Ville du nektet barnet ditt å spise så mye det ville?

Mams skrev:

Han kunne dog fint spist nudler hver dag han kommer fra skolen, men det får han da ikke lov til.

Det er vel heller ikke et problem hvis han hører på hva du sier mtp hva som ikke er lov å forsyne seg av?

Olympia skrev:

Jeg tok det for gitt at problemstillingen gjaldt et barn som veier mer enn det burde og svarte deretter.

Da skjønner jeg. Jeg misforstod disse, og trodde du mente det generelt:

Olympia skrev:

Hadde jeg hatt et barn som kunne spise 6-7 brødskiver med pålegg ville jeg selvsagt begrenset det (uten å nevne at det var pga. "figuren" ).

oslo78 skrev:

Ikke nødvendigvis. Vi stopper vår eldste som kan spise 10 brødskiver med banan, leverpostei og makrell i tomat. Nå stopper han selv etter tre brødskiver fordi vi har sagt at det er nok. Dermed er han også normalvektig, mne i øverste del av normalvektigskalaen.

Og at oslo78 mente at hun hadde forebygget fedme ved mengdekontroll, uten at barnet i utgangspunktet var overvektig.

Polyanna skrev:

Da skjønner jeg. Jeg misforstod disse, og trodde du mente det generelt:






Og at oslo78 mente at hun hadde forebygget fedme ved mengdekontroll, uten at barnet i utgangspunktet var overvektig.

Barnet var i utgangspunktet overvektig, men han er det ikke nå lenger. Synes forøvrig at å forebygge fedme må være mye bedre enn å fikse det i ettertid.

Da misforstod jeg deg også.

oslo78 skrev:

Barnet var i utgangspunktet overvektig, men han er det ikke nå lenger. Synes forøvrig at å forebygge fedme må være mye bedre enn å fikse det i ettertid.

Hva syntes han selv om å bli begrenset på matmengde? Hvordan gjorde dere det?

ullmor skrev:

Hva syntes han selv om å bli begrenset på matmengde? Hvordan gjorde dere det?

Vi snakket om hvilken mat kroppent trenger og hvor mye mat kroppen trenger. Han er et barn som ikke blir lett sultent og ikke lett mett. Så vi ble enige om at tre brødskiver vanligvis er nok til brødmåltidene. Middagene har det ikke vært nødvendig å begrense. Siden han ikke er sulten etter tre brødskiver, synes han det er helt greit. Hadde han gitt uttrykk for å være mer sulten da, ville vi selvsagt gitt ham mer å spise, men da i form av grønnsaker. Han er en svært fornuftig gutt som det ikke er vanskelig å snakke med og lage avtaler med - heldigvis.

Vi har også en avtale om antall kakestykker det er greit å spise i et selskap og han har selv ansvaret for dette.

oslo78 skrev:

Vi snakket om hvilken mat kroppent trenger og hvor mye mat kroppen trenger. Han er et barn som ikke blir lett sultent og ikke lett mett. Så vi ble enige om at tre brødskiver vanligvis er nok til brødmåltidene. Middagene har det ikke vært nødvendig å begrense. Siden han ikke er sulten etter tre brødskiver, synes han det er helt greit. Hadde han gitt uttrykk for å være mer sulten da, ville vi selvsagt gitt ham mer å spise, men da i form av grønnsaker. Han er en svært fornuftig gutt som det ikke er vanskelig å snakke med og lage avtaler med - heldigvis.

Vi har også en avtale om antall kakestykker det er greit å spise i et selskap og han har selv ansvaret for dette.

Det var vel en overgang fra ti til tre brødskiver? Trappet dere ned en skive per dag? For brå overgang kan gi stort matsug, det er jo slik at magen tilpasser seg den maten den får, også på mengde.

ullmor skrev:

Jeg har lagt inn ekstra kalorier i maten til barna mine og det fungerer. Det vil fungere den andre veien også så lenge maten tilberedes hjemme. Mye blir annerledes når ungene blir selvstendige i forhold til å forsyne seg selv, kjøper mat i storefri osv. Jobben med å vende unger til å like variert mat osv må starte tidlig. Hvis det finnes lettutgaver av mat i kjøleskapet har ikke ungen noe valg. Godteri/is/osv kan kjøpes inn dagen det skal spises. Det er en del slike grep man kan gjøre, men med store unger er det selvsagt ikke alt man kan styre. Mine unger er enda små (5-7 1/2 år) og spiser det som står framfor dem (bortsett fra det de bestemmer seg for at er æsj..), det er nå vi lærer dem hva som er riktig mat. Forskning viser at unger som har spist klassisk sunt i barndommen (husker ikke hvor stor del av barndommen) tar opp de sunne matvanene i voksen alder igjen selv om de har hatt en usunn ungdomstid.

Det går i sunnere retning med større matbevissthet generelt i samfunnet og blant ungdomsgrupper spesielt. Det er bra med tanke på mattrender blant barn som påvirkes av venner.

Vi har klassisk sunne matvaner i vårt hus. Og vi trodde det var enkelt å få unger til å spise og like sunn mat, helt til vi fikk minstemann. Og innså at det var det ikke nødvendigvis. 🙄 Noen unger er mer kresne enn andre. Men for alt i verden, ungen sliter ikke med overvektsproblematikk, selv om han blir relativt gretten av mat med farge på. Han kan nå spise både gulrøtter og asparges (i små mengder) uten å brekke seg og kaste det opp igjen. Så for vår del får vi håpe at det å ha klassisk sunne matvaner i huset er nok til at han får det selv som voksen. 😉

Eldstemann er mer lettfattelig der, og elsker salat, tomat og agurk-type grønnsaker. De som er kokte er hun mindre begeistra for, selv om hun spiser om hun må (og hun må smake).

Vi har sjelden digg i huset, og lørdagsgodtet er begrenset. Jeg lager frokosten til henne, og den er sunn, jeg lager skolematen til henne, og den er sunn. Jeg lager middag, og den er sunn. Vi spiser ute, og hun får svært sjelden mat som kommer i junkfood-kategorien. Hun spiser normal mat, normale mengder, og hun har fremdeles god barnemage. Ikke sånn "ølvom"-fasong, men ekstra god polstring på magen. Resten av henne er muskuløst, og hun ser ikke overvektig ut med klær på, bare litt "firkantet".

Det er ikke aktuelt å slanke henne, det er ikke aktuelt å gi henne inntrykk av at hun burde ha noen grunn til å tenke på kroppen sin som annet enn perfekt. Hun har så vidt begynt å bli kroppsfiksert, men vi er lynkjappe med å slå ned på alle forsøk på å si at hun er tykk (som hun har sagt ved et par anledninger). Og foreløpig ser det ut som om hun stoler på oss.

Vi har banlyst chips og annen frityrstekt "mat", og det gjelder både for henne og den heller magre broren. Forklaringen på at frityrstekt mat er fy er at den tetter igjen blodårene og gjør oss feit inni. En forklaring hun kjøper, siden beinrangelbroren heller ikke får spise usunn mat.

Ellers pirker jeg på at man ikke trenger å spise opp alt man har på tallerkenen, og at man ikke skal spise bare fordi ting smaker godt (irriterende nok plukkes det opp av lillebroren, som burde spise mer, og som da sier "jeg er mett" når maten ikke smaker så godt som han skulle ønske, lenge før han egentlig er mett. Og jeg kan jo ikke akkurat tvinge ham til å spise når han sier han er mett heller.... Ja, ja. Ulike barn, ulike utfordringer).

Men jeg synes det er rimelig overforenklet å tro at om man bare har sunn mat i hus, ja da kan man ikke bli overvektig. Noen mennesker liker sunn mat så godt at de godt kan overspise på den også. Har jeg hørt.

Men det MONNER utvilsomt, Milfrid, det er du vel enig i?

Det VAR jo mindre overvekt blant barn før, med mye mindre tilgang på brus, junk og godteri.

Ett av våre barn har slitt med overvekt (ikke bare "litt lubben"). I stedet for å begrense kosten, la vi om kostholdet til å inneholde enda mere fiber, enda mere frukt/grønt og magerprodukter. Eneste kravet i matveien for ham som var overvektig, var begrensninger i mengde saus og at 1/3 eller mer av middagstallerkenen bestod av grønnsaker.
Grovt hjemmebakt brød fyller godt i magen - og når man kutter ut smøret, blir det også magrere.
Fysisk aktivitet ble trappet opp, og begrepet "sunn mat for sunne kropper" innført.
Det kunne aldri falt meg inn å nekte dette barnet å spise seg mett, eller å få dessert. Det syns jeg er rent ut ondskapsfullt, selv om mamman nok mente det godt.

Så er det liksom det også, da, at vi skal være forsiktige med å definere litt lubne barn som overvektige helt uten videre. Alle er ikke skapt for å være størrelse 36 - det viktigste er at man trives i kroppen sin og lever sunt!

Ja, jeg hadde begrenset barn det ikke er bunn i, helt klart. Mine barn ligger på grensa til overvekt. De veier mer enn de ser ut som, men dog. Derfor har vi aldri dessert. Vi har ganske strenge regler rundt når man får saft/brus/godteri/nugatti/søte frokostblandinger og annet som inneholder sukker. Og vi serverer ikke yndlingsretter av typen pølser spesielt ofte. Og vi oppmuntrer fysisk aktivitet.

So far so good, hos oss har det så langt vært nok. Spesielt eldstemann kan i perioder hive innpå 5 skiver, men i andre perioder spiser han kun 1 skive. Det regulerer seg selv, og det ser ut som han spiser seg opp før en vekstspurt. Men hvis han begynte å øke på vekta og i tillegg ikke var selvbegrensende på mat hadde jeg helt klart begrenset han på samme måte som jeg nå begrenser mengden sukker i kosten. Uten å si rett ut at "du må ikke ta mer enn to skiver fordi da blir du feit" eller klappe han på rumpa på vei til kjøleskapet slik min mor gjorde (og jeg var ikke overvektig, men trodde jo det selv). Men på samme måte som vi lærer barna at godterier ikke er bra, men at man kan kose seg av og til, må det gå an å lære bort at mat er sunt, men ikke i ubegrensa mengder. Noen mennesker må bruke hodet for å vite at nok er nok, og det må også læres. Jeg tror det er bra å komme med dette fokuset før det er utviklet fedme, da er det vanskelig å unngå fokus på vekta.

Polyanna skrev:

Men det MONNER utvilsomt, Milfrid, det er du vel enig i?

Det VAR jo mindre overvekt blant barn før, med mye mindre tilgang på brus, junk og godteri.

Jeg tror definitivt det monner for en god del mennesker, helt klart. Anledning gjør tyv, som det så fint heter. Jeg tror helt klart at en god del mennesker er overvektige fordi de har for stor tilgang på usunn mat.

Men det hjelper ikke på dem som er overvektige fordi de mangler evnen til å slutte å spise når man egentlig er mett. For noen er det faktisk et reelt problem, og det er ikke bare noe jeg har hørt en gang. 😉

Sånn fra naturens side skal man ha en evne til å ikke spise mer enn man trenger. Altså slutte før en er ubehagelig mett. Denne evnen kan man fint ødelegge om man ikke gjør det (jeg er vokst opp med "du må spise opp maten din" og "spis litt mer, du er så tynn").

Tror rett og slett at det finnes to typer overvekt. Den som skyldes at man spiser feil, og den som skyldes at man spiser for mye (eller tre, hvis man tar med dem som spiser for mye feil mat).

For å ta meg selv. Jeg spiser ikke mye feil mat. Jeg spiser mye rett mat. Og legger på meg av det. I flere år så jeg meg blind på det. Jeg spiste jo aldri sjokolade, aldri chips, drakk ikke brus, spiste ikke særlig feit mat osv. Likvel raste kiloene på. Og jeg konkluderte med at det måtte være hormoner og alle andre grunner enn egne spisevaner. Helt til jeg tok en god, gammeldags selvransakelse og konkluderte med at det går an å bli overvektig om man spiser seg for mett på grovt brød med mager ost og fiskemiddager også.

Helt ulikt svogeren min, som gikk ned 15 kilo da han sluttet å drikke Cola. Vi var begge overvektige. Han fordi han inntok for mye av noe som var usunt. Jeg fordi jeg inntok for mye av det som var sunt.

Så jeg må nekte meg selv å spise så mye. Innse at jeg ikke kan spise ubegrensede mengder med sunn mat heller. Innse at det senteret i hjernen min som regulerer hvor mye jeg trenger av næring, ikke fungerer slik den skal, og at jeg derfor må tenke på når jeg skal slutte og spise, mens det for andre skjer helt automatisk.

Jeg kommer alltid til å misunne de som kan legge fra seg gaffelen midt i et fantastisk herremåltid fordi de er akkurat passe mette.

Eldstemann har enda den evnen, hun stopper når hun er mett. Men hun er veldig glad i mat, og derfor er jeg opptatt av at hun skal stoppe og tenke seg om før hun forsyner seg en gang til. For jeg tror at evnen til å automaisk stoppe forsvinner om man over lengre tid spiser seg mer enn noprmalt mett.

Jeg vet ikke om jeg klarte å forklare skikkelig hva jeg mente?

Altså, begrensning på usunn mat er definitivt en bra ting, og kan gjøre mye for mange. Men begrensning på mengde mat er også viktig (og er nok også et barn av vår tid med bedre økonomi, og der vi bare kjøper nytt brød, nytt pålegg, ny frukt, ny melk, når det vi hadde er spist opp).

Om barnet overspiste, ville jeg begrense ja, men ikke med fokus på vekt og foran andre:grøss:
Jeg ville i første omgang fjerne usunne alternativ, mindre fett sukker etc mere fiber, grønt, ekstra lett melk osv osv.Aktiviteter i fritiden sammen hele familien som får opp pulsen og det hadde nok ingen av oss hatt vondt av- nå har jeg to barn som jeg feiter opp kosten til, de eter som voksne menn , men er bygd som spagetti- sånn er de bare.

Jeg ser hva du mener, Milfrid.

Forresten, stemmer inntrykket mitt fra USA at de kan bli veldig opptatt av "typer" mat, altså at det skal være low-fat eller low-carb eller hva det er, men at mange har en veldig dårlig dårlig evne til rett og slett mengdebegrensning?

For en sunn middag som i "normalporsjon" inneholder 500 kalorier inneholder faktisk 1000 om du spiser dobbelt så mye... Nei, se, DET har de ikke alltid tenkt på. Det er jo SINNSYKE porsjoner på mat der borte!

Jeg stopper mine ja.

Det gjøres effektivt ved at de rett og slett ikke får ubegrenset av favorittmaten. Det er sjelden unger spiser på seg et problem ved hjelp av laksefilet og grønnsaker. :slem mamma:

Mine får ikke søtt til hverdags. Med unntak av noen få glass saft i måneden.

I helgene kan de få brus og de får rikelig med lørdagsgodt. Noen ganger kake eller sånt også.

Men i ukedagene er det altså sunt pålegg og drikke som gjelder. Mat er mat, klin er ikke mat.

De er begge normalvektige, men begge har tendens til å overspise på favorittene. Dermed styrer jeg stort sett i bakgrunnen sånn at de ikke kan det.

Vi har lagt inn begrensning på hvor mange pølser eldste får lov til å spise. På all annen mat, stopper hun opp når hun blir mett, men når det gjelder pølser ser det visst ikke ut til at hun blir mett noen gang. Det startet med at de i barnehagen spurte oss, etter å ha vært på tur og grillet pølser et par ganger. De så at hun spiste utrolig mange pølser (type 2 år spiser 5 grillpølser), og lurte på om vi syntes det var greit. Vi syntes at 5 pølser ble i overkant, selv om hun synes det er godt, og satte en begrensning på 3 stk. Problemet i familiebursdager o.l hvor det blir servert pølser, er at det er tydeligvis veldig stas med et barn som spiser godt, så der proppes hun full.
Hun er stor, men vi har bevisst ikke fokusert på å begrense annen mat til henne. Vi har fokusert på sunt kosthold, er glade i å være ute, begrenser godteri til lørdag, men all den tid jeg sliter med spiseproblemer, er vi veldig forsiktige med å fokusere negativt på mat.

Jeg tror det er viktig at man beholder den naturlige evnen til å føle metthet og stoppe å spise etter passende mengde. Derfor inngikk jeg samarbeid med barnehagen om mengdebegrensning for min yngste sønn fra 2 års alder. Da de ansatte fortalte at han hadde spist 8(!) ostesmørbrød ba jeg om et møte. Og sa fra at mer enn 3-4 skiver skulle han aldri få til et måltid. Nå er han blitt 3,5 år og har fått tilbake metthetsreguleringen. Han var også ganske lubben frem til 2 års alder. Han spiser aldri mer enn 2-3 skiver til et brødmåltid nå.

Jeg tenker at man ikke skal se seg blind på hvordan små barn ser ut, men være opptatt av hva/hvordan/hvor mye de spiser. Babyfett forsvinner.

Polyanna skrev:

Jeg ser hva du mener, Milfrid.

Forresten, stemmer inntrykket mitt fra USA at de kan bli veldig opptatt av "typer" mat, altså at det skal være low-fat eller low-carb eller hva det er, men at mange har en veldig dårlig dårlig evne til rett og slett mengdebegrensning?

For en sunn middag som i "normalporsjon" inneholder 500 kalorier inneholder faktisk 1000 om du spiser dobbelt så mye... Nei, se, DET har de ikke alltid tenkt på. Det er jo SINNSYKE porsjoner på mat der borte!

Porsjonene, ja. De er virkelig spinnville. Det virker som om de har blandet begrepene og tror at kvanitetet betyr kvalitet. Det er ikke tull en gang at på enkelte restauranter kan mannen og jeg dele en forrett og bli mette. Dessuten er det en utfordring å spise med unger, for barnemenyen inneholder stort sett frityrstekt kylling eller fisk og hamburgere. Alt med frityrstekte poteter. Jadda. Vi ender som reglel opp med å bestille voksenmat til dem også. Da har vi mat til resten av uka, men den er i det minste spiselig. 🙄 Heldigvis har vi funnet en restaurant rett nede i gata (noe så uvanlig som gangavstand!) hvor de ikke har barnemeny, men sier at de kan lage det ungene vil ha, i barnestørrelser (som riktignok er normal voksenstørrelse), pluss at maten vi får også har en rimelig størrelse.

Og lavkarbo har jeg ikke sett så mye til her vi bor, det er mer low-fat. Men det betyr jo bare at de har erstattet alt fettet med sukker. Youghurt med 0 fett og 36 gram sukker, lissom.

Nei, det er lett å legge på seg her, om man ikke passer seg.

ullmor skrev:

Jeg tenker at man ikke skal se seg blind på hvordan små barn ser ut, men være opptatt av hva/hvordan/hvor mye de spiser. Babyfett forsvinner.

Tja, gjør det nødvendigvis det? Min datter var bollerrund som baby. Skikkelig buddah. Hun har alltid vært kraftig, med ekstra polstring rundt midjen.

Hun er en aktiv frøken, høyt og lavt og med god kondisjon. Samtidig er hun nok litt lat også. En snodig kombinasjon, egentlig. 😉

Vi har hele tiden tenkt at babyfettet vil forsvinne, men nå er hun 10 år, og babyfettet er der, og jeg ser at det kommer til å legge seg kvinnelig på henne, over hoftene. Sannsynligheten for at dette er hennes kroppsform - liten og tettbygd - er stor vil jeg tro.