Hvordan er du som forelder?

Jeg er ganske avslappet til mye, regner som regel med at ting går bra til det motsatte er bevist. Litt for ustrukturert, og det må jeg/vi jobbe med. Med et skolebarn må vi planlegge litt mer og leve mer etter klokka. Jeg gidder ikke å dille med å forkaste tre gensere før vi kan kle på oss, jeg lager ikke to middager, og retter meg ikke etter primadonnanykker. Derimot har jeg stor toleranse for rot.

Jeg hører med blant særingene som ikke synes det er trist at ungene blir større. Det er koselig med babyer, men jeg synes det er helt greit at de blir 1, 4 eller 6 år også. Vi har hele tiden oppmuntret dem til å gjøre ting selv, alt etter alder og ferdigheter. Jeg vil gjøre det jeg kan for at de skal greie seg fint den dagen de forlater redet. 🙂

bina skrev:

Jeg er nok ganske bestemt. Vennlig, men bestemt. Jeg snakker mye med ungene, diskuterer med dem, forklarer, osv.

.

Signerer dette, og legger til at jeg er tålmodig, og er motstander av å heve stemmen noe særlig.
Dette kan jeg selvsagt si fordi jeg har en gutt som ikke krever at jeg hever stemmen da.

Jeg er ikke veldig leken, men forsøker å få til litt tull og lek hver dag.
Jeg gleder meg til Poden er større og forstår når jeg er morsom...

Positivt: omsorgsfull, forståelsefull, tålmodig, tullete og leken.
Det jeg trenger å jobbe med er å være mer stukturert og til tider mer konsekvent.

Mitt mål er å være en trygg mor som er der når en trenger det.
En av mine "fanesaker" er å la barna få ta del i arbeidsoppg. fra de er små. Det krever ofte mye tid og tålmodighet, men det er det verdt.

Kirsebær skrev:

Signerer dette, og legger til at jeg er tålmodig, og er motstander av å heve stemmen noe særlig.
Dette kan jeg selvsagt si fordi jeg har en gutt som ikke krever at jeg hever stemmen da.

Jeg er ikke veldig leken, men forsøker å få til litt tull og lek hver dag.
Jeg gleder meg til Poden er større og forstår når jeg er morsom...

Vi har mye verbal spøk, det er ungene helt med på. Mine er 6 og 8. Heve stemmen gjør jeg, ja. Og de til meg, for den del. Vi uttrykker oss generelt mye, med kropp, språk og stemme. 😉 Vi kan derfor bli temmelig høylydte enkelte ganger.

Jeg er velmenene men lite konsekvent, rotete, glemsk og det gjør vel at jeg langt fra kan kalles en perfekt mor. Men p vet at jeg er veeeeldig glad i han og det er vel det viktigste tenker jeg.
Men må si jeg er glad for at pappan har han såpass mye så jeg slipper føle jeg "ødelegger" han helt.

Kan tilføye at p er et ganske snilt barn og at det stortsett går veldig greit. Men skulle ønske jeg kunne tilføre han mer struktur på tilværelsen.

Jeg er også glad for at de har en pappa, og at jeg har en partner. Det er godt at vi kan rettlede hverandre litt, og at ungene ser at der er ulike måter å være på som forelder - sjøl om ho mamma bestæm mæst. 😀

Jeg er full av gode intensjoner.

Polyanna skrev:

Jeg er full av gode intensjoner.

... her og....

Jeg er konsekvent og streng på uønsket atferd. Jeg er forutsigbar.
Jeg er tålmodig og tolerant for barnas "feilsteg" som ikke er med vilje.
Jeg er snill og kjærlig. Jeg er opptatt av at de skal lære seg å bli selvstendige og tenke selv.

Jeg er ikke leken, der er pappaen bedre. Jeg er ikke ryddig og lærer ikke guttene godt nok opp i rydding heller.

Er helt på linje med Inagh her.
Er veldig fysisk av meg, så vi koser masse.
Skulle ønske lunta var litt lenger av og til.

Etter å ha lest det dere skriver føler jeg meg som en skikkelig dårlig mor.... . Jeg er utålmodig, kort lunte, kjefter masse...... Men det er på dårlige dager.

Vanligvis er jeg streng men rettferdig, snill, koser masse, sier masse pent til gutta. Jeg er ikke så flink til å leke med de, men leser og synger gjerne. Jeg tror jeg er ganske forutsigbar og konsekvent.

Og så er jeg utrolig glad for at gutta har en pappa som er veldig tilstede for de.

Esme skrev:

Jeg er absolutt en leken forelder, men er også ganske hard på de få og enkle reglene som finnes. Er veldig konsekvent og forutsigbar.

Kan være lite tålmodig for tull men er derimot sinnsykt tålmodig når det gjelder å lære bort ting. Om sønnen min har lyst å lære noe, selv banale ting som skru på en kork eller ta på en sko selv (han er akkurat 2 år) så tar jeg meg tid nesten uansett om det er midt i byen eller hva, fordi lærelyst har vært den egenskapen jeg har hatt mest glede av i livet og jeg håper intenst på at sønnen min skal ha det også.

Her kjenner jeg meg veldig igjen. Jeg anser meg for å være gjennomført og gjennomtenkt(til tider litt for gjennomført, fordi jeg må gjøre alt perfekt). Barna blir tatt med på råd og blir tatt med på avgjørelser, og jeg bygger videre på deres interesse for å lære. Spør de om noe, får de et skikkelig svar, og vi har mange diskusjoner om verdensproblemer.
De får en helt annen formidling av verdier enn jeg fikk som liten, jeg har omtrent snudd alt på hodet. Jeg ønsker å videreformidle et positivt syn på andre mennesker, og få dem til å se at ting kan ha flere sider og at en må respektere og ta hensyn til andre.

Snakk om å spørre vanskelig.

Det er mye jeg prøver å være, men jeg føler meg ikke alltid vellykket nok til å si at jeg ER det.

Jeg synes tiden med Mazungen er det beste av alt. Jeg prioriterer henne, men føler meg på ingen måte oppoffrende. Jeg kan være konsekvent og streng, men trenger det sjelden. Jeg er leken, energisk og finner på mye. Jeg er tolerant for bråk og rot.

Trøtt...

Jeg prøver å være til stede, engasjert, hjelpe barna til å bli selvstendig, ønsker å lære barna mine å være snille og greie med andre. Prøver å være leken.


Men alt blir ikke slik jeg tenker bestandig. I dag er jeg mest trøtt.

Selvransakelsens time...

Jeg tror og håper at ungene opplever meg som en kjærlig mamma. Utstyrt med eksplosivt temperament, er det ikke alltid like lett å opptre tålmodig i de verste surreøktene, men jeg jobber med å gi meg selv time-out og telle til ti og slikt.

Kunne helt klart vært mer leken, men der kommer pappaen inn. Jeg inkluderer Førstejenta i gjøremål så mye jeg kan og hun vil, da vi koser oss begge med det og jeg merker at hun elsker å føle at det er bruk for henne. Lillebror er snart 6 uker, så han bidrar mest på sidelinjen.

Som esme sier, læring er viktig! Der er jeg tålmodig som få.

bina skrev:

Ellers er jeg nok mer en typisk trøste og bære-forelder enn lekekamerat. Jeg føler meg kanskje litt som en leder, som tilrettelegger og organiserer, men som deltar lite i lek.

Slik er jeg også. Jeg er dessuten tålmodig med barna, og veldig raus med å la de ha mange venner på besøk. Veldig opptatt av å lære de å være inkluderende.

På ville veier?

Jeg føler vi driver litt basketak som foreldre om dagen. Men vi jobber med det. Vi ønsker å prøve prate med Hannah, ikke kjefte. Men det er ikke alltid enkelt, men vi har blitt flinkere.

Jeg vet jeg er både kjærlig, raus, morsom, engasjert og lyttende. Men jeg kunne nok ha vært litt mer tålmodig, og deltatt litt mer i hennes aktivitet. Men det er ikke bare bare med en baby i hus heller.

Jeg gjør for det meste mitt beste. Men jeg og mannen er litt ulik og vi har en del diskusjoner, som jeg stort sett vinner fordi jeg er pedagog

Når jeg er slik jeg vil være, er jeg leken, rettferdig, trygg, generøs på oppmerksomhet og veldig konsekvent i det jeg gjør.

Når jeg er sliten er jeg fryktelig utålmodig.

- Er jeg helt utslitt og begge ungene skaper seg, er jeg hissig også.

Jeg er veldig tålmodig, snill, omsorgsfull og pedagogisk....på jobben. 🙄
Når jeg kommer hjem etter en lang dag med 14 små er ikke tålmodigheten like stor gitt! (Og når vi blir tobarnsforeldre snart så er det ikke umulig at jeg vil jobbe med noe annet et par år).

Og så har jeg vel innfunnet meg med at jeg får to "pedagogunger" - det vil si noen skikkelig snørrunger.