik til at barnet mitt kunne gått alene til barnehagen, så skulle det fått lov til det enkelte ganger om barnet selv ønsket det.

Kan ikke helt se det horrible i den stuasjonen jeg da, men så er jeg så "sløv" at jeg lar barne mine få leke ute alene fra de er rundt 3 år også.
(ser etter de gjennom viduet, og vi bor innerst i en blindvei)

Den følelsen av å mestre ting er utrolig viktig for barn (og voksne), så det er noe man absolutt ikke skal undervurdere.
Det er heller ikke snakk om å tvinge et barn til å gå alene hver eneste dag.

Zoë skrev:

Ja, absolutt.

Alt skal rushes så veldig. Av og til får jeg følelsen av at foreldre ikke er klar over hvor mange år av sitt liv barnet ditt faktisk må, bør og skal gå helt alene hit og dit uten en god mamma-/pappahånd å holde i.

Det er noen få, stakkars år av et barns liv at det trenger den tryggheten det er å ha en forelder i nærheten i slike situasjoner.
Det kommer tidsnok 13 skoleår, for å si det slik....

Overgangen fra f.eks barnehage til sfo er ofte enorm, ihvertfall her vi bor.
Fra å ha tilsyn nesten hele tiden, og voksne som passer på hva barnet har på seg når det går ut, tilrettelagt lek osv, blir barnet mye overlatt til seg selv på sfo fra dag en. Da jeg fulgte 3.klassingen min til sfo 1.august i år var det fullstendig kaos der, de ansatte visste lite, og 1.klassingene og foreldrene deres ble møtt med "vi vet like lite som dere...". Jeg så usikkerheten som lyste av disse foreldrene, som skulle overlate 5-6-åringene sine til dette stedet, og var glad jeg ikke hadde 1.klassing i år.......!

Når jeg vet at datteren min skal begynne på skole og sfo til neste høst, synes jeg det er fint å ha det i bakhodet, og trene litt selvstendighet dette året. Hun vurdere selv når hun må ha på seg varmere klær, og løper inn for å ta på seg en varmere jakke hvis hun fryser. Hun øves opp til å si tydelig i fra til voksne hvis det er konflikter de ikke kan løse i bhg o.l. Når hun da er ivrig på å få gå alene av og til, synes jeg det også er en fin måte å øve opp selvstendighet, når forholdene er tilrettelagt for det. Jeg ønsker ikke å lulle barna mine inn i en mentalitet der jeg synes synd på dem "for de er jo så små, og snart skal de ut i den selvstendige verden, stakkars, stakkars dem..." Jeg vil heller forberede dem på en overgang, slik at overgangen til skole og sfo ikke blir så stor. Alle trenger ikke å gå alene til bhg av og til for å gjøre det, man kan bruke mange andre situasjoner. Men for jenta mi er dette en fin mulighet.

Det er da ingen her inne som tvinger barna sine til å gå til bhg fordi de ikke gidder å følge dem selv. Enkelte av dere skriver her inne som om dere tror det.

Carrera skrev:

Det er steinhardt for deg ja, men hva med hovedpersonene selv; barna...tror du det er steinhardt for dem, eller tror du kanskje det er med stolthet, og storhet, de ankommer alene?

Jeg tror det siste.

Nå tviler jeg på at de barna som kommer alene, MÅ gå alene. Jeg tror heller det er etter barnas ønsker, og at det en gang i blandt kan la seg gjøre, både pga sikker vei, og samarbeid mellom foreldre og bhg.

Jeg for min del synes det er positivt å la barna få oppfylt slike ønsker, så lenge det er praktisk mulig.

På avdelingen gutten min gikk på, så var det en gutt som veldig ofte kom inn alene. Han ble riktignok kjørt til porten, pga avstanden hjemmefra, men han ville gå inn alene. Var barnslig å bli fulgt inn

Og personalet gikk med på dette, for de klarte å opprettholde den nødvendige kontakten med foreldrene alikevel. De kom jo inn når han ble hentet, og de fulgte han inn om det var noe spesielt en dag. Det var en svært stolt og selvstendig gutt som kom tuslende inn og hang av seg klær og utstyr, før han løp inn til resten.

Her snakket jeg om barnehjems/barnevern`s barna, skal love deg ingen av de kommer og er krye over og komme alene.

Vi har ikke hatt noen barn som har kommet i drosje pga foreldres sykdom heller, så den problemstillingen har vi ikke hatt. Men det hadde helt sikkert godt det og.

Og at noen blir fulgt inn av en fast drosjemann/kvinne, går nok ikke i samme kategorien som å bli fulgt av mamma/pappa/andre omsorgspersoner. Ett "hadet" fra en drosjemann, eller en hadetklem fra f.eks pappa blir 2 vidt forskjellige ting.

Vi gjør forskjellige ting, men jeg kjenner jeg er glad for at vi ikke har denne praksisen i min barnehage.

Eller kanskje de er overlykkelige over å bli fulgt inn av drosjemannen, siden de da kommer et sted hvor de faktisk kan kommunisere med andre, siden verken mor eller far har "giddet" å lære seg tegnspråk. Men klart, du jobber jo i bhg og vet best.

Sitron skrev:

Eller kanskje de er overlykkelige over å bli fulgt inn av drosjemannen, siden de da kommer et sted hvor de faktisk kan kommunisere med andre, siden verken mor eller far har "giddet" å lære seg tegnspråk. Men klart, du jobber jo i bhg og vet best.

Vi har ikke hatt barn som bruker tegn, KUN barnehjem/-vern. Ser jo at barna er glade for å komme i barnehagen, heldigvis.

Ser at du ser det fra ett annet synspunkt, har ikke vært borte i problemstillingen som du har.

Forøvrig er det ikke noe "jeg vet best"-holdning, men hva jeg har opplevd. Og vi har ikke foreldre som sender barna sine selv, det har de ikke lov til av styrer.

Jeg hadde en bekjent som gjorde dette - naturligvis etter avtale med barnehagen. De bor i et rolig område nesten uten biltrefikk 4-500 m fra barnehagen, og hennes femåring var ei selvstendig lita jente. Når moren fødte tvillinger fant de ut at istedet for å dra alle barne ut om morgenen, ble ringte moren når jenta gikk, så sto de klar or å ta henne imot i barnehagen. Jenta hennes var kjempestolt over å bli så stor og flink når hun hadde blitt storesøster:D. Det syns jeg hørtes ut som en god ordning, jeg...

Hun ble hentet av foreldre, og moren ringte jo om morgenen, så den nødvendige kontakten ble opprettholdt.

Jeg er også av de som synes det er rart at man kan være så bastant i forhold til om det er greit eller ikke.

Vi bor i et bilfritt område. Det er kun en liten fotballbane som skiller oss og barnehagen. Barnet var klar for å løpe over den fotballbanen uten følge av voksne og ga lenge uttrykk for at det var noe han ville. Så vi lot altså barnet få lov til å innimellom gå hjem alene. Dvs. at vi ringte, snakket med personalet og avtalte. Og så sto en av oss i døra og ventet. For oss hadde det vært mye enklere å bare tusle bort og hente. For barnet var det derimot veldig stas å kunne gå hjem selv alene innimellom. Han ble nesten sur på de vanlige hentedagene. Nå er han 6 år gammel og går hjem hver dag fra SFO når vi ringer og gir beskjed. Det ligger rett ved siden av barnehagen igjen. Men vi leverer hver dag foreløpig og har god kontakt med personalet. Kanskje mer enn de fleste.

Etter mitt syn er overbeskyttelse av hensyn til mors eller fars følelser heller ikke så bra. Jeg tror ikke på at alle som overbeskytter barna sine gjør det kun for barnas skyld. Mange tror jeg verner om sine egne følelser. Og det synes jeg også blir feil.

For meg er det å gå til/fra barnehagen alene innimellom helt klart et vurderingsspørsmål med mange nyanser og forskjellige situasjoner. Men for all del; Jeg hadde muligens vært veldig bastant jeg også om jeg kun hadde erfaring med de av barna mine som ikke var klare for det da de var 5 år.

Forøvrig var mannen min en gang i tiden drosjesjåfør med ansvar for henting og levering av bl.a. funksjonshemmede barn. I den sammenheng ble han en barnet var veldig glad i og likte å bli hentet/levert av. I tillegg var det blant de andre barnehagebarna noe som virkelig var stort. Uten at foreldrene var mindre kjærlige, engasjerte etc. for det. Det trenger ikke å oppleves som dårlig av barna bestandig selv om de voksne har egne standarder for hva de mener er "best".

Jeg synes en voksen burde enten hente eller levere i barnehagen, sånn at man får snakket med personale, høre hvordan det gikk, osv. Men hvis veien til barnehagen ikke er særlig lang eller veldig trafikkert så skjønner jeg ikke hvorfor det er så farlig å la de gå alene. Mange barn får jo lov å leke ute uten at foreldrene er med fra de er mye mindre enn det, og har man en enkel vei til barnehagen så går det jo an å sammenligne dette.

Mine barn ville ikke fått lov til det. For det første er veien til barnehagen for lang, men de får heller ikke leke alene ute ennå, uansett.

Kontakten med personalet er absolutt viktig å ivareta, ja. Men det kan jo gjøres selv om man lar barnet gå til eller fra en og annen gang dersom forholdene ligger til rette for det.

Som Go\jenta påpeker er det veldig stor forskjell på oppfølgingen ungene får i barnehage og på SFO, og dette er sikkert et sjokk for mange, som det antagelig er lurt å prøve å forebygge ved å gradvis lære ungene å bli mer selvstendige. (Jeg tror jo også mange av oss er ganske mye mer beskyttende overfor ungene enn det som er nødvendig av direkte sikkerhetshensyn.) Jeg synes det er veldig bra når man prøver å komme i møte unger som ønsker å gjøre ting på egen hånd som de strengt tatt er for små til, slik at man utnytter selvstendighetstrangen til å faktisk gjøre dem mer selvstendige. Både fordi de kommer til å trenge å være selvstendige når de blir større, og for mestringsgleden og stoltheten her og nå.

Det er voldsomt store forskjeller på forholdene våre, både når det gjelder hvordan veien til barnehagen er og hvordan de enkelte barna er, så å vurdere alt ut fra sin egen situasjon blir gjerne meningsløst. Og å trekke frem hvor trist det er med barnehjemsbarn og barn som er utsatt for omsorgssvikt for å argumentere mot at friske, glade, trygge barn som ønsker det selv kan få lov til å gå alene en gang i blant, dersom forholdene ellers legges til rette for det, ser jeg i alle fall ikke noe poeng med. (Det blir som å si at ingen fireåringer må få lov til å være med på å lage mat, fordi det er så skrekkelig trist med fireåringer som må lage mat selv for å i det hele tatt få noe å spise. Det er to helt forskjellige situasjoner.)

turi skrev:

Her snakket jeg om barnehjems/barnevern`s barna, skal love deg ingen av de kommer og er krye over og komme alene.

Oi, beklager, det var en ting jeg rett og slett ikke så i innleget ditt, og det blirnoe helt annet ja.

kie skrev:

Etter mitt syn er overbeskyttelse av hensyn til mors eller fars følelser heller ikke så bra. Jeg tror ikke på at alle som overbeskytter barna sine gjør det kun for barnas skyld. Mange tror jeg verner om sine egne følelser. Og det synes jeg også blir feil.

Eh...nei.
Å følge barna sine inn i barnehagen (aller helst helt inn til frokostbordet, slå av noen ord med ansatte og gi barnet en god klem) og å hente barnet sitt i barnehagen, er ikke overbeskyttelse.

Det er beskyttelse - og naturlig omsorg og oppfølging å gi et lite barnehagebarn.

Jeg leser alt dere sier, og jeg skjønner selvfølgelig at dere er oppegående, kjærlige foreldre som sender barna alene til barnehagen fordi dere opplever at dette er fint for dem en gang iblant.

Jeg prøver å sette meg inn i deres tankegang å se det hele fra deres ståsted - men det er altså komplett umulig for meg.

Jeg synes det er feil.

Zoë skrev:

Jeg prøver å sette meg inn i deres tankegang å se det hele fra deres ståsted - men det er altså komplett umulig for meg.

Jeg synes det er feil.

Det har det vært for meg også, men etter å ha lest diskusjonen, og tenkt over saken, så har jeg konkludert med at denne umuligheten har vært, for meg, pga avstand og veien, til barnehagen. Jeg har konkludert med at OM vi hadde bodd slik til, så skulle han da vel fått gått dit alene, en gang i blant, om det var det han ville.

Men samtidig skal jeg innrømme at jeg er _litt_ hønemor overfor pjokken...

Han går nå i 1.klasse, og temaet om å gå alene uteblir jo selvfølgelig ikke. Storesøster går jo, så hvorfor ikke jeg liksom...

Og her vegrer jeg meg. Skoleveien er trygg og fin, og han kan veien, men noe stopper meg.

Når jeg føler litt på det, så tror jeg det er fordi at jeg ikke har den samme kommunikasjonen med skolen, som jeg hadde med bhg. Det er ikke bare å ringe skolen og si at nå går han, og så passer de på at han kommer. Det fungerer ikke slik i skolen.

En annen ting er at min sønn er en liten Espen Askeladd, og han stopper stadig vekk og ser på ting, og ikke minst, plukker med seg ting. Han kan veien, og han går dit, men med masse stopp og veeeldig god tid. En ting som fint hadde passet i bhg sammenheng, men som ikke passer med skolen, fordi at skolen starter til et fastsatt tidspunkt...

Jeg vil vel ikke kalle det overbeskyttende å ikke ville la ungene gå alene til bhg, men at Kie er inne på noe når hun sier at det er VÅRE følelser vi tenker ut fra, det tror jeg nok. En 4-5 åring er langt mer selvstendig og moden enn hva vi foreldre vil tro...

Men dere som lar barna gå alene i barnehagen, har dere sjekket at forsikringen dekker det dersom noe skulle skje? Vår kommune har en ulykkesforsikring som også gjelder til og fra barnehagen, men denne gjelder ikke dersom barna går alene.

Carrera skrev:

En annen ting er at min sønn er en liten Espen Askeladd, og han stopper stadig vekk og ser på ting, og ikke minst, plukker med seg ting. Han kan veien, og han går dit, men med masse stopp og veeeldig god tid. En ting som fint hadde passet i bhg sammenheng, men som ikke passer med skolen, fordi at skolen starter til et fastsatt tidspunkt...

Her har jeg en teori: når sønnen din begynner å gå alene til skolen (før eller siden), vil han oppleve på første forsøk at det ikke aksepteres å komme for sent til skolen. Dette er jeg rimelig sikker på at skolen kommer til å kommunisere veldig tydelig, og det er ikke morsomt å komme for sent og troppe opp i klassen etter at undervisningen har begynt for den det gjelder.

Min teori er at de fleste barn vil lære helt av seg selv viktigheten av å komme tidsnok på skolen – også de barna som av natur er vimsete og "askeladdete". I alle fall var jeg en slik en, og jeg lærte å komme meg tidsnok på skolen etter at jeg opplevde hvor flaut det var å komme for sent.

Og uansett så er det jo en mulighet å la ham gå alene hjem. Da spiller det jo ingen rolle om veien tar lenger tid enn budsjettert.

polarjenta skrev:

Men dere som lar barna gå alene i barnehagen, har dere sjekket at forsikringen dekker det dersom noe skulle skje? Vår kommune har en ulykkesforsikring som også gjelder til og fra barnehagen, men denne gjelder ikke dersom barna går alene.

Vi har selvsagt egen forsikring på ungene våre.

(Svarer på hovedinnlegget uten å ha lest absoulutt alle innleggene i tråden her.) Om jeg ville ha sendt barnet mitt alene eller ikke er et spørsmål, men jeg oppfatter ikke at det er det du spør om i hovedinnlegget. Jeg har aldri gjort det, men av den enkle grunnen at det aldri var aktuelt. Vi forlater huset samtidig og gikk forbi barnehagen på tur på jobb.

Men, reaksjonen din overfor barnehagen, skuffelsen, den skjønner jeg ærlig talt ikke. Alle situasjoner og hendelser kan ha så mange flere aspekter enn de som er synlig ved første øyekast. Siden du spør, så er svaret mitt: Ja det ville ha vært å blande seg inn i noe du ikke har noe med. At du skal bli skuffet over barnehagen utfra de avtaler de har med andre foreldre ang andre barn, har da virkelig ingenting å gjøre med hvor god jobb de gjør for barnet ditt.

polarjenta skrev:

Men dere som lar barna gå alene i barnehagen, har dere sjekket at forsikringen dekker det dersom noe skulle skje? Vår kommune har en ulykkesforsikring som også gjelder til og fra barnehagen, men denne gjelder ikke dersom barna går alene.

Vi måtte skrive under på at vi var klar over det, da Andremann begynte å gå hjem sammen med Førstedamen da han fylte seks.

Jeg hadde ikke latt mitt barn gå alene til barnehagen, ei heller første året på skolen.

Jeg syns nesten dere er verre dere som konsekvent sier NEI, til og med til skolebarn, enn de som ser an ungene sine og tar avgjørelser deretter.