Året etter fødselspermisjonen

Eg har jobba 100% etter begge mine permisjonar. Det er hektisk når eldste er med på mange aktivitetar og vi prioriterar å trene litt sjølve og, men det går. Litt fleksitid og kort veg til jobb hjelper på. Vi prøvar å vere litt sosiale i helgane, men har innsett at det veldig sosiale livet saman med venner står litt på vent i denne perioden. Trøysta er at dei fleste av våre vennar har det på same måten.

Eg amma veldig mykje det første året og fullamma til barna var nesten 7 mnd. Dette tok enormt med krefter, og når barna i tillegg ikkje sov heile natta før dei kom på eige rom då dei var 9 - 10 mnd, var dette nokre av grunnane til at pappaen vart "avspist" med den obligatoriske fedrekvoten, medan eg tok resten. Eg hadde rett og slett behov for å ha nokre få veker der eg kunne lade batteria skikkeleg og kome til hektene igjen før eg starta i jobb igjen. (Eg hadde også beintøffe svangerskap) Hadde vi fordelt annleis, er eg rimeleg sikker på at det hadde enda i sjukmelding etter kort tid, eg hadde rett og slett ikkje hatt krefter og overskot til å gjere ein skikkeleg jobb.

Eg er ikkje så flink til å la rot og støv ligge, men har innsett at eg får vere fornøygd så lenge det er sånn "nogenlunde". Vaskar eg ei maskin med kle eller to for dagen tek det ikkje så mykje tid, samtidig som eg slepp at det samlar seg opp enorme haugar med kle (noko som stressar meg veldig). Eit stikkord i det heile tatt, er vel å prøve å ta ting etterkvart. Når det blir store haugar med kle som skal leggast i hop, oppvask, rot, osv, er det utruleg mykje tyngre å byrje på enn når eg/vi nappar med oss det som skal i skåpa når vi skal inn i det rommet likevel, prøvar å få ting på plass etterkvart og i det heile tatt tar det i forbifarten.

Tv-en er ein skikkeleg tidstjuv, så den prøvar eg å begrense og heller trene litt eller få unna andre ting om kveldane. Det er utruleg kor mykje ein kan få trent utan å gå utan av huset, men det krev at ein er litt bevisst og unngår å ramle ned i sofaen når ungane er i seng.

Trening gjev meg overskot og energi til å takle kvardagen på ein mykje betre måte enn eg ellers ville gjort. Og sidan eg har ein kontorjobb der eg kan ete maten min ved skrivebordet når det passar meg i løpet av dagen, prioriterar eg å ta meg ein kjapp spasertur i lunsjen minst eit par dagar i veka. 15 minutt fram og 15 minutt tilbake i frisk luft gjer underverk både på humør og energi. Enkelte gongar går eg åleine, andre gongar klarar eg å få rista laus ein eller annan av kollegaene mine, og då får vi skravla litt på kjøpet. Anbefalast verkeleg for dei som har mogelegheit til det.

Sliten er ein sjølvsagt innimellom, men dette er normalt sett ein hektisk periode i livet, så det gjeld igrunnen berre å gjere det beste ut av det og finne eit opplegg som passar for seg sjølv. Og innsjå at ein ikkje rekk over alt (jobbar med saka...). Det er viktigare å prioritere seg sjølv enn støvdottane, men det er sjølvsagt ikkje noko som hindrar deg i å ha ei heftig treningsøkt med høg musikk, mopp og støveklut!

Eg har ikkje noko problem med å sjå kvifor mange blir sjukmeldt etter kort tid i jobb igjen, men trur mykje kan gjerast med å rydde plass til seg sjølv og trening i kvardagen, sjølv om det kan opplevast vanskeleg. Og no held eg absolutt alle som er sjukmelde pga ulike sjukdommar, vanskelege arbeidsforhold, sjuke ungar og ellers andre spesielle grunnar utanfor. Det er ei heilt anna sak.

Jeg liker ikke jobben min og gruet meg til å begynne i jobb, men det har stort sett gått greit. Jeg var sykemeldt en del til og fra i byrjan, fordi immunforsvaret mitt gikk på en smell, og når folk da kommer på jobb sylte forkjølet og med halsbetennelser og gud vet hva, så smittet de meg som bare det.
Ammefri hadde jeg så lenge jeg ammet, det var veldig greit og gav både poden og meg en myk start.

Jeg nekter å la meg stresse. Jeg har fleksitid på jobb som jeg bruker slik det passer meg best, f.eks. ved å heller ta den ekstra tiden om morgenen til å bruke lang tid på å våkne og stå opp sammen med poden.

Husmorgenene har jeg ikke mange av, og jeg kjenner absolutt ikke noe press på å ha det så himla strøkent. Om noen vil klage, så får de værsågod rydde selv. Jeg nekter å bruke kvalitetstiden min til noe så idiotisk som å holde huset helt strøkent og skinnende til enhver tid.

Jeg gledet meg stort til å begynne i jobb igjen etter permisjonen. Jeg så fram til å kunne bruke meg selv og hodet mitt til noe annet enn å tenke amming og babystell. Det viste seg at jobben min hadde endret seg en del mens jeg hadde vært borte, og det ble en god del pålagt overtid. Jobbet nesten 200 timer overtid det første året, og er sjeleglad for at mannen ikke har en reisejobb eller turnusjobb.

Etterhvert merket jeg kjøret. Det skyldtes i stor grad også en kronisk sykdom som jeg fikk etter svangerskapet, og som gjorde meg mer sliten enn jeg vil innrømme, samt sykdom og dødsfall i familien. Da jeg ble gravid igjen, ble jeg enda mer tappet for krefter. Oppå dette flyttet vi og pusset opp hus, og fikk enda mer sykdom og død nært inn på livet. Det endte med 50% sykemelding i uke 25 og 100% sykemelding i uke 32.

Må innrømme at jeg er spent på hvordan det blir å begynne i jobb igjen til neste år. Jeg har vært utrolig sliten denne høsten. Håper å bruke dette året til å bygge meg opp igjen, slik at jeg slipper å gå på en smell når jeg skal jobbe igjen. Heldigvis har både jeg og mannen fleksitid, og vi kan korte ned på både morgener og ettermiddager om nødvendig.

Året etter fødselspermisjonen har aldri vært mitt favoritt-år. Jeg syns det har vært tungt med innkjøring i barnehage, natteamming, sykdom osv. i tillegg til å skulle fungere som normalt i en jobb.

Jeg synes det er veldig interessant å lese hva alle dere skriver, siden jeg nå skal ut i jobb etter 6 mnd fødselspermisjon.

Jobben min er temmelig krevende med opptil 60 timers jobb i uka og døgnvakter. Men heldigvis så tar mannen min nå de neste 6 mnd, og det vil si at jeg ikke trenger å stresse med barnehagehenting, husarbeid og liknende samtidig som jeg skal starte å jobbe igjen og har et helt halvår hvor jeg bare skal jobbe og kose med babyen når jeg kommer hjem.

Jeg synes det virker mye mer slitsomt for de som har hele permisjonen og så tar ferie når mannen skal ha fedrekvote, for da må man jo starte med jobb, husarbeide, barnehagehenting og alt samtidig. At noen da går på en smell synes ikke jeg høres rart ut altså.

Problemet er jo at slutten på permisjonen stort sett faller sammen med at barna begynner i barnehage. Og når barnet blir sykt, blir mamma syk. Det er en naturlov, tror jeg. Når vi ikke er herdet på barnehagevirus så får vi alt som er de første månedene (minst).

Så ja, jeg var også mye syk første året med barn i barnehage.

Marian skrev:

"Tidsklemma" er et oppkonstruert begrep og en dårlig unnskyldning.

Jeg er forsåvidt enig med deg i at "tidsklemme" er et dårlig begrep, og på mange måter en dårlig unnskyldning for mange. Det blir litt ansvarsfraskrivelse, som om det er en situasjon man selv er helt uforskyldt i, og ikke kan gjøre noe med, noe som mer eller mindre bare har rammet en helt tilfeldig.

Når det er sagt er jeg av dem som innrømmer at dagene går i ett. Jeg er sliten og nedkjørt. Med til dels mye sykdom både på meg selv og ungene (og mannen) så føles det mange ganger som om vi kjører helt på kanten av stupet, og det skal så lite til for å kjøre oss utfor kanten.

At vi er slitne har ikke noe med våre holdninger til noe som helst å gjøre. Ikke prøver vi å være spesielt "flinke" heller. Vi prøver bare å få ting til å gå rundt, og det får vi til. Men det er da ikke uten anstrengelse.

Jeg er som sagt enig i at begrepet tidsklemme er dumt, og jeg bruker det ikke selv. Men det er reelt og ikke spesielt sjelden at småbarnsforeldre er slitne i perioder. Jeg er sikker på at vi ikke er de eneste som opplever hverdagen som en sammenhengende runddans.

Ikke har vi virret som hodeløse høner og deltatt på babysang, ikke har vi hatt urealistiske forventninger til at alt skulle være som før vi fikk barn, og ikke har jeg vært et spesielt stort nek og nektet å dele på husarbeid og barnestell med pappan heller. Likevel er jeg altså sliten, for dagene går i ett. Sånn er det kanskje å ha små barn, vil noen si, og ja, det ser jeg ikke bort i fra. Likevel er jeg sliten.

Jeg begynte gradvis - først 60% tidskonto i 4 måneder og så 80% i 1 1/2 år - og det må jeg si jeg er veldig glad for! Det var en tilvenning å kombinere jobb og småbarn.

Jeg tror at hvis man tror man skal yte like mye på jobb som man gjorde FØR man fikk barn, og man skal være like mye tilstede hjemme som mens man hadde permisjon - så går man raskt på en smell. Om den slår ut fysisk eller psykisk kan være individuelt.

Marian skrev:

Jeg mener at man må planlegge annerledes, legge opp livet mer etter slik livet endrer seg, senke ambisjonene, revurdere karriereambisjoner osv.

Men det er så klart ikke gjort på 1,2,3.

Klarer man ikke det sitter man der midt i "tidsklemma".

Hvis du mener dette kan du vel ikke mene at tidsklemma er oppkonstruert??

Jeg syntes det var fint å begynne å jobbe igjen! Morsomt å se folk igjen, komme seg ut, bruke hodet. Jeg har en altfor hektisk jobb, som periodevis har gitt mer overtid enn jeg liker etter at poden er lagt. Selvsagt altfor travle dager, altfor sliten om kvelden, altfor skittent hjemme, for lite trening, for få middager fra grunnen av og for lite kjærestetid. Men jeg hadde aldri ventet noe annet. Jeg gikk ned til 90% og det hjalp. Vi har en harmonisk og lykkelig liten familie tross alt, spiser middag sammen stort sett hver dag og koser oss sammen. Junior er iallfall ikke mer enn 8 timer i barnehagen, han stortrives der og vi er flinke til å kose oss sammen alle sammen på ettermiddager og i helger. Det er ikke noe alternativ for meg å være hjemme, jeg har lyst til å jobbe, så da er det sånn det blir. Og vi trives med det.

Det blir ikke noe glansbildeliv av slikt, men det blir det virkelige livet iallfall.
Jeg kjenner ingen som har blitt sykmeldt året etter permisjonen, og jeg har heller ikke vært noe særlig syk selv, så dette problemet gjenkjenner jeg ikke. Sliten ja, det kjenner jeg igjen. Det må man regne med, noe annet ville være utopi hvis man velger å være to stk i nesten full jobb.

Anuk skrev:

Hvis du mener dette kan du vel ikke mene at tidsklemma er oppkonstruert??

Jo. Det er det klart det er. Setter vi navn på noe begynner vi å fokusere på det og vips blir det et større problem enn det egentlig var i utgangspunktet.

Marian skrev:

Jo. Det er det klart det er. Setter vi navn på noe begynner vi å fokusere på det og vips blir det et større problem enn det egentlig var i utgangspunktet.

Men setter vi ikke navn på en problematikk, så blir det vanskeligere å gjøre noe med det også.

Marian skrev:

Jo. Det er det klart det er. Setter vi navn på noe begynner vi å fokusere på det og vips blir det et større problem enn det egentlig var i utgangspunktet.

Enig. Dessuten er min evige kjepphest at begrepet blir en "ting", en kraft utenfor seg selv som man ikke rår med. Dermed blir man handlingslammet. Det er jo ikke MIN skyld at jeg er sliten, sant, det er jo Tidsklemma. Tidsklemma kom og ødela livet mitt. (Egentlig litt på nivå med Tante Rød som mange prøvere har et kjølig forhold til. Hun bare kommer, og du kan intet gjøre med det.)

Jeg tror det er lett for mange å definere seg selv inn i et problem. Strekker ikke tiden til? Nei. Huff og huff, da har Tidsklemma kommet til meg også! Så NÅ kommer jeg til å være sliten, nå! Huff så sliten jeg er! Bare jeg TENKER på Tidsklemma så kjenner jeg hvordan hun SUGER kraften ut av meg.

Desembermamma skrev:

Men setter vi ikke navn på en problematikk, så blir det vanskeligere å gjøre noe med det også.

Jeg er ikke helt uenig, men ikke helt enig heller. For noen kan det være godt å sette et navn på dyret, kanskje føler man da at dette er et problem, og dermed greier man å fjerne skyldfølelse og følelsen av egen utilstrekkelighet. For det er jo et definert problem.

Men samtidig kan det bli en sovepute. Ikke rart jeg er sliten, for jeg har jo Tidsklemme. Og da gjør man ikke noe med det, man bare dyrker "lidelsen" over å ha blitt utsatt for Tidsklemme.

Marian skrev:

Jo. Det er det klart det er. Setter vi navn på noe begynner vi å fokusere på det og vips blir det et større problem enn det egentlig var i utgangspunktet.

OK - finnes det da noen problemer i din verden? Feks hvis jeg sier at jeg har et fedmeproblem. Så sier du at det er et konstuert problem, siden løsningen er å spise mindre og trimme mer?

Jeg syns faktisk dette blir en litt ”høna eller egget” diskusjon. Faktum er at man i dagens Norge har et fenomen som omtales som tidsklemma. Det er det begrepet som brukes for å beskrive situasjonen til dobbeltarbeidende foreldre som føler at tiden ikke strekker til i hverdagen. Om man kaller det en ting eller noe annet fører jo ikke til at situasjonen forsvinner. En annen sak er at det innenfor noen miljøer nesten er status å ”ikke ha tid”, at alt må planlegges flere uker i forveien. Det er mulig at det er en skapt tilstand, men jeg opplever da samme ”klemma” som det min mor gjorde i sin tid, og hennes mor (som også var yrkeskvinne) før henne.

Ved at man snakker om det, opplever man ikke bare å treffe på andre som føler på det samme presset, man får også gode råd om hvordan man kan takle hverdagen på en bedre måte, sånn at tiden strekker til og trivselen øker. Og man lærer at man ikke er en elendig mor, kone, kjæreste eller venninne, selv om man ikke rekker over alt. Og det syns jeg faktisk er bra. Jeg tror de fleste ønsker å komme seg ovenpå, ikke synke ned i "lidelsen".

Jeg er heldig som har både mor og svigermor som har følt presset på kroppen. Det fører igjen til at de ikke bare ser behovet vår lille småbarnsfamilie har, men de skjønner det også. Og nettopp derfor stiller de opp med sin tid, for at mannen og jeg skal få bedre tid til slikt som også er lystbetont, ikke bare plikter.

Min ”klemme” er på ingen måte av det slaget som MokkMokk beskriver i sin tråd. Men jeg skjønner da at den finnes selv om jeg og min mann har funnet måter som får hverdagen til å fungere ganske så godt for oss. Jeg syns året etter permisjonsslutt har krevd større tilpasninger enn det året vi var hjemme. Men vi får det til, delvis fordi vi har vært heldige og har sluppet sykdomsperioden som mange preges av den første tiden, delvis fordi vi bor, jobber og har dagmamma i praktisk avstand, delvis fordi vi har foreldre som stiller opp og delvis fordi jeg har fått en masse gode råd om hvordan få hverdagen til å fungere fra mer erfarne venner og familie, og på fora sånn som dette.

Gaia:

Jeg tror det er nesten like mange syn på denne problematikken, som det er familier i Norge. Ambisjonsnivået er forskjellig, arbeidsfordelingen er forskjellig, mestringen er forskjellig, utfordringene er forskjellig osv.osv.

Det er forskjell på å ha en travel og ansvarsfull jobb som innebærer en del reising og å ha hjemmekontor, det er forskjell på å være student og å jobbe turnus, ikke sant? Og det er forskjell på å ha ett eller flere barn, og på å ha friskt barn, ofte sykt barn eller barn med spesielle behov. det er forskjell på å ha et hus under bygging, et hus under oppussing eller en leilighet som er helt nyoppusset. Og i tillegg har man det helt enkle faktum at noen er rett og slett flinkere enn andre til å organisere, ordne, fikse og få ting unna. Noen tar ting på strak arm, mens andre synes det meste er vanskelig.

Jeg tror kanskje de trøblete kombinasjonene av faktorene ovenfor kan gi noen regnestykker som blir litt ekstra utfordrende.

Feks, dersom man synes det meste er litt vanskelig, man har hus under oppussing, dårlig arbeidsdeling i heimen, barn som er ofte syke og jobber i en rigid turnus i en ikke-IA-bedrift? Ja, da hadde jeg nok bedt om en sykmelding også. Pluss på svigermor fra helvete, dårlig arbeidsmiljø, et samliv som "lugger", lite tid til å være med venner...., ja da er det ikke greit.

Jeg merket selv i senhøstes, med leilighet under oppussing, og kjipt på jobben... Det skulle faktisk ikke mer til å få hele sandwichen ut av sedvanlig balanse.

Jeg tror man skal se på livet sitt som helhet. Å ikke jobbe er sjelden en løsning, jobb er uhyre viktig for folks trivsel og psykiske helse. Men det skal være en jobb man trives med! Det kan sikkert være smart å gjøre opp litt status både på bortebane og hjemmefront innimellom, og finne ut HVORFOR man er sliten. Det blir kanskje litt for lett? å bare kutte jobben, når det som EGENTLIG er problemet er at arbeidsdelingen i heimen ikke er på plass, svigermor gneldrer om ustrøkne duker og skitne potteskjulere osv.

Jaja. Ustrukturerte strøtanker fra meg.

Anuk skrev:

OK - finnes det da noen problemer i din verden?

Joda, men jeg velger å tenke positivt i stedet for å sette meg ned å la de ta overhånd.

Jeg jobber 100% stilling som innebærer mye reising, uforutsigbare dager, arbeid i rykk og napp, lange dager og kvelder. Jeg har en mann som også jobbe 100%. Jeg har en handicappet datter med spesielle behov som krever mye oppfølging. Vi bygger hus og jeg har akkurat tatt et 1/3 studium ved siden av full jobb. Jeg prøver å få trent en gang i uka, det må jeg pga ryggproblemer og jeg setter av tid til vennene mine.

Enten kan jeg la dette ta knekken på meg å gi opp før jeg har prøvd.

Alternativt kan jeg se positivt på det hele og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg fokuserer på at jeg stortrives i jobben min og får utvikle meg masse og får gode tilbakemeldinger. Jeg tenker at jeg kan få gjort unna jobb som hoper seg opp etter barnets leggetid hvis det trengs. Jeg har en mann som var villig til å frasi seg en forfremmelse for å ha en mer forutsigbar 8-16 jobb. Jeg har en datter som får allverdens oppfølging i barnehagen og stortrives der. Jeg innser at faren hennes kan ta seg av henne like godt som meg. Ingen av oss tar døden om vi spiser pizza og pølser i ny og ne. Jeg lærte den harde veien at jeg kan gjennomføre et studium, men innså at det ble for mye så jeg gjør det ikke igjen med det første. Jeg handler inn mat i en stille og rolig butikk kl 21 etter trening. Og gleder meg over de stundene jeg har sammen med vennene mine. Og så innser vi våre begrensninger og overlater husbyggingen til en entrepenør.

I natt vet jeg at det blir lite søvn pga survete unge. Jeg må opp kl 05 for å rekke et fly til et sted jeg ikke engang har det minste lyst til å reise til. Men vet du hva? Snart er det helg og da skal vi kose oss masse.

Livet er fyllt av hverdager, og hverdager er det jeg gjør det beste utav. Jeg innser at jeg ikke kan få i pose og sekk og lever vel med det.

Livet kommer i klumper, det vet jeg så altfor godt. Men måten jeg kommer meg videre på er pågangsmot og en god dose optimisme.

Legge seg ned å sykmelde seg vil aldri være noen løsning for meg iallefall.

Anuk skrev:

Feks hvis jeg sier at jeg har et fedmeproblem. Så sier du at det er et konstuert problem, siden løsningen er å spise mindre og trimme mer?

Du vil ikke gå dit