Hvilken bok ligger på nattbordet ditt nå?

Agatha Christe, "Five little pigs".

Fin liten sak som jeg har lest ørten ganger før.

Val McDermids 'Sirenenes sang'

Har gjort unna Stieg Larsson i sommer, og noen mente han hadde stjålet plottet fra en av McDermids romaner. Da ble jeg litt nysgjerrig.

"Til Fyret" av Virginia Wolff. Anbefales på det sterkeste!

rajraj skrev:

"Til Fyret" av Virginia Wolff. Anbefales på det sterkeste!

Smak og behag. Jeg har nesten aldri slitt sånn med en bok som med denne. Jeg brukte et år på den. Den var grusomt kjedelig. Men det er ti år siden jeg leste den, da, kanskje ville jeg være av en annen oppfatning nå?

Jeg sliter med siste til Ragde. Jeg vil bli ferdig med den! Har nemlig en hel stabel som venter på nattbordet.

Just ferdig med Beatles (Lars Saabye Christensen), igjen. Jeg har lest den flere ganger før, og nå var det lenge siden. Den er så utrolig bra!

Nå har jeg begynnt på Anne B. Ragdes Berlinerpoplene.

Under tusen soler, men har ikke fått tid til å begynne på den enda 🙂

Jane Austen - Mansfield Park. Gleder meg til å lese den i kveld.

Monsoon skrev:

Den er jeg spent på. Jeg likte Wonderboy, og gleder meg til å sette igang med Francis Meyers lidenskap. Sier du et par ord om den idet du er ferdig? :håpefull:

Ble ferdig for noen dager siden, og den kan virkelig anbefales. Kostelig! Jeg humret og lo meg gjennom hele boka. Nå har jeg faktisk lest en del bra i det siste, men det er likevel lenge siden jeg har kost meg så gjennomført med ei bok. Diskuterte den litt med et par litterat-kollegaer i går, og de hadde (uten å ha lest boka) innvendinger mot halvgammel-professor-og-ung-pen-studine-klisjeen, men for meg ble det helt uvesentlig. Det er miljøskildringen som er hovedsaken, synes jeg, og den er virkelig tatt på kornet.

Nå er det Alistair MacLeans "Ørneredet", på engelsk. Husker ikke den engelske tittelen. Har lest den ørten ganger før, så da passer den fint som "nullstilletankeneførjegskalsovebok".

Aminta skrev:

Just ferdig med Beatles (Lars Saabye Christensen), igjen. Jeg har lest den flere ganger før, og nå var det lenge siden. Den er så utrolig bra!

Jeg leste den først for et par år siden etter å ha hørt folk skryte av den i årevis. Men jeg ble litt skuffet, jeg. Kanskje jeg hadde altfor store forventninger? Jeg likte Seierherrene av Roy Jacobsen mye bedre (for de kan vel karakteriseres som litt i samme gata?)

Divine skrev:

Jeg leste den først for et par år siden etter å ha hørt folk skryte av den i årevis. Men jeg ble litt skuffet, jeg. Kanskje jeg hadde altfor store forventninger? Jeg likte Seierherrene av Roy Jacobsen mye bedre (for de kan vel karakteriseres som litt i samme gata?)

Seierherrene er en av de beste norske bøkene, synes jeg. Beatles har jeg faktisk aldri lest skikkelig, selv om jeg til tider har vært stor fan av Saabye Christensen.

Nå leser jeg Bare mjuke pakker under treet - Levi Henriksens novellesamling som jeg dumpet over til spottpris på Tøyen bokhandel.

Jeg er akkkurat ferdig med Snømannen og Ligger i grønne enger. Nå holder jeg på med The Kite Runner av Khaled Hosseini og Menn som hater kvinner av Stieg Larsson.
Har også satt meg på venteliste på den nye til Unni Lindell på biblioteket, men det kan visst ta sin tid.

Seierherrene så jeg ikke helt poenget med, men Beatles har jeg lest 3-4 ganger og egentlig likt bedre for hver gang. Der kan man se. 🙂

For tiden leser jeg ellers Coetzees The Life and Times of Michael K.

Siste til Unni Lindell.
Akkurat ferdig med "Ligger i grønne enger"

Skilpadda skrev:

Seierherrene så jeg ikke helt poenget med, men Beatles har jeg lest 3-4 ganger og egentlig likt bedre for hver gang. Der kan man se. 🙂

Jeg syns samme som Skilpadda.

For tiden er jeg mellom bøker og vurderer "Tusen strålende soler" eller noe av Coetze eller noe av Paul Auster. Kanskje ender jeg opp med Jane Austen.

Skilpadda og Kasia: Kan dere forklare hvorfor dere føler sånn? Jeg ble bare så nysgjerrig. Jeg syntes Beatles var litt for likt andre oppvekstbøker jeg har lest før. Det var for så vidt Seierherrene til tider også, men jeg fant den uansett mye mer givende, uten at jeg helt kan forklare hvorfor.

Det er fort gjort å overdose på oppvekstskildringer, og da er man ikke nødvendigvis så rettferdig mot den siste man leste. Særlig sånne med mannlig hovedperson som skal bli kunstner. Det er jo ingen ende på hvor mange det finnes av dem.

Jeg leste Seierherrene etter Beatles.

Det er litt vanskelig å si hvorfor Seierherrene ikke fenget; jeg husker den ikke særlig godt nå, mange år etter, og det er jo ikke så rart, siden den fenget så lite. 🙂 Jeg leste 3-4 andre bøker av Roy Jacobsen og hadde omtrent samme reaksjon: hva er poenget med dette, liksom? Ikke at bøkene var direkte dårlige eller noe sånt, jeg satt bare ikke igjen med noe som helst.

I Beatles synes jeg hovedpersonen er gripende og spennende og originalt beskrevet, og at de kulturelle og politiske endringene gjennom 60- og tildels 70-årene er veldig godt integrert i det som skjer med Kim selv, med familien og med kameratene hans. (Seb blir narkoman - en av de mange som går dukken etter hippietiden - Ola blir streit familiefar, og den siste kompisen blir politisk agitator.) Kims nervesammenbrudd (hvis det er det det er?) blir "foregrepet" mange ganger i boken, gjennom den distansen han ofte har til det som skjer, og gjennom mange andre personer med psykiske problemer som han ser. Det er mye som er ganske subtilt der; jeg husker ikke detaljene, det er noen år siden sist, men det foregår ting med faren hans og banken han jobber i og onkelen, som aldri blir sagt rett ut (og som Kim sikkert ikke får med seg). Og så synes jeg LSC skriver aldeles nydelig.

Jeg leste for øvrig begge da de var nye, det vil si Beatles i 1984 (første gang) og Seierherrene i 1991.