Gruffetråden #5

Hva er det, Blånn?

Polyanna skrev:

Hva er det, Blånn?

https://gsi.udir.no/

Ah, den.

Elisabet skrev:

Nytter ikke å si fra. Vedkommende vet om det fra før. Nå markerer vedkommende sikkert veldig, for vil fortsatt helst kun ha hjemmekontor og vil egentlig ikke måtte dukke opp på jobben.

Hva med verneombudet om dere har en sånn? Unødvendige lyder som telefonlyd og lyd fra PCen er da ikke innafor arbeidsmiljømessig sett.

Jeg gruffer over at jeg er så dritsulten. Hele tiden. Og til tross for det, går jeg heller opp enn ned i vekt.

apan skrev:

Jeg gruffer over at jeg er så dritsulten. Hele tiden. Og til tross for det, går jeg heller opp enn ned i vekt.

Om det er noen trøst er vi flere... Blæh.

Blånn skrev:

Om det er noen trøst er vi flere... Blæh.

Det er sikkert stress. Føles som om kroppen bare suger til seg alt som kommer inn. Når nakken og hodet verker samtidig, er det sjelden et godt tegn.

Jeg gruffer over at det skal være alternativ sommerskole for 5-10 trinn i Oslo som kan være alene hjemme, kontra 1-3 trinn som ikke kan det. ( jeg holder de sårbare utenfor, de finnes i alle trinn). Det er ikke alle foresatte som kan ha ferie hele juli.

Her er den alternative sommerskolen 3 uker. Bare 3 dager i juli. Aks er åpent hele juni og hele august, så omtrent samme tidsrom.

Blånn skrev:

Her er den alternative sommerskolen 3 uker. Bare 3 dager i juli. Aks er åpent hele juni og hele august, så omtrent samme tidsrom.

Jeg vet aks er åpent hele juni og august, men det hjelper ikke oss i juli. Det er ingen av oss som kan ta ferie hele juli. Jeg har heldigvis hjemmekontor og løser det på den måten.

Blondie skrev:

Neste gang noen føler behov for å påpeke at de aldri har kranglet med ungdommene sine, holder jeg ikke kjeft. Det er jo fint det, men det hjelper ikke når jeg står midt i en massiv konflikt. Faktisk gjør det bare at jeg føler meg enda mer som verdiløst søppel.

I hear ya' sista.

Blondie skrev:

Neste gang noen føler behov for å påpeke at de aldri har kranglet med ungdommene sine, holder jeg ikke kjeft. Det er jo fint det, men det hjelper ikke når jeg står midt i en massiv konflikt. Faktisk gjør det bare at jeg føler meg enda mer som verdiløst søppel.

Jeg lurer litt på om jeg faktisk tror noe på de som sier at de aldri har kranglet med ungdommene sine.Men det spørs selvsagt hva man mener med å krangle.

Anne C skrev:

Jeg lurer litt på om jeg faktisk tror noe på de som sier at de aldri har kranglet med ungdommene sine.Men det spørs selvsagt hva man mener med å krangle.

Uansett, så handler det også litt om hvilken kontekst ting sies i og til hvem. Det finnes de som lever et liv uten friksjon på noen områder, men det kan jo være en fin ting å ha med seg at akkurat DET er ikke det vanligste...

Anne C skrev:

Jeg lurer litt på om jeg faktisk tror noe på de som sier at de aldri har kranglet med ungdommene sine.Men det spørs selvsagt hva man mener med å krangle.

Jeg sier at jeg aldri har kranglet med mannen min; etter 17 års samliv. Det er jo ikke sånn at vi aldri er uenige, men vi hever aldri stemmen overfor hverandre.

Ikke helt sant, for det hender vel at jeg blir ganske sur, men når han er så rolig tilbake så roer jeg meg også ned og så eskalerer det aldri.

Men jeg kompenserer vi massevis med å krangle med tenåringen på svært regelmessig basis. Og mannen min krangler også med henne, men mye mindre enn jeg gjør.

Jeg krangler ikke med tenåringen min, 12åringen derimot.

Men jeg hever stemmen til tenåringen innimellom, men han svarer aldri tilbake, så det blir ikke noen krangel av det.

Det som provoserer meg er at det ofte sies i en setting hvor jeg signalisere at jeg er helt på randen fordi konfrontasjonene med ungen er så voldsomme. Faktisk krangler sjelden vi, jeg svelger og svelger og forsøker å dempe konflikten. Jeg blir utslitt og frynsete av det og noen ganger renner det over (selv om jeg prøver å skjerme ungen). Når responsen da er, «Åja, jeg krangler ikke med ungene», så blir ikke situasjonen noe lettere.

Jeg har tre barn og kun ett av dem har så hard retorikk at jeg går i kjelleren. Det har nok mest med dynamikken å gjøre. Per nå er jeg den eneste fungerende forelderen i den relasjonen, det gjør det selvsagt ekstra vanskelig.

Anne C skrev:

Jeg lurer litt på om jeg faktisk tror noe på de som sier at de aldri har kranglet med ungdommene sine.Men det spørs selvsagt hva man mener med å krangle.

Jeg vet om flere som påstår de aldri har krangla med ungdommen sin. Jeg vet at de alle tre husker dårlig. Har vært vitne.

Jeg skjønner godt hva du mener, Blondie. Selv om jeg sier jeg ikke har krangla med tenåringen, så er det jo mest fordi han ikke er typen til å krangle med meg. Men broren er en annen skål. Jeg er også eneste fungerende forelderen og det er slitsomt til tider.

Jeg blir gal snart, folk overalt . Jeg trenger alenetid.

Jeg kan faktisk med hånden på hjertet si at jeg aldri kan huske at min egen mor var sint eller hevet røsten. Noensinne. Hvorfor vet jeg ikke, jeg tror ikke jeg var spesielt enkel, og hun er overhode ikke en dame uten bestemte meninger og rammer. Mulig hun kompenserte for min far, som var desto mer eksplosiv i sin tilnærming...

Jeg kan med sikkerhet si at mine barn i ikke kommer til å kunne si det samme om meg, når de ser tilbake på sin oppvekst