Mobbing blant voksne

på eplet.

Mobbing av voksne har jeg ikke sett. Det jeg derimot har sett er at folk oppfatter en situasjon helt forskjellig. Et eksempel på det er en kollega som trengte en del tilrettelegging i en lengre men tidsbegrenset periode. Vi andre strakk oss langt og lengre enn langt, for å gjøre det lettere for vedkommende. Så opplevde vi flere ganger at h#n brøt ut i gråt og mente at vi ikke prøvde å legge til rette for henne. Igjen stå vi som spørsmålsteign.

Mobbing blandt voksne forekommer helt klart. Derimot er det nok ikke like vanlig som på skolen.

Propella skrev:

Mobbing blandt voksne forekommer helt klart. Derimot er det nok ikke like vanlig som på skolen.

Enig. En viktig grunn til det er jo at voksne har en helt annen mobilitet enn barn. Er du barn må du gå på skolen, er du voksen kan du byttte jobb, studere videre etc

Så vondt å lese, eplet. 🙁

Kitty Bastard skrev:

Jupp, såre tær. Når jeg forteller min historie så er det alltid foreldrene mine, to helt normale foreldre, som får aller mest pes, og det plager meg. Det er en håpløs arroganse i det. De aller fleste barn som blir utsatt for overgrep av ymse slag (og jeg anser mobbing av barn som et overgrep) er helt normale barn. Foreldrene deres er helt normale foreldre. Vedkommende som begår overgrepene er noen foreldrene stoler på.

Godt skrevet! Jeg var blitt "godt voksen" før foreldrene mine fikk vite hva som egentlig foregikk på skolen alle de gangene jeg sa nei på spørsmål om noe hadde skjedd. Det gikk sterkt innpå dem, særlig pappa, for han hadde mistanke men jeg sa jo nei og skolen hadde sagt nei da han tok det opp, til tross for at de visste meget godt. Mange barn er nok redd for å varsle ifra fordi de frykter konsekvensene.

Skremmern skrev:

Jeg synes dette er veldig tankevekkende, spesielt etter "jeg liker deg ikke"-meldingen jeg fikk servert her om dagen. Jeg føler meg ikke mobbet, altså, men jeg følte meg litt avkledd fordi jeg ikke kjenner vedkommende og vedkommende kjenner ikke meg. Men sårt var det, i flere dager etterpå, og jeg prøvde å sette ord på hvorfor det er sårt at en total fremmed sier noe sånt.

Siden du trekker frem noe jeg sa til deg, så kan jeg underskrive på at du og jeg har ulike virkelighetsoppfatninger i allefall. Du mente at du oppførste deg helt greit og skjønte ikke min reaksjon, og jeg mener at min reaksjon var innenfor grensene. Min kommentar til deg kom etter at du blant annet hadde glefset "freak!" til meg, og etterpå ble du helt sjokkert over at dette faktisk er en av tingene som da gjør deg vanskelig (for meg) å like. Du sa selv at du ofte angrer på ting du har sagt, men jeg kan ikke huske å noensinne ha sett deg be om unnskyldning, eller moderere deg.

Jeg har ingen ambisjoner om at alle trenger å like meg, og hadde nok ikke blitt spesielt lei meg om noen jeg hadde slengt med leppa til repliserte at de ikke likte meg særlig godt. Og selvsagt snakker jeg da om personen du er på nett. Det er den eneste jeg kjenner.

Herlighet Eplet, noe så forferdelig! 🙁

Har du konfrontert henne med dette nå i ettertid? Hun burde ikke slippe unna med slike grusomheter.

Minty skrev:

Godt skrevet! Jeg var blitt "godt voksen" før foreldrene mine fikk vite hva som egentlig foregikk på skolen alle de gangene jeg sa nei på spørsmål om noe hadde skjedd. Det gikk sterkt innpå dem, særlig pappa, for han hadde mistanke men jeg sa jo nei og skolen hadde sagt nei da han tok det opp, til tross for at de visste meget godt. Mange barn er nok redd for å varsle ifra fordi de frykter konsekvensene.

Jeg tror de fleste (barn og voksne) sliter med å fortelle om mobbing på grunn av skam: det å fortelle blir det samme som å åpne for at den man forteller det til skal se hvor veik, slem og dum man er. Man vil at foreldre (eller ledere eller hvem-som-helst) skal syns man er stor og sterk og flink, ikke veik og slem og dum.

I tillegg kommer frykt for konsekvenser, represalier, for ikke å bli trodd, for misforståelser ...

Folk som blir mobbet blir ekstremt flinke til å dekke over for mobberene. Akkurat som ved andre overgrep beskytter offeret overgriperen det er fort gjort å tro at man beskytter seg selv, men i virkeligheten er det overgrep som blir feid under teppet og overgriperen går plettfri videre til nye overgrep. (Det er en ganske finurlig mekanisme egentlig, det sikrer jo at vi har overgripere av mange slag rundt oss til enhver tid. Jeg sier ikke at de er i flertall altså, for flertallet av oss er IKKE overgripere eller mobbere, men de som er der får ofte gå i fred veldig lenge)

Tallulah skrev:

Siden du trekker frem noe jeg sa til deg, så kan jeg underskrive på at du og jeg har ulike virkelighetsoppfatninger i allefall. Du mente at du oppførste deg helt greit og skjønte ikke min reaksjon, og jeg mener at min reaksjon var innenfor grensene. Min kommentar til deg kom etter at du blant annet hadde glefset "freak!" til meg, og etterpå ble du helt sjokkert over at dette faktisk er en av tingene som da gjør deg vanskelig (for meg) å like. Du sa selv at du ofte angrer på ting du har sagt, men jeg kan ikke huske å noensinne ha sett deg be om unnskyldning, eller moderere deg.

Det er klart vi har forskjellig virkelighetsoppfatning. Jeg har moderert meg mange ganger, jeg har også sagt unnskyld, og jeg har ikke noen problem med å si unnskyld for å kalle deg "last word freak" heller, jeg trodde ikke at det lå noen alvorlig bak det i det hele tatt, eller at det var et skjellsord, så det var ikke meningen at du skulle bli lei deg av det. Så beklager den. Meningen var å snu det litt, lette på stemningen om du vil, men det slo helt feil.

Men der ble du last word freak, Skremmern!

Eller du var det. Nå er jeg det.