Synd på meg som ikke tror på gud?

Det kan da aldri og ikke under noen omstendigheter gå an å si at det er synd på safran.

Vimsen skrev:

Det kan da aldri og ikke under noen omstendigheter gå an å si at det er synd på safran.

Nei, kan det vel?

Jeg kan ha forståelse for at noen tenker at det er synd andre går glipp av noe som man selv oppfatter som verdifullt og viktig. Rett og slett fordi de ønsker at også andre skal få oppleve "det beste".

Men det er en verden av forskjell på det og å være fordomsfull og nedlatende.

Jeg synes at folk skal få ha sin religion og ikketro for seg selv, uten at andre må prakke på deg med sin bedrevitenskap.
Tanten min er prest, og onkel er troende. Mamma er oppdratt med et kristent syn, men synes mye er overdrevent. Jeg er en ikke-troende, og oppdratt til å dra egne konklusjoner. Tanten min aksepterer dette fullstendig, og vi deler ulike syn på livet uten å måtte preke om hvem som lever best. Hun synes faktisk at det er spennende at ikke alle er like, og støtter bl.a de homofile helt ut.

Men for å gi et eksempel;

Min mor så seg lei av Jehovas vitner forleden, ikke at hun ikke aksepterer deres tro, men måten de absolutt skal frelse andre på.
Vel, de ringte på og hun spurte pent om de ikke var Jehovas? Joda, de kom for å frelse, gi fra seg bøker og alt det vanlige som Jehovas gjør. Så utbrøt min mor; "Nei, vi er ikke interesserte. Vi er nemlig muslimer."
Det funket faktisk. De pakket sakene sine og gikk. Mistet helt munn og mæle.
Jeg tror ikke de helt visste hvordan de skulle kunne omvende en muslim. Hadde hun sagt at hun var kristen, vet jeg de aldri hadde gitt seg.


Forresten... Mormonere er kjekke.

Jeg er ikke kristen, og har vel egentlig ingen tro. Men om jeg MÅTTE velge en religion og forholde meg til, så hadde jeg valgt Wicca/Paganisme. Jeg har, uten å være bevist på det, fulgt deres "regler" så og si hele mitt liv. Jeg tror på det gode og onde i mennesket, på vår makt over naturen, og dens makt over oss. I mine øyne er djevelen et bilde på det onde i oss, og ikke en egen "person". Noen Gud har jeg ikke, men i Wicca er det månen og solen som er guden og gudinnen. (Se bare hvilken kraft de har på jorden.)

Jeg syns ikke synd på de som ikke tror, og jeg synes heller ikke synd på de som gjør det.

Da jeg var yngre ønsket jeg meget sterkt å "høre til" et sted, så jeg utforsket diverse religioner, menigheter og trosretninger, men ingen stemte for meg. Bortsett fra Wicca. (Det går an å være ikke-praktiserende der også. 😉 ) Jeg klarte bare ikke tro på Gud, selv om jeg gjerne ville. På en måte er jeg litt misunnelig på min kristne venninne. Jeg ser hvilken støtte hun har i sin tro, og jeg ser at det er en stor trøst for henne, et fast holdepunkt i livet. Men jeg klarer bare ikke tro selv. Men det er da ikke synd på meg?

safran skrev:

Og jeg mener at begge disse typer mennesker har en forkastelig innstilling. Det handler om å se litt bortenfor sin egen nesetipp og fatte at andre kan finne mening i noe en selv ikke kan. Snevert er det! Kardemommeloven er en helt fantastisk lov, spør du meg. Så lenge en ikke plager andre, kan en få lov til å tro på akkurat hva man vil, spør du meg. Nisser, dverger, engler eller hattifnatter.

Det er det da vel ingen som ikke tror på Hattifnatten??😱

Siden jeg ikke er religiøs, kan det på noen måte være slik at jeg faktisk HAR gått glipp av noe? Det finner jeg vel aldri ut. For meg er religion særdeles uforståelige greier.

Men mennesker kan behandle hverandre bedre uavhengig av religion mener jeg.

Alle er forskjellige, det er ikke mer synd i den enne eller den andre når det kommer til reglion og dems tro!

Mine besteforeldre mente at man kom til helvete av ulike grunner. Som 5-åring tenkte jeg at det var synd på dem. For de dømte og var slemme mot andre, syntes jeg. Og da trodde jeg at de kom til helvete fordi de ikke gjorde som det stod i bibelen at man skulle gjøre. Eller ikke gjøre.
Ja, jeg leste den som 5-åring, og var oppriktig fortvilet over at mine besteforeldre helt sikkert kom til å havne i helvete.

Heidi skrev:

Jeg tror ikke de helt visste hvordan de skulle kunne omvende en muslim. Hadde hun sagt at hun var kristen, vet jeg de aldri hadde gitt seg.

Det er en aldri så liten mulighet for at de som kom på besøk hadde hørt den før, og koblet sammen utsagnet med hvem de snakket med, samt muligens kroppspråk osv. Det er altså mulig at de rett og slett innså at her var det ingen mulighet, og heller gikk videre...
Min svigerfar er Jehovas Vitne, og en av verdens hyggeligste og mest interessante menn. Han har omvendt fler muslimer enn kristne...

I mine øyne generaliserer du her, og med din bakgrunn burde man kunne forvente bedre enn det...


Safran: Stakkars deg. Svigerfamilien din er et "interessant" studium...

Heidi skrev:

Jeg synes at folk skal få ha sin religion og ikketro for seg selv, uten at andre må prakke på deg med sin bedrevitenskap.

Jeg er ikke-troende, snuppa er ikke døpt og vi er utmeldt av statskirken, ingen i familien har noen gang sagt noe på det heldigvis.

Jeg har akkurat fått beskjed av en 11-års gammel pike at om jeg ikke gifter meg innen 3 uker går det lukt til helvete med meg, sambo og barna...

Det blir litt vanskeligt for meg å argumentere religion med ett barn, når hun tror at jeg helt sikkert kommer til helvete, mens jeg er av en litt annen oppfatning.

Hva hadde dere sagt?

Lykke til med familiefreden med svigers!!

turi skrev:

Jeg har akkurat fått beskjed av en 11-års gammel pike at om jeg ikke gifter meg innen 3 uker går det lukt til helvete med meg, sambo og barna!!

Når barn begynner å snakke om Satan synes jeg foreldrene har valgt feil fokus. Jeg har kanskje en "kvasikristendom", for jeg fokuserer på det gode, kjærligheten, omsorgen - altså de samme verdier som folk flest har, bare at jeg legger det i en Gud.

Det finnes jo noen som er overbevist om at det finnes bare en sannhet (som regel det de selv tror på). Og da tar rett og slett alle andre tar feil - det finnes ingen andre måter å tro og leve på. I en slik verden er det ikke rom for å akseptere at vi er alle forskjellige og slikt. Og hvis man ser slik på det - så vil nok dine besteforeldre mene at dere nå har sagt neitakk til et evig liv i himmelen, og da er det kanskje litt synd på deg?

Men for den som har toleranse for andres meninger som grunnsyn, så blir man helt satt ut når man hører argumentene fra disse "eneste sannhet" folkene... Jeg synes det er trist at når folk så til de grader viser fordommene sine, men det er nesten umulig å argumentere mot folk som er HELT overbevist om at deres sannhet er den eneste.

At svigerforeldre kanskje synes det er litt trist at dere ikke deler et av deres grunnsyn på livet, er ikke så rart, og fullstendig forståelig.

Det jeg har problemer med å takle, er den "ovenfra-og-ned"holdningen med å smile litt og si "stakkars deg". Den holdningen har jeg selv erfart av mennesker som tror fordi det er riktig å tro, og fordi det er det de har blitt opdratt med og aldri har tenkt selv. Mennesker som faktisk TROR for troens skyld, fordi det er et valg de har tatt, har etter min erfaring større forståelse for at andre selv kan tenke, og velge på egenhånd.

At man kan føle at andre går glipp av noe med å ikke tro, ser jeg ikke noe galt i. Men en nedlatende holdning i forhold til det, er noe helt annet.

Regner med at Safran sendte avgårde noen sviende, mentale rødprikker.

Jeg orker ikke å bruke energi på å synes synd på folks tro/manglende tro. Det finnes så mange andre, viktigere grunner til å synes synd på endel medmennesker.

Selv er jeg er utmeldt av statskirken og har ikke døpt ungene. For meg har ikke tro og statskirke (eller noe annet kirkesamfunn for den saks skyld) noe med hverandre å gjøre. For meg er religion en personlig ting. Det er et forhold mellom den som tror og det man tror på. Jeg fikk faktisk min strengt kristne farmor til å akseptere mine valg ved å argumentere med at mine kristne verdier og evt. barnetro ikke har noe med om man er medlem i et trossamfunn eller ikke.
Man kan fint være troende uten å være medlem i noe trossamfunn. Jeg støtter de som sier at så lenge man ikke plager andre kan man tro det man vil for meg. Det handler om å respektere andres valg. Man kan fint diskutere og være uenig om mangt. Jeg og min farmor var stadig uenige i trosspørsmål, men jeg opplevde at hun uansett resepekterte meg. Andre i familien "jattet" med henne, mens jeg var mye mer kritisk. Vet at hun satt pris på det og at det var med på å utvikle hennes egen tro også. 🙂

Bauche skrev:

Når barn begynner å snakke om Satan synes jeg foreldrene har valgt feil fokus. Jeg har kanskje en "kvasikristendom", for jeg fokuserer på det gode, kjærligheten, omsorgen - altså de samme verdier som folk flest har, bare at jeg legger det i en Gud.

Jeg synes ikke synd på noen fordi de har eller ikke har en tro.
Enhver gjør sine valg utfra eget ståsted, og jeg synes også at tro og tvil er spørsmål som det ikke passer seg å dra frem i alle situasjoner.

Jeg ser ikke noe poeng i å markere overfor mine besteforeldre eller andre at jeg har et annet syn enn dem på dette, dersom det ikke var tema i forhold til
feks barnedåp, bryllup eller konfirmasjon - som ville vært et valg for oss og ikke den øvrige familie.

Jeg kan forstå at de synes det er synd, tragisk o.l. siden de tror. De ønsker jo det beste for sine nærmeste og at de skal være sammen i himmelen selvfølgelig.

For å nevne et teit, men litt lignende eksempel. Jeg er så godt som vegetarianer, og får utrolig mye pes for det. Å så synd, du går glipp av alt det gode!