Spinoff: Å legge om dialekten ...

alfaCharlie skrev:

Er det? Jøss. Jeg har vært overbevist om at skotteslengen og australierslengen har vært aksent det også. Jaja, da bytter jeg dialekt når jeg snakker engelsk.

Mener du at folk som har engelsk som morsmål ikke snakker dialekt, eller misforstod jeg hva du mente nå?

Forresten, jeg tror vel man skal være ganske god for å greie å faktisk snakke dialekt på utenlandske språk, så det er sikkert riktigere å si aksent, egentlig. 🙂 At man kan få en skotsk-klingende aksent av å snakke med folk som snakker skotsk dialekt, altså.

Skilpadda skrev:

Mener du at folk som har engelsk som morsmål ikke snakker dialekt, eller misforstod jeg hva du mente nå?

Forresten, jeg tror vel man skal være ganske god for å greie å faktisk snakke dialekt på utenlandske språk, så det er sikkert riktigere å si aksent, egentlig. 🙂 At man kan få en skotsk-klingende aksent av å snakke med folk som snakker skotsk dialekt, altså.

Jeg tror kanskje jeg bæsja på leggen.

Jeg har flyttet hele oppveksten og alltid lagt om dialekten etter hvor jeg bodde, og forøvrig også etter hvem jeg snakket med. Som barn snakket jeg minst fire dialekter flytende, og kunne skifte mellom alle sammen helt ubevisst, om så i løpet av samme setning, avhengig av hvem blikket mitt falt på under samtalen. Fortsatt snakker jeg én dialekt med foreldrene mine og sort-of-en-annen med alle andre. Ja, også har jeg begynt å snakke trøndersk med ungene i det siste, merker jeg.

Så nei, jeg har ikke noen dialekt som jeg holder fast ved, nei.

Madam Mim skrev:

Det kan hende at jeg er særdeles begavet altså, jeg ser ikke bort fra det, men jeg har ALDRI hatt problemer med å skjønne noen noen gang, uansett dialekt.

Det kan også hende at du aldri har spist middag sammen med min svigerfamilie.

Jeg forstår de aller, aller fleste dialekter, uten at jeg skal påstå at jeg er plagsomt musikalsk. Mamma forstår IKKE dialekter, og irriterer seg voldsomt over "grautmål" på radio og tv. (<--- Morsommere hvis du hadde hørt mamma snakke - noen vil nok også kalle det grautmål. 😛)

Jeg har to dialekter: En jeg bruker der jeg kommer fra, eller når jeg snakker med noen derfra, og en jeg bruker ellers. Nummer to er veldig utvannet. "Alle" og ikke "adle", for eksempel. Det har skjedd over tid, og går helt automatisk. Jeg traff en tante i sommer, og hun skrøt over hvor "godt" jeg holdt på dialekten. Så traff vi noen andre slektninger senere, og siden de er østlendinger så la jeg automatisk over. Og tante satt bare der og glodde storøyd på meg.


Og jeg snakker også jalla-engelsk med folk som snakker dårlig engelsk. For det hjelper jo veldig, for folk som ikke forstår engelsk så godt, å bli tilsnakket på SKIKKELIG dårlig engelsk.

Jammen Polyanna, noen ganger hjelper det. Jeg snakket med en, øh, greker som ikke var helt dreven i å konversere på engelsk, og når jeg bablet i vei uten å tenke, så skjønte han ikke så mye. Når jeg derimot kuttet ordforrådet til en tredel og snakket veldig sakte, da gikk det mye bedre.

(Ikke at jeg er så dreven selv, men jeg er vaffal bedre enn ham. :flirer: )

Polyanna skrev:

Og jeg snakker også jalla-engelsk med folk som snakker dårlig engelsk. For det hjelper jo veldig, for folk som ikke forstår engelsk så godt, å bli tilsnakket på SKIKKELIG dårlig engelsk.

Det leste jeg faktisk nettopp en liten artikkel om i et blad, det der er noe "alle" gjør. Men faktisk så hjelper det litt, man legger seg jo på deres nivå.

alfaCharlie skrev:

Jammen Polyanna, noen ganger hjelper det. Jeg snakket med en, øh, greker som ikke var helt dreven i å konversere på engelsk, og når jeg bablet i vei uten å tenke, så skjønte han ikke så mye. Når jeg derimot kuttet ordforrådet til en tredel og snakket veldig sakte, da gikk det mye bedre.

(Ikke at jeg er så dreven selv, men jeg er vaffal bedre enn ham. :flirer: )

Eh, jo, sikkert. Men å snakke dårlig og gebrokkent, det tror jeg ikke er så nyttig at det gjør noe...

jeg blir forøvrig litt forstyrret av store dialektsprang hos voksne mennesker. Ei venninne av meg flyttet til byen da hun gikk på ungdomskolen. Jeg ble kjent med henne på vgs og da snakket hun Trøndersk. Etter endte studier flyttet hun tilbake til hjembyen og nå snakker hun helt annen dialekt igjen! - Merkelig, rett og slett.

Tanteungene mine bodde forøvrig 3 mnd i mo i rana - og la om dialekta kjemperaskt. Jeg kjente nesten at jeg følte at de var fremmede

Polyanna skrev:

Eh, jo, sikkert. Men å snakke dårlig og gebrokkent, det tror jeg ikke er så nyttig at det gjør noe...

Joda. :klamrer meg til halmstrå:

Polyanna skrev:

Eh, jo, sikkert. Men å snakke dårlig og gebrokkent, det tror jeg ikke er så nyttig at det gjør noe...

"Gebrokkent" innebærer jo ofte "veldig sakte og tydelig og med korte, enkle ord", og det er gjerne enklere å forstå enn veldig "flytende" tale, dersom man ikke er veldig flink i det aktuelle språket. Men noen typer gebrokkent er bare dårlig uten å være tydelig, ja, og da blir det gjerne bare enda verre.

Skilpadda skrev:

"Gebrokkent" innebærer jo ofte "veldig sakte og tydelig og med korte, enkle ord", og det er gjerne enklere å forstå enn veldig "flytende" tale, dersom man ikke er veldig flink i det aktuelle språket. Men noen typer gebrokkent er bare dårlig uten å være tydelig, ja, og da blir det gjerne bare enda verre.

Fullstendig hypotetisk eksempel:

"You be there that time, work until then" med peking på tidspunkt skrevet ned kan fungere ypperlig. Selv om man føler seg teit.

Snakker fremdeles normert riksmål når jeg tar viktige telefoner, er nervøs og sånt..
Men til vanlig snakker jeg en noe forfinet variant av den lokale dialekten.
Har bodd her i 15 år snart 😱

Hadde et radio intervju for noen år siden, der jeg driiitnærvøs starter på klingende "bokmål" og langsomt slår over på den lokale dialekten :flaut:

Og når det kommer til å misforstå hva de innfødte sier, så har jeg gull i det, for å si det sånn

Da jeg var liten var jeg så misunnelig på de som hadde dialekt.

Jeg snakker fortsatt østlandsk her, men det har sneket seg inn ord som "boss". Og her om dagen tok jeg meg selv i å si "ligge" i stedet for "legge". Men jeg har ikke begynt å skarre på r'ene.

Jeg har en tendens til å ubevisst herme etter andres dialekter eller tonefall, men av en eller annen grunn har det aldri skjedd med bergensk.