Hvordan er du som forelder?

Jeg korrigerer mye, jeg, altså. For mye, antagelig. Det er veldig viktig for meg at barna mine lærer sosiale koder, og Sneipen er så aktiv og full av spillopper at han kan virke temmelig overveldende på andre barn.

Men jeg er ikke så veldig opptatt av "dressur". Det er mye viktigere for meg at han er kjærlig, ekte og spontan enn at han alltid sitter pertentlig ved bordet, liksom.

("Alltid". )

Verdens værste iflg "prepubertalwannebe" fjortis.

Jeg er tilhenger av konsekvenser for negativ atferd. Det er veldig tydelig i vårt nabolag der en av våre nabounger aldri opplever konsekvens. Mine gutter må gå inn dersom de oppfører seg ufint ute. Dermed har vi knapt hatt noen etter at første innsending ble iverksatt. Nabounge bare fortsetter rampestrekene.

Her er lilebrødrene så små at det alltid er en voksen ute med de minste, derfor ser vi voksne hva de litt større guttene holder på med.

Jeg er opptatt av å gi utfordringer til barna i rett tid,- når de er modne for det. Jeg vil heller ikke overbeskytte barna.

Selv husker jeg at jeg ble lært opp til å ta trikken alene til aktiviteter i byen da jeg var bare 8 år gammel. Jeg var nok ikke klar for det, for jeg husker at jeg var livredd for å gå av på feil stasjon.😕

Hmmm...
Jeg er nok ganske streng på oppførsel, rutiner, avtaler, folkeskikk og sånt - tanken om at eksempelets makt er sterkt nok matchet ikke storesøster gitt. Jeg har liten (ingen) tålmodighet med bevisst dårlig oppførsel, men bøtter og spann med tålmodighet i andre situasjoner. Jeg er opptatt av at ungene skal få hjelpe til med alt mulig, prøve ting på egen hånd og få ordentlig ansvar. Jeg er ganske avslappet på mange måter (ungene har spikket med kniv og kuttet grønnsaker siden de var 2,5 eller deromkring), og ganske hysterisk på andre områder igjen (bruke hjelm på sykkel, aldersgrense på filmer og spill osv).

Jeg er ikke leken i det hele tatt (og det er igrunnen ikke mannen heller), men veldig kosete, fjasete, tøysete, skravlete, opptatt av de gode lange pratene som dukker opp når man minst av alt venter det, fokusert på å alltid høre på ungene og ta dem på alvor og opptatt av at de skal erfare at de kan komme til oss med alt. Jeg er en tilstedeværende og engasjert mamma. (Og litt überpedagogisk innimellom - uten at det bestandig har ønsket effekt.) Mye lesing, sang, musikk og dans i heimen.

Jeg er også veldig morgengretten og premenstruell, og kan kunsten å heve stemmen uten at det strengt tatt var nødvendig. Og så kan jeg helt klart be om unnskyldning etterpå.

Jeg er ikke leken i den forstand at jeg leker. Jeg sitter ikke på gulvet og bygger togbane og sånn. Men jeg er leken som person, tøysete og humoristisk og finner ofte noe morsomt i situasjoner. Min av og til noe selvhøytidlige/dramatisk anlagte datter sliter litt med det av og til. men vi ender helst opp med å le alle sammen, heldigvis. Humoren er noe av det viktigste i mitt og mannens forhold, og jeg håper vi kan bringe mye av det videre, sammen med god tone, respekt for hverandre og romslighet/raushet.

Jeg har et nært og godt forhold til mine barn. Jeg tuller en del med dem, har artige diskusjoner, prioriterer tid med dem (både hver for seg og sammen med dem). Har alltid vært vàr for stemninger hos dem og derfor klart å få til dialog når noe har skjedd som har vært vondt. Da jeg hadde kreft og et par år etterpå så var jeg nok ikke så tilstedeværende psykisk som jeg skulle ønsket. Men tar det igjen nå. Føler vi har god kontakt. Jeg setter grenser, men om de argumenterer godt så kan jeg gi etter. Vil at de skal være tenkende mennesker og føler at jeg utfordrer det i dialog med dem.

Eldstejenta på 16 år syns nok at jeg maser mye. Min sønn på 14 år er nært knyttet til meg og vil gjerne hjelpe til. Minstejenta på 8 år har blitt veldig knyttet til sin far etter jeg var syk. Jeg jobber med saken og ting har blitt bedre.

Jeg har veldig snille og greie barn så de store utfordringene har vi ikke hatt. Noe jeg er glad for.

I høstferien arrangerer jeg tur til Bodaborg i Sverige. I Bodaborg (www.bodaborg.se) skal vi leke sammen.... Vi drar mange lekne mammaer sammen med barna/tenåringene våre.

Da jeg var alvorlig syk og hadde det tungt tenkte jeg at dersom jeg døde så var jeg glad for at jeg hadde prioritert mine barn foran mye annet. Da var jeg glad for skogsturer, turer i fjellet, teltturer osv. som jeg hadde hatt med dem. Jeg tenkte at om jeg dør så kan minnene leve videre med dem, og det var godt. Heldigvis fikk jeg lov til å være med en stund til. Noe jeg gleder meg over hver dag. Blir ganske ydmyk og takknemlig.

Jeg er leken. Jeg elsker spill og lek, og nå har jentene blitt så store at det kan være morsomt å spille med dem. Toern slår meg faktisk i kubb innimellom! 😱 Kortspill og brettspill er også morsomt.

safran skrev:

De får en helt annen formidling av verdier enn jeg fikk som liten, jeg har omtrent snudd alt på hodet. Jeg ønsker å videreformidle et positivt syn på andre mennesker, og få dem til å se at ting kan ha flere sider og at en må respektere og ta hensyn til andre.

Denne kan jeg signere ord for ord. Jeg har måttet gå vanvittig mange runder med alle mine ferdig-lærte fordommer og smått og stort i ungdomstid og voksen alder. Det er ikke ender og grenser for dritt jeg fikk med meg hjemmefra.

Jeg har temperament, så noe av det første jeg måtte lære meg som forelder var å be om unnskyldning. Jeg er ellers tydelig på at alle følelser er lov, men at sinne ikke får komme til uttrykk gjennom voldelig atferd eller dårlig oppførsel på andre måter.

Jeg prøver å være forutsigbar og tydelig, jeg leser mye, diskuterer mye og tenker mye over hvordan jeg vil være sammen med ungene mine, hva jeg håper de skal få med hjemmefra og hvordan vi skal ha det sammen i vår familie.

Jeg kan nok velge minste motstands vei litt for ofte når det gjelder hva de skal bidra med her hjemme. Det ER ofte lettere å gjøre ting selv når det er travelt enn å la dem gjøre det. Der har jeg klart forbedringspotensiale.

Vi tøyser mye og har det moro sammen, danser, leser, synger. Tingene jeg selv liker å gjøre, gjør jeg gjerne sammen med ungene. Tingene jeg ikke liker, som å bygge togbane eller grave i sandkasse for eksempel, gidder jeg sjelden være med på. De får underholde seg selv av og til. Det har de ikke vondt av.

Hvordan er man som forelder når mammaen til et bursdagsbarn forteller meg at Sneipen har oppført seg eksemplarisk og helt tydelig er veldig veloppdratt, og jeg reagerer sånn:

safran skrev:

Jeg er leken. Jeg elsker spill og lek, og nå har jentene blitt så store at det kan være morsomt å spille med dem. Toern slår meg faktisk i kubb innimellom! 😱 Kortspill og brettspill er også morsomt.

Sånn lek er jeg mer enn gjerne med på jeg også. Men duplo, Little Petshop, Barbie og togbane blir jeg rimelig fort lei av, ja...

Kasia skrev:

Positive foreldreegenskaper:
Engasjert, kjærlig, omsorgsfull, morsom, oppmerksom, deltakende, tøysete, vennlig, hjelpsom.

Negative foreldreegenskaper:
Utålmodig, lettantennelig, til tider uforutsigbar, belærende.

Kasia er meg.