Det er et folkehelseproblem at folk tar tankene sine altfor alvorlig

Niobe skrev:

I denne sammenheng de som føler seg ørlite opphøyd ved å avstå fra legebehandling og gjør litt nummer av lidelsen sin ved å signalisere det helt motsatte. "Jeg var så dårlig i dag at jeg så dobbelt, pusset tennene liggende og kateteriserte meg selv for å få gått på do, men det skal mer til før jeg svikter arbeidsplassen min, jah! Litt får man tåle."

Mulig martyr ikke egentlig er en god betegnelse.

Input skrev:

Høres ut som moren min. Hun sydde seg selv (etter å ha hogget seg i leggen med øks ganske demonstrativt for å straffe faren min fordi han ikke fikset veden), fordi hun skulle ikke være til bry for noen. At det var masse jord og bark inne i såret gjorde ingenting, for hun trengte ikke hjelp til å rense.

Polyanna skrev:

Jeg har unger med veldig ulik skala, og det er litt tricky, syns jeg. Han eldste kommer liksom litt utpå dagen med en finger som åpenbart er veldig skadet og sier "du, mamma, denne fingeren, den blir liksom ikke bedre, den." "Hva? Når skjedde det? Er det vondt? Hvorfor har du ikke sagt noe??" "På kamp, i dag morges (5 timer tidligere). Nja, litt vondt er det jo. Pappa sa at det sikkert gikk greit da det skjedde, så...". (Brukket finger). Eller, da jeg så det satte seg en veps på ham og stakk ham, og han føyset den vekk og fortsatte å prate: "Gjorde ikke det vondt??" "Joa, litt? Så, da?"

Menst mellomste bestandig har vondt et sted (støl, voksesmerter, eksem, gnagsår, vondt i nesa etter å ha trynt mens hun tok salto, vondt i knokene etter armhevinger på karaten...), og det er åpenbart at hun virkelig KJENNER det, og det er reelle sår og skader man kan se, det er ikke det at hun er sytete. Det bare merkes godt for henne, og tar fort plass i hjernen, liksom. Selv om hun på mange måter er den tøffeste av ungene mine.

Polyanna skrev:

Jeg har unger med veldig ulik skala, og det er litt tricky, syns jeg. Han eldste kommer liksom litt utpå dagen med en finger som åpenbart er veldig skadet og sier "du, mamma, denne fingeren, den blir liksom ikke bedre, den." "Hva? Når skjedde det? Er det vondt? Hvorfor har du ikke sagt noe??" "På kamp, i dag morges (5 timer tidligere). Nja, litt vondt er det jo. Pappa sa at det sikkert gikk greit da det skjedde, så...". (Brukket finger). Eller, da jeg så det satte seg en veps på ham og stakk ham, og han føyset den vekk og fortsatte å prate: "Gjorde ikke det vondt??" "Joa, litt? Så, da?"

Menst mellomste bestandig har vondt et sted (støl, voksesmerter, eksem, gnagsår, vondt i nesa etter å ha trynt mens hun tok salto, vondt i knokene etter armhevinger på karaten...), og det er åpenbart at hun virkelig KJENNER det, og det er reelle sår og skader man kan se, det er ikke det at hun er sytete. Det bare merkes godt for henne, og tar fort plass i hjernen, liksom. Selv om hun på mange måter er den tøffeste av ungene mine.

Polyanna skrev:

Haha, ja det var ikke måte på hysteri over edderkopper her en stund, men da jeg for noen dager siden fikk en i øret så mannet hun seg sporenstreks opp og nappet den ut med fingrene! Så det er mye kontekst.

(Hun hoppet også uti bassenget for å berge en lillebror på dypet en gang, helt uten å nøle. Og uten på noen måte å være svømmedyktig nok. Jeg måtte berge dem begge, men hun fikk 100 poeng for utvist mot, i hvert fall!Ingen pyse!)

Albertine skrev:

Er det noe navn på det motsatte? At man egentlig burde ha pellet seg avgårde til legen, men ikke har lyst til å bry noen?

Maverick skrev:

Jeg kjenner en del navn som matcher beskrivelsen, i hvert fall.

Niobe skrev:

Martyr.

007 skrev:

Ja, det tenker jeg ofte også. Selv om jeg ser mange er uenig.
Willhelmsen omtaler også disse menneskene, de som trivdes med KMM (kos med misnøye). De som kjenner på alt, og ofte forteller det til andre, men som aldri gjør noe med det. Fordi de er very important, eller "ikke typen som blir syk" eller rett og slett liker å lide. Eller ikke vil bry noen, men bryr folk likevel fordi de ikke går til legen når alle ser at de burde.

Bokormen skrev:

Det å ikke løpe ned døra til legekontoret betyr da slettes ikke alltid at man liiider i (fravær av) stillhet, ei heller at en påberoper seg jernhelse.

Bokormen skrev:

Det å ikke løpe ned døra til legekontoret betyr da slettes ikke alltid at man liiider i (fravær av) stillhet, ei heller at en påberoper seg jernhelse. Jeg er veldig vent og se, og synes vel ofte en del har veldig lav terskel for å tåle småplager. En del elsker jo å gå til legen, og har den verste hosten som noen har hørt noen sinne, tidenes laveste jernlager, og er du riktig heldig så får du medisin som du kan ta i alles påsyn på pauserommet! (Men det er vel gjerne en personlighet som er slik over hele fjøla, ikke bare da det gjelder helse.)

007 skrev:

Men det er jo en mellomting mellom å løpe ned legekontoret og se ting an en stund. Men når alt dreier seg om vondter og man likevel ikke går til lege, da trenger man en klask i bakhodet.

Bokormen skrev:

Det er jeg enig i. 🙂 Jeg fikk inntrykk av at de som gjerne ser an litt ble stemplet som martyrer, og det trenger slettes ikke være slik.

Syting om vondter blir man lei av i lengden åkke som.

Niobe skrev:

https://www.nrk.no/sapmi/xl/na-vil-reindriftsutovere-ha-okt-fokus-pa-helse-1.13143763

Jeg trekker tilbake "martyr". "Reineier" er visst mer presist.