Dømmer du folk etter utseendet?

Pia skrev:

Dømmer og dømmer, men jeg registrerer selvsagt hvordan folk ser ut og trekker slutninger utifra det. Møter jeg en skitten fyr med knekk i bena tassende rundt Oslo S så regner jeg nok med at han er narkoman ja. Men jeg synes ikke det er å dømme.

Visst er det å dømme. Du har et antatt bilde av denne personen i hodet ditt og vil oppføre deg deretter i forhold til denne. Nytter ikke å kalle en spade for en gaffel. Vær nå i det minste ærlig om at du faktisk dømmer.

Hvordan er det mulig å ikke gjøre det egentlig? Dømmer er jo egentlig et dårlig uttrykk, sånn sett. Jeg gjør meg en masse antakelser når jeg treffer folk, basert på klesstil, frisyre, fremtoning og annet. Førsteinntrykk er jo utrolig viktig. Det betyr ikke at jeg gjør en bedømmelse som er skrevet i stein og som ikke er mulig å endre, men det betyr at jeg har dannet meg en oppfatning av vedkommende. Gjør ikke alle det da?

bina skrev:

Hvordan gjør du det? Rent praktisk, mener jeg?

Hvordan gjør jeg det?
Jeg har aldri blitt dømt etter utseende i den grad at jeg har merket det selv. En helt normal kjerring, i normale klær, med normalt utseende, velstelt, en som ingen glaner to ganger på.
Og jeg har vært dømmende, jeg har glatt dømt mennesker etter utseende i større og mindre grad.
Så begynte folk å dømme meg. Stygge blikk, stygge kommentarer, risting på hodet, uttrykk med avsmak i osv. Det er noe av det jævligste jeg har vært med på, det såret mer enn jeg noen gang kunne forestilt meg.
Og hvorfor begynte de med det? Jo, fordi jeg har en unge som er mørk og ikke ser ut som meg og de fleste andre i byen her vi bor.
Jeg er tøff, men dette var vondt, spesielt for mammahjertet. Og jeg tok meg skikkelig nær av det, har brukt lang tid på å takle det.

To ting har jeg lært. Jeg har lært meg å takle å bli dømt. Og ikke minst, jeg har lært meg å ikke dømme andre mennesker ved første øyekast. Alle fortjener en sjanse uansett.

Fordommer er hjernens måte å sortere og forenkle og navigere på. Også på utseende:

- Møter jeg en dame som ser 100 % ut som en bimbo, som åpenbart har brukt masse tid på den looken, så forventer jeg meg en viss, eh, type hjerneaktivitet også. Jeg blir vldig overrasket om en smart dame velger et sånt utseende. Dette er en fordom basert på en del empiri, syns jeg. 😛
- Folk som er veldig uflidde utstråler slurv og sjusketakter og jeg vil automatisk forvente det samme på andre områder
- Jeg forventer ikke å finne en treningssoulmate når jeg treffer folk som er svært overvektige. Den har jeg blitt overrasket på såpass ofte at den begynner å falme.

Og så blir jeg ofte blendet av vakre mennesker og tillegger dem altfor ofte andre positive egenskaper.

Nin skrev:

Hvordan gjør jeg det?
Jeg har aldri blitt dømt etter utseende i den grad at jeg har merket det selv. En helt normal kjerring, i normale klær, med normalt utseende, velstelt, en som ingen glaner to ganger på.
Og jeg har vært dømmende, jeg har glatt dømt mennesker etter utseende i større og mindre grad.
Så begynte folk å dømme meg. Stygge blikk, stygge kommentarer, risting på hodet, uttrykk med avsmak i osv. Det er noe av det jævligste jeg har vært med på, det såret mer enn jeg noen gang kunne forestilt meg.
Og hvorfor begynte de med det? Jo, fordi jeg har en unge som er mørk og ikke ser ut som meg og de fleste andre i byen her vi bor.
Jeg er tøff, men dette var vondt, spesielt for mammahjertet. Og jeg tok meg skikkelig nær av det, har brukt lang tid på å takle det.

To ting har jeg lært. Jeg har lært meg å takle å bli dømt. Og ikke minst, jeg har lært meg å ikke dømme andre mennesker ved første øyekast. Alle fortjener en sjanse uansett.

Det jeg mente var hvordan oppdrar du barna dine til å ikke dømme på utseende.

Kjenner at jeg er veldig på linje med Iset her

bina sa det så klokt.

Jeg gjør vel kanskje det. For jeg klarer ikke legge av meg inntrykket (fra skoleårene) av at pene mennesker sikkert ikke vil ha noe med meg gjøre, fordi jeg ikke er god nok. Da dømmer jeg vel...

Jeg skjønner ikke helt hvorfor man skal skamme seg over å dømme heller. Jeg tror det er noe vi ikke kommer utenom. Vi vil uansett danne oss et bilde, et førsteinntrykk basert på erfaringer, preferanser og tolkninger.

Men hva vi gjør med det i ettertid er noe annet. Det er der jeg mener at jeg dømmer og tolker og så vil tiden vise om jeg fikk et riktig eller feil bilde. Som regel er det vel noe midt i mellom.

Det er gjort mye forskning som viser til at folk flest dømmer langt mer etter utseende enn de tror (og er villig til å innrømme, vanligvis). Man ser tydelig at pene mennesker lettere får gode jobber, tjener mer, blir lettere frikjent i retten og får lavere straffer. Det er til og med gjort studier som viser at foreldre gir bedre omsorg til de av sine egne barn som ser best ut (!).

Eksemplene er alt for mange til at man enkelt kan (eller bør) hevde at "neida, jeg henger meg aldri opp i hvordan vanlige mennesker ser ut ".

For min egen del: jeg er selvsagt like påvirket av folks utseende som folk flest. Dessverre.

Er vel som de fleste andre, jeg registrerer hvordan andre ser ut og gjør meg opp en mening utifra det, så lenge det er all info'en jeg har om den personen. Jeg driver ikke å uttrykker den meningen før jeg har fått bekreftet at det er hold i den meningen. I sosiale sammenhenger prøver jeg ihvertfall ikke å la den formeningen påvirke måten jeg møter andre på og er åpen for at mine fordommer er helt feil. Men jeg klarer ikke å stoppe hjernen min å gjøre det den alltid gjør når jeg ser andre mennesker, prosessere den informasjonen jeg plukker opp fra dem og trekke egne konklusjoner.

bina skrev:

Det jeg mente var hvordan oppdrar du barna dine til å ikke dømme på utseende.

😮 Sorry.
Jeg prater med dem om det. Nå har jeg tre unger her som er søsken til ett som ofte blir dømt etter utseende så de får jo kjenne litt på det de og.
Vi prater mye om at man ikke skal forhåndsdømme, alle fortjener en sjanse uansett. Vi prater om å dømme etter utseende,mobbing, erting, utestenging og hva dette gjør med et menneskesinn. Nå om dagen har vi to tenåringer i hus så dette er et tema det blir snakket mye om her i huset.
Om jeg får ungene til å bli personer som ikke dømmer andre vet jeg ikke, men vi gjør så godt vi kan og foreløpig er jeg kjempestolt av dem. Spesielt 13 åringen som har en egen evne til å "ta seg av" de som ofte blir dømt og holdt utenfor fordi de ikke er akkurat så kule som de etter normen på ungdomsskolen bør være.

Det er en fin ting å lære barn og seg selv å være dette bevisst og ikke straffe, utestenge eller annet pga utseendet.

Men det handler jo om så mye mer. Også om det som Niobe nevner (at de pene ikke vil være sammen med henne), at pene mennesker ikke har så mange problemer, at jåledamer er mindre smarte, at høye folk er smartere, at unge folk ikke har livserfaring osv.

Og der kom jeg på at jeg faktisk har blitt dømt etter utseende selv om jeg ikke husket det i første omgang. En skikkelig komisk greie som jeg har ledd mye av i årene etterpå. Jeg tror jeg må lage en tråd.

Men altså, det å dømme etter utseende betyr heldigvis ikke at man direkte mobber folk, de fleste dømmer jo i det stille. Jeg sier hvertfall aldri noe stygt høyt, med mindre noen spør meg direkte om min mening ang. hockeysveisen deres, feks.

Kan jo svare på hva jeg mener også.
Jeg kan ofte tenke mitt om mennesker utifra førsteinntrykket, men jeg sier jo ikke noe høyt.
Jeg kritiserer ikke andre foran barna mine. Jeg prøver å oppdra dem slik at de ikke skal dømme så fort.

Det har jo vært et stort problem at foreldre kritiserer kærere bl.a. Og dette påvirker selvsagt elevene.
Og skolen har derfor gått ut med skriv der de skriver at foreldre bør snakke pent om skolen og lærerene.
Ikke sikkert dette er et stort problem alle plasser.
Men noen steder er det et problem.

Har selv opplevd ting som gjør at jeg vet litt hvordan det føles å bli forhåndsdømt bl.a.

Iset skrev:

Men altså, det å dømme etter utseende betyr heldigvis ikke at man direkte mobber folk, de fleste dømmer jo i det stille. Jeg sier hvertfall aldri noe stygt høyt, med mindre noen spør meg direkte om min mening ang. hockeysveisen deres, feks.

Nemlig.

Polyanna skrev:

Fordommer er hjernens måte å sortere og forenkle og navigere på. Også på utseende:

- Møter jeg en dame som ser 100 % ut som en bimbo, som åpenbart har brukt masse tid på den looken, så forventer jeg meg en viss, eh, type hjerneaktivitet også. Jeg blir vldig overrasket om en smart dame velger et sånt utseende. Dette er en fordom basert på en del empiri, syns jeg. 😛
- Folk som er veldig uflidde utstråler slurv og sjusketakter og jeg vil automatisk forvente det samme på andre områder
- Jeg forventer ikke å finne en treningssoulmate når jeg treffer folk som er svært overvektige. Den har jeg blitt overrasket på såpass ofte at den begynner å falme.

Og så blir jeg ofte blendet av vakre mennesker og tillegger dem altfor ofte andre positive egenskaper.

Det Polyanna sa.

Ja, jeg dømmer. Både etter utseende og kropp. Jeg prøver å la være, men helt ærlig; så vet jeg at jeg gjør det.

Det er klart jeg gjør, og jeg tror ikke særlig på de som påstår at de absolutt ikke gjør det heller.

Selvfølgelig sorterer jeg folk etter utseende når det gjelder førsteinntrykk. Det er absolutt ingen som gjør det på et eller annet nivå. Det kommer an på hvillket nivå rett og slett. Jeg tenker ikke at en person er dum eller ond eller noe slikt ut fra utseende, men tar en rask status på hvilken livsstil de antagelig har.

Dette har jeg med meg veldig sterkt fra jobben min, og det er ikke noe dårlig det, å kunne grovsortere folk raskt. Det er faktisk et veldig viktig verktøy. Det som man derimot må passe veldig på er at man vet om sine fordommer og slipper dem raskt. De som nekter for at de har fordommer har oftere mye vanskeligere for å slippe dem, for de er dem ikke bevisste.

Om en kvinne i 70-års alderen kommer gående inn med sporty klær, med mobil hvor hun SMS-er med noen, gående lett i kroppen og har klar hud og rak rygg så er det jo helt klart at jeg antar at hun har en annen livsstil og et enklere liv enn en kvinne som kommer inn, krokete i ryggen, masse røykerynker og åpenbart dårlig form.