Hvis jeg var hiv-positiv ...

Ja, du hadde vært velkommen hit!

Gikk lenge på ett kurs med ei som sto frem som hiv-smittet, og hadde en god kontakt med henne. Det var ikke ett problem. Bare trist at hun noen år senere døde av følgene av det.

Ikke hadde jeg hatt noe problem med å invitere MM hjem heller, jeg kjenner jeg får mer og mer respekt for damen!

Jeg inviterer dem jeg har lyst til hjem, uavhengig av sykdom, så ja, jeg hadde invitert en hivpositiv hjem. HAdde invitert MEtte Marit også jeg.

Jeg møter ganske ofte personer med HIV i jobben min. Har ingen problemer med dette, beskytter meg så godt jeg kan i forhold til smitte og er ikke redd. Er langt mer redd hepatitt som også smitter langt lettere enn HIV.
Hadde en venn fortalt meg at han /hun hadde fått dette hadde det ikke påvirket vennskapet vårt.

Jeg har nevnt dette mange ganger før, men jeg har vært på Menneskebiblioteket til Norsk Folkehjelp, og flere av "bøkene" der er HIV-positive. Jeg tror det er de bøkene de har flest av, faktisk.
Jeg snakket lenge med en av dem etter biblioteket var ferdig, og folk har mange fordommer. Tør ikke spise av samme potetgullskål og i det hele tatt.
Selv har jeg ingen betenkeligheter med å invitere hjem en med HIV.

Ja, du hadde vært velkommen.
MM også.

Her er både HIV positive og MM hjertelig velkommen og vil bli behandlet som enhver annen besøkende som kommer til vårt hjem - med respekt og vennlighet.
Min far hadde en HIV positiv kamerat for noen år siden som dessverre døde av AIDS for noen år tilbake. Til tross for plagene han slet med de siste årene, utslett i ansiktet og voldsom svetting i ansikt og resten av kroppen var det å gi han en god klem en selvfølge.
Det er trist at enkelte ikke setter seg bedre inn i smittefaren enn de gjør slik at de menneskene som dessverre har blitt smittet kan bli litt bedre behandlet enn de ofte opplever.

Hadde min venn fått hiv hadde jeg støttet h*n i tykt og tynt. Sykdommen skulle ikke vært hinder for vennskap. Om vedkommende skulle passet barna mine, hadde ikke gått på evt diagnose - men på om jeg stolte på vedkommende til å gjøre den jobben...! Om personen har hiv eller astma har ikke noe med saken å gjøre.

Eget bestikk? Nej, vedkommende får samme behandling som alle andre.

Skremmern skrev:

Hvorfor hadde dere ikke invitert MM hjem? Noe jeg har gått glipp av?

For mitt vedkommende er det fordi jeg synes dama er ufordragelig. Og jeg pleier ikke å invitere ufordragelige mennesker hjem, uansett om de er "kongelige" eller ikke.

Denne artikkelen kom litt bardus på meg også, jeg satt igjen med mange tanker etter å ha lest den.

Trodde virkelig vi var kommet lenger, og prøvde å reflektere over hvorvidt jeg er så fordomsfri ang HIV som jeg tror. Det er jo vanskelig å faktisk VITE dette, i og med at jeg ikke har venner som er hiv-positive (såvidt jeg vet).
Har imidlertid noen klienter gjennom jobb som jeg vet om er hiv-positive, og i den grad jeg tenker over det, er det fordi de har tøffe liv med medisinering og møte med fordommer.
Har aldri tenkt over diagnosen når jeg har hatt møter med dem, og tar dem i handa som jeg ville gjort med andre.

Tror derfor at jeg ikke ville slått handa av noen dersom jeg fikk vite at de var hiv-positive. Stille hadde jeg sikkert blitt, fordi det er en trist beskjed å få ang noen man er glad i.
Ang barnevakt kom det an på om jeg stolte på vedkommende som høvelig for det formål uavhengig av sykdommen, og bestikk ville de selvsagt fått et eget sett av -slik alle får hjemme hos oss.
Men nei, det hadde ikke blitt kokt!

Jeg hadde invitert både MM og evt hivpositiv hjem.

Men jeg har lest litt om det med hiv og dagens samfunn. Det er fortsatt mye skam rundt hiv, og enkelte velger til og med å si at de har kreft - eller at et evt familiemedlem døde av kreft enn av aids feks. Fryktelig trist.

I et blad for en stund tilbake var det intervju med 3 stk som var smittet av samboer, totalt uvitende om at vedkommende hadde vært syk.

Jeg tror ikke det hadde betydd noe for meg. Jeg er generelt sett lite redd for smitte og sykdom. Jeg er heller ikke spesielt redd for barna mine med tanke på sykdom (på andre områder derimot ...)

Er HIV en sykdom som det er mange som har i dag? Noen som vet. Jeg kjenner ingen som jeg vet er HIV positive, men det er jo godt mulig at folk som er det ikke ville ha sagt noe med tanke på fordommene som nevnes.

Det hadde sikkert vært veldig fint om alle tok så lett på det og åpnet døren sin, som det tilsynelatende er her. Jeg har aldri vært i den situasjonen, og håper inderlig jeg ikke sliter med den skrekken som ble plantet i oss på 80-90 tallet. Jeg husker Jan-Erik som artikkelen skrev om, og flere andre fra skoledagene som fikk hiv via urene sprøyter. Dette var uansett ikke min vennekrets, men likevel folk jeg kjente fra skole og nærmiljø. Jeg vil være dønn ærlig å si at jeg den gang var redd for denne sykdommen. Det må jammen være å komme i helvetes forgård å dø en slik død, og det skremte.

Verden har kommet videre, og jeg kjenner jeg ikke er så redd. Mye fordi opplysningen er bedre, og fordi man kan leve med HIV i mange år. Men opplysningskampanjer osv tror jeg hadde vært fint om de fortsatte med.

Hva om en barnehageansatt i barnehagen der barna dine gikk fortalte at hun/han var HIV smittet?

emm skrev:

Det hadde sikkert vært veldig fint om alle tok så lett på det og åpnet døren sin, som det tilsynelatende er her.

Jeg tviler på at FP er representativt for RL. I tillegg er det jo mange her som faktisk ikke har reellt sett vært i situasjonen (jeg innbefattet), så da blir man nok mer frisinnet enn man kanskje vil være i virkeligheten?

him skrev:

Jeg tviler på at FP er representativt for RL. I tillegg er det jo mange her som faktisk ikke har reellt sett vært i situasjonen (jeg innbefattet), så da blir man nok mer frisinnet enn man kanskje vil være i virkeligheten?

Tror det går litt på kunnskap. Det er mange myter ute og går om HIV.
Vi har hatt om dette på skolen, og hvor vi fikk se film av en god venn av læreren - som var HIV-positiv. Han delte med seg av hvordan det virkelig var. Og jeg tror ikke det har blitt så veldig mye enklere å stå frem som smittet i dag enn på 80 tallet. Det er ikke lett for de som står den smittede nær heller, for setter du deg ned på f.eks en kafe sammen med en alle vet er smittet, blir du sett litt rart på.

Hvis du var HIV positiv så hadde du vært hjertelig velkomme i mitt hjem og jeg skulle gitt deg den omsorg/oppmerksomhet og kjærlighet som du fortjente. Med dagens tilgjengelighet på informasjon og kunnskap så er det helt utrolig hvor sneversynt mange er.

him skrev:

Jeg tviler på at FP er representativt for RL. I tillegg er det jo mange her som faktisk ikke har reellt sett vært i situasjonen (jeg innbefattet), så da blir man nok mer frisinnet enn man kanskje vil være i virkeligheten?

Logisk sett, og når man får tid til å tenke over det, er det selvsagt å behandle HIV-positive og -negative på samme måte. Men hvis situasjonen kom bardus på meg, og det involverte barna mine, kan jeg ikke love at jeg hadde reagert logisk. Jeg ville sannsynligvis angret som en gris i ettertid, og bedt personen om unnskyldning, men jeg ser ikke bort i fra at en førstereaksjon på slik informasjon ville vært at jeg trakk meg litt unna personen.

Fordelen med å få slike artikler med jevne mellomrom er at man rekker å tenke gjennom ulike scenarier på forhånd, slik at man ikke får slike negative førstereaksjoner. Kanskje er det noe av grunnen til at HIV-positive har det verre i dag enn for 20 år siden: det er mindre oppmerksomhet rundt saken, så folk får ikke tid til å tenke logisk gjennom hva dette egentlig betyr for dem.

I utgangspunktet tror jeg ikke at jeg ville ha behandlet noen annerledes pga at de var HIV-positive, men det er mulig at jeg hadde blitt så fokusert på å ikke diskriminere at jeg hadde behandlet dem annerledes?

Flott med en slik kampanje.
Husker de hadde en for mange år siden hvor det stod noe ala:
Det var ikke HIV/Aids som tok livet av h*n men mangelen på ømhet eller noe.

Broren min er narkoman og han var sammen med ei som hadde HIV for maaaaaaaaaaaange år siden.(1986 ca)
Hun var her og overnattet flere ganger uten at jeg så på det som noe stort problem.
Hun var også narkoman, men hadde med sit eget håndkle og såpe o.l selv om hun fikk beskjed om at det ikke var nødvendig.
Første gangen jeg gav henne en klem fikk hun tårer i øynene og ble utrolig glad.

Jeg var den første ikke-smittede eller ikke-narkomane som gav henne en klem etter at hun fikk diagnosen.