Er det blitt "in" å være fattig?

Helt enig med deg, Lykken. Det eksemplet du never er jo bare et hån mot de som er virkelig fattige og aldri ville ha kunnet tatt slike valg i utgangspunktet.

Maverick skrev:

Det er grisedyrt å være fattig. Vår alles store helt Samuel Vimes har en fin leksjon i dette:



http://www.goodreads.com/quotes/72745-the-reason-that-the-rich-were-so-rich-vimes-reasoned

Dette erfarte jeg en gang i min ungdom. Jeg kommer fra en familien med helt ok økonomi. Da jeg startet på videregående måtte vi kjøpemånedskort for å komme til skolen. Man kunne kjøpe halvårskort og da betalte man for fem måneder, man fikk en måned på kjøpet. Jeg husker at en av mine klasseveninder kjøpte månedskort og jeg sa hun burde kjøpe halvårskort for det var rimeligere. Jeg glemmer aldri svaret for jeg hadde aldri måttet tenke sånn selv om vi ikke hadde spesielt god råd. De hadde ikke råd til å betale halvårskortet. For meg var det en virkelig øyeåpner.

Organisasjoner som hjelper fattige må vurdere hvem som trenger det mest osv. Der er prioriteringer nødvendige. Men selv der kan ikke akuttbehov vurderes ut fra hvor dumme folk har vært før de kom til det punktet at de ble fattige. Langtidshjelp må vurderes med tanke på selvhjelp. Det som kan være et problem når det gjelder hjelp av typen "empowerment" er at givere ikke er så veldig glad i å gi til sånt.

Man vil virke snill mot de "der nede" når man gir. Folk skal også gjerne holde seg "der nede" og være takknemlige og det man gjør skal gjøre menneskene takknemlige og varme om hjertet. Da føler man seg god og snill.

De fleste skjønner at det er bedre å gi strukturell hjelp, men å gi dette kan medføre at man faktisk må "prakkes" med "disse menneskene" på jobb og man må kanskje godta at de til tross for tidligere dumskap får en ny sjanse til å ta utdanning og kanskje får starthjelp til bolig osv. I u-landssammenheng kan også det å gi slik hjelp medføre en trussel mot vår utnytting av samfunnet. Det kan koste oss noe. Disse "der nede" kan komme inn på vårt domene. Det er ikke bare sultne munner vi kan putte mat i. De kommer for nær og de blir påtrengende.


Jeg tror ikke mennesker har godt av å være i offerrolle og jeg tror heller ikke det er bra for oss som gir å bruke for mye tid på å vurdere mottakers verdighet.

veobra skrev:

Dette erfarte jeg en gang i min ungdom. Jeg kommer fra en familien med helt ok økonomi. Da jeg startet på videregående måtte vi kjøpemånedskort for å komme til skolen. Man kunne kjøpe halvårskort og da betalte man for fem måneder, man fikk en måned på kjøpet. Jeg husker at en av mine klasseveninder kjøpte månedskort og jeg sa hun burde kjøpe halvårskort for det var rimeligere. Jeg glemmer aldri svaret for jeg hadde aldri måttet tenke sånn selv om vi ikke hadde spesielt god råd. De hadde ikke råd til å betale halvårskortet. For meg var det en virkelig øyeåpner.

Veldig godt eksempel. Og slike rabattordninger gjelder jo for flere ting. Noen barn fyller på ruterkortet sitt eller kontokortet til Tøyenbadet med en 200-lapp mens andre barn har med akkurat de kronene en billett koster. Det er ikke tilfeldig hvilke barn som alltid bare har med det eksakte beløpet.

Guava skrev:

Organisasjoner som hjelper fattige må vurdere hvem som trenger det mest osv. Der er prioriteringer nødvendige. Men selv der kan ikke akuttbehov vurderes ut fra hvor dumme folk har vært før de kom til det punktet at de ble fattige. Langtidshjelp må vurderes med tanke på selvhjelp. Det som kan være et problem når det gjelder hjelp av typen "empowerment" er at givere ikke er så veldig glad i å gi til sånt.

Man vil virke snill mot de "der nede" når man gir. Folk skal også gjerne holde seg "der nede" og være takknemlige og det man gjør skal gjøre menneskene takknemlige og varme om hjertet. Da føler man seg god og snill.

De fleste skjønner at det er bedre å gi strukturell hjelp, men å gi dette kan medføre at man faktisk må "prakkes" med "disse menneskene" på jobb og man må kanskje godta at de til tross for tidligere dumskap får en ny sjanse til å ta utdanning og kanskje får starthjelp til bolig osv. I u-landssammenheng kan også det å gi slik hjelp medføre en trussel mot vår utnytting av samfunnet. Det kan koste oss noe. Disse "der nede" kan komme inn på vårt domene. Det er ikke bare sultne munner vi kan putte mat i. De kommer for nær og de blir påtrengende.


Jeg tror ikke mennesker har godt av å være i offerrolle og jeg tror heller ikke det er bra for oss som gir å bruke for mye tid på å vurdere mottakers verdighet.

Jeg ser hvor du vil hen men jeg tror vi må begynne å se vekk fra medias agenda om "fatttigdom". De finner eksempler som passer inn i deres egen definisjon og finner ofte mennesker som til en stor grad folk skal kunne identifisere seg med, for så å lage et bilde av skyld av egen dumhet.

Media har jo en agenda og om det er fattige, innvandrere eller alenemødre så tror jeg veldig få av oss som er innenfor en av disse gruppene føler seg så veldig representert. Det har vel aldri skjedd at jeg føler alenemortilværelsen har blitt fremstilt på en måte som jeg overhode kan kjenne meg igjen i. Jeg tror akkurat det samme gjelder for mange andre grupper, ikke minst "fattige" som svært sjelden ville stått frem på den sosialpornografiske "underholdingsverdige" fordummende VG/TV2 formatet.

Jeg er enig i det du skriver om medias fremstilling, men det krever også noe av oss som lesere. Hva vil vi ha? Hva skal til for at vi skal gi og bli mer rause?

Jeg er møkk lei sosialporno. Jeg synes dog en del av medias oppslag har vært greit balansert i år og at en del kommentarer til dem har vært smålige.

Jeg kjenner barna til en sånn fyr som Lykken beskriver - som hev seg på prosjekter og snudde om på livet - som brukte penger som gress når han hadde dem - ved for eksempel å reise på lang ferie til Sydenland. Han hadde en bipolar lidelse, og ungene hans led virkelig under at han i perioder sluttet med medisiner og gjorde dumme, ukritiske valg. Det var ungene hans som ble nektet inngang til kunstskolen fordi regningen ikke var betalt og som måtte klare seg med den fravokste vinterjakka. Verden er ikke svart/hvitt og ungene til de som gjør dustevalg kan ikke noe for at valgene tas - men de må like fullt leve med konsekvensene og i mange tilfeller den mer eller mindre skjulte fordømmelsen. Det synes jeg ikke er greit. 🙁

Hva er ikke greit? Fordømmelse er en dårlig ting, selv om det er ganske menneskelig å tenke sitt om dumme valg. Hjelp bør man få, både helsemessig og økonomisk, særlig det å klare å leve normalt med den inntekten man har. Men det er ingen god hjelp å sy puter under armene på folk, jatte med når de har dårlige ideer og støtte oppunder å være i Nav-systemet til evig tid. Det krever mye hjelp, men det krever også noe av personene det gjelder. Man kan ikke bare si uff og uff, stakkars deg og hjelpe opp og ned uten å kreve at man faktisk tar tak.

Det er ikke god hjelp å sy puter under armene på folk. Det er derimot den typen hjelp folk ofte synes de er "snillest" om om de gir.

Den beste hjelpen man kan gi noen som strever er å hjelpe dem på føttene. Det medfører arbeid og engasjement og tro på mennesker. Mange ganger vil slike forsøk mislykkes, men så funker det av og til og mennesker kommer seg på beina ved hjelp av at folk har trodd på dem og backet dem opp i prosessen.
Folk som sulter akutt må ha mat og det er en enkel måte å lindre nød på.

Skal folk komme seg på beina trengs det helt andre ting og det krever mer.

Jeg er veldig imponert over arbeidet en del av blant annet bymisjonens folk driver for å hjelpe mennesker på beina og få tilbake troen på seg selv. Det krever tålmodighet og stor raushet å gå det stykke vei med et annet menneske. Det er enklere å bare putte mat rett i munnen på folk.

Det er sant som det er sagt; Give a man a fish and you feed him for a day; teech him how to fish and you feed him for a lifetime.

Fabelastisk skrev:

Det er sant som det er sagt; Give a man a fish and you feed him for a day; teech him how to fish and you feed him for a lifetime.

Eller, (siden vi driver og siterer Pratchett):

Build a man a fire, and he'll be warm for a day. Set a man on fire, and he'll be warm for the rest of his life.

Esme skrev:

Eller, (siden vi driver og siterer Pratchett):

Build a man a fire, and he'll be warm for a day. Set a man on fire, and he'll be warm for the rest of his life.

Polyanna skrev:

Jojo, man har kanskje "flaks" om man er født med den ståpåviljen og disiplinen og det motet du har, men det syns jeg er å trekke "flaks"-begrepet RIMELIG langt, altså!

Selvfølgelig er det flaks. Flaks at jeg har fått de egenskapene jeg har, uflaks at jeg har måttet bruke dem på å overleve i stedet for å bli nobelprisvinner i kjemi. Satt på spissen selvsagt.

Nå er meget sagt her, men dette med å ikke ha råd setter jo også folk i situasjoner hvor det er vanskelig å tenke klart. Jeg husker en periode i studietiden hvor jeg hadde ekstremt lite penger, og hvor kvelende og altoppslukende den følelsen var. Søvnløs ble jeg også. Nå, som jeg ser den tiden i perspektiv, er det enkelt å se hva jeg burde ha gjort, hvordan jeg burde ha prioritert osv. Men midt oppe i det, not so much. for mange blir det en umulig oppgave i seg selv.

Jeg er en del på to engelskspråklige forum.
I 2013 ble det postet en link til denne kronikken:http://www.huffingtonpost.com/linda-tirado/why-poor-peoples-bad-decisions-make-perfect-sense_b_4326233.html

Dere kan lese det hvis dere vil, men siden forholdene i USA er mye vanskeligere enn i Norge, er det ikke ment som et innlegg i den norske debatten.

Det som var interessant for meg, var at i kjølvannet ble det postet link til undersøkelser som viste hvor mye krefter man brukte på å bekymre seg for økonomien. Å bekymre seg over økonomien hadde like dårlig innflytelse på deg som å bli nektet søvn. http://www.medicalnewstoday.com/articles/265501.php
Og at fattigdom var en større risiko for å utvikle mentale sykdommer enn å bli eksponert for krig. http://scienceblog.com/60991/mental-health-in-afghanistan-poverty-vulnerability-have-bigger-impact-than-war/#lswhWKDGKU5why66.97

Mental sykdom og dårlig råd er sterkt sammenknyttet. Men har man fått dårlig råd på grunn av sin sykdom... eller har man blitt syk av å ha dårlig råd? Å ha så dårlig råd at en hele tiden må velge mellom hva man kan ta seg råd til, er utmattende.
Jeg tror det er spesielt tøft for de som arbeider i et lavtlønnet yrke og som bor i en by med store utgifter. Kanskje man har klart å kjøpe egen leilighet. Da er man vel ikke fattig? Men man går i de samme klærne. Innkjøp må planlegges nøye for man kan bare ta bussen. Man kan ikke delta i noe sosialt. Hver måned har man bare nudler de siste dagene før lønning. Barnas klær er et stort problem. I mai er Goretexhansker og ullundertøy på tilbud til halv pris. Den som ikke har nok penger til å bruke tilbudet, må kjøpe billighansker i oktober og barna fryser på fingrene. Som Maverick så elegant siterte Samuel Vimes på!
Samtidig jobber man like mye som de som tjener 100 000 mer. Man er hele tiden sliten. Man har ikke råd til barnevakt. Man bruker lenger tid på arbeidsreiser, for man må bruke offentlig transport. Man kan ikke handle inn i stort og en gang i uken, så man må dra med seg plastposer med 1-2 dagers mat til stadighet.

Å sette av penger i en slik grå og trøstesløs hverdag er vanskelig. Hvis man skal bruke 6000 kroner på en ting man ønsker seg, så er det "bare" å begynne å spare, ikke sant? Hvis man kan spare 100 kroner i måneden så må en bruke 5 år på det. 5 år uten en utskeielse. Det er brutalt. Spesielt hvis en er dum nok til å sukke over at en har dårlig råd. Da kommer argumentet: "Det er bare å spare".🙄

Dårlig råd gjør noe med selvtilliten. Og siden du ikke klarer å tenke i et 5-års perspektiv, vente i 5 år på en belønning, så velger du en øyeblikkelig belønning istedenfor.
Å gå inn i et parfymeri, la hendene gli over varene, gull og nattsort, hvitt og blankt... en smilende og høflig ekspeditør finner fram varer til deg og ser deg... du er like mye verd som andre. Plutselig har du kjøpt en dyr mascara. I de minuttene svevde du. Lykkerusen varer ikke lenge. Nå har du ikke penger å spare denne måneden. Du kan like gjerne gi opp. Det er håpløst.
Og du har vist hvor dårlig du er med økonomi. Din skyld at du er fattig! De pengene kunne du brukt på bedre ting! Dum! Dum! ringer det i hodet ditt mens du går forbi stativet med ullklær til halv pris, hvor flinke mødre, mødre som planlegger, står og finner fram sett som de skal kjøpe og legge til side til oktober. Parfymeri-posen føles så tung, men tyngre er de mørke tankene som kverner rundt i hodet ditt.

Mrs. S skrev:

Jeg er en del på to engelskspråklige forum.
I 2013 ble det postet en link til denne kronikken:http://www.huffingtonpost.com/linda-tirado/why-poor-peoples-bad-decisions-make-perfect-sense_b_4326233.html

Dere kan lese det hvis dere vil, men siden forholdene i USA er mye vanskeligere enn i Norge, er det ikke ment som et innlegg i den norske debatten.

Det som var interessant for meg, var at i kjølvannet ble det postet link til undersøkelser som viste hvor mye krefter man brukte på å bekymre seg for økonomien. Å bekymre seg over økonomien hadde like dårlig innflytelse på deg som å bli nektet søvn. http://www.medicalnewstoday.com/articles/265501.php
Og at fattigdom var en større risiko for å utvikle mentale sykdommer enn å bli eksponert for krig. http://scienceblog.com/60991/mental-health-in-afghanistan-poverty-vulnerability-have-bigger-impact-than-war/#lswhWKDGKU5why66.97

Mental sykdom og dårlig råd er sterkt sammenknyttet. Men har man fått dårlig råd på grunn av sin sykdom... eller har man blitt syk av å ha dårlig råd? Å ha så dårlig råd at en hele tiden må velge mellom hva man kan ta seg råd til, er utmattende.
Jeg tror det er spesielt tøft for de som arbeider i et lavtlønnet yrke og som bor i en by med store utgifter. Kanskje man har klart å kjøpe egen leilighet. Da er man vel ikke fattig? Men man går i de samme klærne. Innkjøp må planlegges nøye for man kan bare ta bussen. Man kan ikke delta i noe sosialt. Hver måned har man bare nudler de siste dagene før lønning. Barnas klær er et stort problem. I mai er Goretexhansker og ullundertøy på tilbud til halv pris. Den som ikke har nok penger til å bruke tilbudet, må kjøpe billighansker i oktober og barna fryser på fingrene. Som Maverick så elegant siterte Samuel Vimes på!
Samtidig jobber man like mye som de som tjener 100 000 mer. Man er hele tiden sliten. Man har ikke råd til barnevakt. Man bruker lenger tid på arbeidsreiser, for man må bruke offentlig transport. Man kan ikke handle inn i stort og en gang i uken, så man må dra med seg plastposer med 1-2 dagers mat til stadighet.

Å sette av penger i en slik grå og trøstesløs hverdag er vanskelig. Hvis man skal bruke 6000 kroner på en ting man ønsker seg, så er det "bare" å begynne å spare, ikke sant? Hvis man kan spare 100 kroner i måneden så må en bruke 5 år på det. 5 år uten en utskeielse. Det er brutalt. Spesielt hvis en er dum nok til å sukke over at en har dårlig råd. Da kommer argumentet: "Det er bare å spare".🙄

Dårlig råd gjør noe med selvtilliten. Og siden du ikke klarer å tenke i et 5-års perspektiv, vente i 5 år på en belønning, så velger du en øyeblikkelig belønning istedenfor.
Å gå inn i et parfymeri, la hendene gli over varene, gull og nattsort, hvitt og blankt... en smilende og høflig ekspeditør finner fram varer til deg og ser deg... du er like mye verd som andre. Plutselig har du kjøpt en mascara. I de minuttene svevde du. Lykkerusen varer ikke lenge. Nå har du ikke penger å spare denne måneden. Du kan like gjerne gi opp. Det er håpløst.
Og du har vist hvor dårlig du er med økonomi. Din skyld at du er fattig! De pengene kunne du brukt på bedre ting! Dum! Dum! ringer det i hodet ditt mens du går forbi stativet med ullklær til halv pris, hvor flinke mødre, mødre som planlegger, står og finner fram sett som de skal kjøpe og legge til side til oktober. Parfymeri-posen føles så tung, men tyngre er de mørke tankene som kverner rundt i hodet ditt.

amo skrev:

Vi er selv med på et "God jul, lille venn-prosjekt", der de offentlige etatene i kommunen her tar seg av fordelingen.

Hvem fant på prosjektnavnet? Var det du som fant det på iløpet av innlegget eller de offentlige etatene som vil gjøre brukerne sine enda litt mindre i selvfølelsen? Jeg leste hele debatten men igrunn mest sittende igjen med at det var et provoserende prosjektnavn! 😡

Vi er også med på god jul lille venn, det heter det her fordi det er barn som får gaver.

Chablis skrev:

Vi er også med på god jul lille venn, det heter det her fordi det er barn som får gaver.

Mulig det funker for givergleden men jeg syns det var et dårlig navn sett fra mottaker siden! Greit barna er vel neppe opplyst om navnet men uansett det er jo få sammenhenger det er greit å si "lille venn". I en sårbar situasjon syns jeg det blir mer hånlig enn søtt.

Det er vel aldri "in" å være fattig, men jeg syns det er en bra ting at det er flere som tør stå frem og si "Dette har vi ikke råd til å være med på lenger". Hvis man bare kunne ha formidlet dette uten den sutrete vinkelen og fordømmende "de er feite/røyker/late/egoister- ta dere sammen"-reaksjonen dette ser ut til å skape så tror jeg det hadde vært enklere å snu litt på forbrukshysteriet spesielt i disse tider.

Vi snakker mye med ungene våre og er flinkere til å være ærlige på at det ofte er økonomien som stopper oss fra å bli med på endel ting. Det er ikke synd på oss, og jeg håper vi klarer å formidle dette uten den sutretonene og "stakkars oss"-greia jeg virkelig ikke ønsker eller mener.
Men jeg håper vi en dag kommer dit at vi kan få bremset litt på forventninger til hvor mye penger alt må koste for at det skal være bra nok. Og slutte å føle at man må unnskylde seg for at man ikke har råd.