Jeg tenker at det er viktig å huske på at barn er forskjellige, jeg.
Jeg har en datter som nesten må bremses litt. Hun kan fint finne på å sitte oppe hele natten med lekser og er misfornøyd med alt annet enn beste karakter. Jeg har en gutt som må belønnes med å få gjøre lekser en time ekstra dersom han har vært flink til å ta pause. (Aspergers, særinteresser og en tendens til å slite seg helt ut). Han gjør det ikke alltid så godt på prøver allikevel fordi prøveformen også er vanskelig, men gjør det bedre om han har litt balanse i livet sitt. Jeg har et barn som vi måtte gjøre noe helt annet med. Droppe lekser og lære ting på andre måter. Få frem at man kan gjøre en god jobb med noe selv om man ikke får til skolesituasjonen. Jeg vil heller at gutten skal bli en dyktig snekker enn at vi skal kjøre mestringsfølelsen i bånn i skoletiden og ende med uføretrygd. Denne gutten går nå bygg og anlegg og har helt andre fremtidsutsikter enn han hadde før. Så har vi de to minste. En med og en uten diagnose. Begge disse er for tiden pottesure siden de har fått trekk i ukelønnen pga. dårlig innsats i forrige uke, men tåler godt å bli pushet litt.
Hadde jeg kun hatt barn som datteren, eller som de to minste, ville jeg fort kunne ha konkludert med at alle foreldre burde gjøre det som funket for meg og at de som ikke gjør det er sløve og uengasjerte. Og jeg er rimelig sikker på at folks tanker om hvordan jeg følger opp varierer veldig utifra hvilket barn de tenker på. Selv tenker jeg at så lenge grunntanken om at læring er viktig er der, så er det også viktig å se at innfallsvinkelen kan variere uten at de rundt er sløvere enn de som har barn som matcher skolens opplegg bedre.
kie
13k innlegg
)nettopp ligningen til naboen som er i syden med tre barneskolebarn nå, rett før høstferien. 1,2 mill. 
