Divine skrev:
Interessant!! 🙂 Hva består denne nytolkningen i da?
Flashback til hjemmeeksamen i filosofi: "Platons erostanke sett i lys av hans erkjennelsesteori".
Gøy med old school-filosofi. Skal prøve å kortfatte det så godt det lar seg gjøre.
Plotins og hans nyplatonske tolkninger kan i hovedsak ses som et forsøk på å imøtekomme den religiøs lengsel vi ser i senantikken. Vi kan si at Plotins filosofi står i midtpunket mellom senantikken og middelalderen. Han fungerer som en slags brobygger og gjør Platons idélære spiselig for kristendommen i middelalderen. Skriftene til Plotin ble sammenfattet i seks
Enneader. Rammeverket i disse tekstene er Platons idélære pakket inn i en religiøs mystikk.
Helt konkret skiller Nyplatonismen til Plotinus seg fra Platon ved at han bryter med den dualistiske idélæren og ser universet som et hierarkisk spenn mellom lys og mørke. Dette hierarkiet er nært knyttet opp mot idélæren til Platon ved at det er noe ikke-materielt, noe evig, som gir opphav til alt:
Den/Det Ene (
to hen).
Den Ene er delt inn i tre
Hypostasis, et ord det ikke finnes noen tilstrekkelig oversettelse for - men betyr at de tre egentlig er det ene og samme (se: treenighet i kristendommen).
Disse tre Hypostasis er altså tre sider ved samme vesen, men representerer forskjellige stadier i en
emanasjon, eller utstråling, fra Den Ene og ned mot materiens mørke. Disse
emanasjonene er et biprodukt av Den Enes eksistens. Som solen stråler lys og gjør at vi kan se, så stråler det godes ide sannhet som fornuften kan forstå. Det godes ide er opphavet til alle andre ideer hos Platon og kan forstås som Den Ene hos Plotinus – men Plotinus fastholder at ingen ord eller beskrivelser kan fatte hva Den Ene er. Det er det uutsigelige opphavet til alt, den rene eksistens som stråler eksistens utover seg selv. Jo lenger nede i hierarkiet
emanasjonslinjene går jo svakere er graden av eksistens.
Den andre hypostasis kan vi se analogt med idéverden hos Platon, men viderført så blir disse ideene ”tenkt” av Den Ene, og muliggjør formene som alle former i den sanselige verden etterligner.
Den tredje hypostasis kalles
All-sjelen eller
verdenssjelen – det livgivende og kreative prinsipp , som i motsetning til de to første hypostasis fremtrer i naturen/vår sanselige verden. Menneskesjelen tilhører delvis denne tredje hypostasis, men i og med at den også ligger i materien, så har den ”glemt” sin deltakelse i Den Ene.
Her bygger Plotin i størst grad på Platons begrep om
anamnesis: Sjelens uklare minne om en annen og renere værensform. Dette minnet bærer med seg en lengsel om å gjenforenes med verdenssjelen, og endelig
Den Ene. Dette er den platonske
eros, lengselen etter stadig bedre å skue det vakre, det gode og det sanne.
Sånn sett lever mennesket i en spenning mellom idéverden og sanseverden, men det er ikke bare slik at Den Ene flyter over av eksistens og ikke mottar noe tilbake –
eros er del av en dynamisk prosess som Plotin kaller
epistrofe: en motsatt strømning i forhold til emanasjonen.
Som nevnt bidrar disse tanker til at Platons idélære lett kan overføres til den, på dette tidspunkt, ferske kristendommen. Den kristen mystikken henter sine tanker om å bli ett med Gud, treenigheten, Guds eksistensoverflod osv. fra Plotins tanker.
