Ferie helt alene?

Artiklen er forresten helt teit. For meg er det overhode ikke noe problem å reise alene. Spise alene osv er ikke noe problem. Jeg bare savner mannen så sykt.

Å lære seg å trives alene på restaurant er en veldig nyttig voksenskill, synes jeg. Jeg ble lei av å spise kjip kioskmat på hotellet på jobbturer, nå passer jeg på å bestille meg bord på morsomme restauranter i stedet.

Nå hadde jeg fint klart det tror jeg, men ikke for noen år siden. Men jeg hadde ikke reist til syden, jeg hadde heller reist til en storby av noe slag

Med masse bøker, kafeer i nærheten og ikke mas fra noen

Storbyferie aleine.

Tjorven skrev:

Er alle som reiser med jomfrureiser single? Jeg har ferie igjen i år, men det har verken mann eller barn, så jeg må reise alene. Men jeg er ikke så sikker på om det er noen god idé for min del, så jeg vurderer alternativene.

Nei, det tror jeg absolutt ikke. Det er vel en del jentegjenger som reiser sammen på slike turer. Tror dog jeg hadde undersøkt alderssammensetningen like grundig som sivilstanden.

Tjorven skrev:

Er alle som reiser med jomfrureiser single? Jeg har ferie igjen i år, men det har verken mann eller barn, så jeg må reise alene. Men jeg er ikke så sikker på om det er noen god idé for min del, så jeg vurderer alternativene.

Nei, tvert i mot, på den turen jeg var, var de fleste gifte i hvert fall.

Jeg har gjort det før, og gleder meg til å gjøre det igjen når barna blir voksne. Jeg har lyst til å gjenta ukesturen til Roma med prosjekt "se alle Caravaggioene", jeg kunne tenkt meg treningsferie eller kokkekurs i Italia, besøkt venner her og der i verden.... Masse!

Toffskij skrev:

Å lære seg å trives alene på restaurant er en veldig nyttig voksenskill, synes jeg. Jeg ble lei av å spise kjip kioskmat på hotellet på jobbturer, nå passer jeg på å bestille meg bord på morsomme restauranter i stedet.

Jeg har gjerne spist middag i baren når jeg har reist alene på jobbtur. Det funker også bra.

Jeg har aldri overskudd til noen restaurantopplevelser når jeg er på jobbtur. Men jeg er enig i at det ikke bør være det at man er alene som stopper en fra å få seg god mat. Men jeg har også måttet trene på å gå på cafe alene. Det var en sperre, men da den først var brutt var det ikke noe problem.

Takk for tips om jomfrureiser, det så spennende ut. Rent bortsett fra å dele dobbeltrom med en fremmed person. Jeg er null og niks redd for ensomhet, men får litt hetta av tosomhet med fremmede.

Å gå på kafé alene er nydelig. Sukk!

Dele dobbeltrom med en ukjent person hadde vært totalt uaktuelt.

Anne C skrev:

Er det bare jeg som er helt teit å savner mannen min (partner) så mye at jeg nesten "dør"?

Det er helt fremmed for meg, i alle fall.

Jeg liker godt å reise alene, men kjenner raskt at jeg gjerne skulle hatt selskap til middag. (Å dele dobbeltrom med en ukjent? That'll be the day!)

Jeg synes artikkelen var negativt vinklet, men jeg opplevde at den hadde en selvironisk undertone mer enn sutring, et prosjekt hvor man beveger seg fullstendig ut av komfortsonen og opplever at man ikke trives.

Å dra på aleneferie for dem som liker en stabel bøker en ukes tid er jo toppers. For andre er det marerittet. Jeg hadde trives i to dager, men kjedet meg om det ikke var mer program eller noe sosialt over flere dager enn det.

Jeg synes også det er litt vanskelig å dømme andres opplevelse av ensomhet. Ensomhet er først og fremst en opplevelse som er subjektiv og ikke noe man vurdere på vegne av andre. En nittiåring som har bodd alene hele livet og mister katten sin og sørger over den er ikke nødvendigvis ensom eller opplever ensomhet. En person som har et utenfra sett sosialt liv kan oppleve seg veldig ensom. Man kan også være ensom om man er sammen med andre. Er det en ting jeg synes er vanskelig å bedømme og hvor jeg har blitt ydmyk overfor andres opplevelser er det med å skulle mene noe om hvorvidt andre har rett til å føle seg ensomme eller ikke.


Kanskje ikke dama i HI har noen sjarmerende beskrivelse av ferien sin, men så helt bortinatta dårlig synes jeg ikke det er. Det er en beskrivelse av hennes opplevelse og det er ting der som jeg i alle fall fant litt interessant.

Det -ea- skriver om forholdet mellom å tenke at man ønsker seg noe og å faktisk ønske seg noe tror jeg også gjelder for en del. Det treffer ikke alle, men det kan nok treffe noen, deriblant meg.
Jeg tror også at det å reise alene og opplevelsen av å være alene avhenger veldig av hvordan relasjonen til andre er på reisetidspunkt, hvor man reiser og formål for reisen.

Å sitte alene på kafé på jobbreise er det mange som opplever veldig mye mindre ensomt og problematisk enn å sitte på kafé i lunsjen hjemme når man egentlig helst ville ha vært sammen med andre. Det er også få som ønsker å skru av hele sitt sosiale liv om man er alene. Å reise på ferie med en stabel bøker eller full kindle og være uten nett i en uke er nok vanskelig for veldig mange. Det er først da man snakker om å måtte kjenne på det å være alene tenker jeg.

Bra innlegg, Guava.

Man kan ha enkeltrom også på Jomfrureiser, står det på nettsidene. Betale litt mer, selvsagt. Så man må ikke dele rom med vilt fremmede om man drar på tur med dem.

Sjølsagt kan man ikke vekte ensomhet. Jeg betviler ikke at journalisten følte seg ensom. Jeg synes likevel det er et poeng at en sånn ferietur i stor grad er sjølvalgt (sjøl om ensomheten ikke er det), i mitt høyst reelle eksempel med nitti år gammel dame var det ikke det. Hun var for sjuk til å klare seg aleine, fikk ikke plass på aldershjem, fikk ikke besøk av andre enn naboen og hadde flere ganger bedt om hjelp, men fikk det ikke. Og det var ikke katten som døde, det var hun - men hun ville ha katten avliva, så den kunne gravlegges med henne (jeg antar det ikke er lov, men det var nå ønsket hennes). Over nitti år med levd liv, og den nærmeste hun hadde var en katt. Jeg synes det er hjerteskjærende. Det var altså mest ordbruken "ekstremversjonen av ensomhet" jeg reagerte på, for jeg mener at man ikke er så ekstremt ensom hvis man kan velge bort situasjoner man føler seg så ensom i. Og jeg sliter med å se poenget i å reise bort med kun bøker som selskap, dersom man ikke trives med det. Hvorfor i all verden?

Annet tips til aleneferie sammen med andre er å reise med Inspiratour. Var på tur med dem en gang (med faren min), og mange der reiste uten andre. Veldig hyggelig:

http://www.inspiratour.com/

Tja.. Hvorfor i all verden? Hvorfor teste ut andre grenser?
Noen ganger kan jo det være et poeng i seg selv har jeg skjønt, ofte forklart med at man ønsker å bli bedre kjent med egne reaksjoner og grenser.
Noen ganger kan det å ha fått en slik opplevelse ha gitt nyttig kunnskap selv om hele greia ble ganske kjipt.

Å dra på Preikestolen i Ryfylke er en av de tingene jeg absolutt ikke kan tenke meg å gjøre. Det byr meg virkelig i mot å dra dit og jeg fatter ikke at folk drar dit fordi de liker det.
I et litt villt prosjekt kunne jeg kanskje ha gjort det likevel, ikke fordi jeg tror jeg hadde trives med det, men for å erfart hvordan forholdet mellom forhåndsvurderingen min og opplevelsen hadde stemt og om det folk sier om at "du vil elske det bare du forsøker" hadde stemt.
Jeg tror ikke jeg hadde gjort det altså, men jeg ser at det kunne vært et interessant prosjekt.

Det var ikke ditt eksempel jeg hadde i tankene heller Matilda. 🙂

Du fikk sagt det jeg mente, Guava. På en mye bedre måte.

Chanett skrev:

Å gå på kafé alene er nydelig. Sukk!

Ikke sant?

Filifjonka skrev:

Dele dobbeltrom med en ukjent person hadde vært totalt uaktuelt.

Ja, totalt uaktuelt

Tidligere likte jeg ikke å spise middag ute alene, men etter å ha reist mye alene ifbm jobb, har jeg vennet meg til det. Nå koser jeg meg med et glass vin eller to og kindle;)